Arnt Håkon Ånesen komponerer live på nettet etter modell fra SKAM. I samtale med Maren Ørstavik diskuterer han behovet for å åpne komposisjonsprosessen for omverden.

Skjermdump fra onlinecomposer.org

Homofil kjærlighet. Mental helse. Utroskap.

Snapchat, Instagram, Jodel.

Logic og Sibelius.

onlinecomposer.org har Arnt Håkon Ånesen skapt et eget univers rundt en semifiktiv komponist og hvordan han bruker komposisjon for å behandle vanskelige temaer. Sesong én, med temaet homofil kjærlighet, resulterte i en poplåt i september. Like før jul ble sesong to avsluttet med et stykke nærmere samtidsmusikk-tradisjonen. Og i mars går tredje sesong i gang, med utroskap som tema og med en blanding av de to musikkformene som det endelige musikalske målet.

Med støtte fra NOPA og Norsk Komponistforening har Ånesens prosjekt spredt seg fra hans nærmeste omgangskrets til en større publikumssfære. Inspirasjonen kom fra SKAM og hvordan hvert trinn i komposisjonsprosessen kunne åpnes for et interessert publikum gjennom små drypp i sosiale medier i real time. På nettsidene onlinecomposer.org legges alt ut. Samtaler mellom Ånesen og komponistkolleger, elever og venner legges ut som skjermdumper av Facebook-chatter, Jodel-innlegg, Snapchat-bilder. I tillegg legger han ut lydklipp, videocollager, opptak av arbeid i produksjonsprogrammet Logic og notasjonsprogrammet Sibelius.

Onlinecomposer er langt fra en global suksess på linje med NRKs gigant. Men etter to sesonger er Ånesen mer inspirert til å fortsette å bygge ut sin digitale, sosiale og musikalske verden.

Arnt Håkon Ånesen Foto: Privat

Maren Ørstavik: – For meg som publikum er det mest slående med prosjektet de sterke temaene. Gjennom chatter i første sesong diskuterer du kjærlighet mellom menn parallelt med at du utvikler en låt og lager videoer som gir flere lag til temabehandlingen. I sesong to snører det seg virkelig til når det begynner å handle om selvmord. Hvorfor er det viktig for deg å knytte dette musikkprosjektet til så tydelige, utenommusikalske budskap?

Arnt Håkon Ånesen: – De tydelige temaene gir meg inspirasjon. Det er dessuten et element av tilgjengelighet i dem, i det at mange kan knytte seg til dem. Det er tabubelagte ting, og mange har derfor en relasjon til temaene som ikke nødvendigvis er helt avklart. Ikke at jeg skal avklare det på fjorten dager, men det er mange sider som kan belyses. Hvis jeg ikke hadde hatt de temaene, hva ville stått igjen? Det ville vært bare en komposisjonsprosess, og hvor interessant hadde det vært? Kanskje interessant for en komponistkollega, men ikke så interessant for en fisker fra Lofoten. Jeg synes det er litt symptomatisk for komponister. En ting er musikkens relevans, men prosessen — det vi faktisk gjør — behøver ikke ha relevans bare for oss selv. Det kompositoriske arbeidet ved å sette ting i konstellasjon, rive ting fra hverandre, undersøke opplevelser over tid, det er ting alle egentlig driver med. Komponering er hovedsaken i prosjektet, men temaet er på en måte limet.

MØ: – Det er tabuer du tar opp, men samtidig snakkes det mye om disse emnene i media, og de behandles ofte i populærkulturen – for eksempel i SKAM. Hva gjør du for å unngå å henfalle til klisjeer?

AHA: – Mental helse-sesongen tok opp mye, fra det dypeste selvmordsmørket til manisk glede. Jeg var inspirert av Guro Skottenes roman Nattens farger, som handler om selvmord sett innenfra. Mental helse i seg selv er ikke direkte tabu, men jeg prøvde å ta det mørket helt ut. Det er balansen mellom det personlige og det generelle som avgjør. Jeg outer ikke meg selv, men prosjektet er likevel veldig personlig, og der ligger faren for å bikke over i sosialpornografi.

Temaet homofil kjærlighet er selvfølgelig oppbrukt. Den første sesongen handlet om homofil kjærlighet som ikke kan leve. Det er tidenes klisje, jeg vet det. Men jeg synes det funka likevel. Det var en brutalitet over det, det var atombomber og Nord-Korea, kjærlighet som kan ødelegge alt. Ikke sånn Isak og Even som koser i senga. Musikken, som het Nuclear, var ganske rå, både klangmessig og kompositorisk, bygget som et palindrom. Crispy, noen ganger stygt. Jeg prøvde å se forbi klisjeen, på noe annet enn det forferdelige.

Samtidig er det er også personlige erfaringer her. Å være ulykkelig skjult homse er ikke en vakker film. Det er død, ikke sant. Noe Skam på en måte viser, men det kan dras ut flere ganger. Utroskap føler jeg ikke er så uttømt. Det er dessuten et svært tema, det behøver ikke bare være i kjærlighetsforhold, den kan også skje i vennskap. Hva er tillit, hva er sannhet? En usagt kjærlighet kan være sterkere enn en kjærlighet der man sier «Jeg elsker deg». Og det handler om sårbarhet. Har du tre personer, der to er i et forhold og en kommer inn utenfra, er det ekstremt mye sårbarhet mellom de tre. Ikke minst for den tredje.

MØ: – SKAM har vært inspirerende for mange, og jeg forstår at det er attraktivt for en komponist å ville bruke Skam-formatet, med liveoppdateringer og korte innblikk, for å vise frem sin egen prosess. Arbeidsprosessene til en samtidskomponist er ukjente for de fleste, og det er en måte å skape kontakt med et potensielt publikum på. Men hvorfor den lineære fortellingen? Slik jeg opplever de to første sesongene er ikke den lineære historiefortellingen egentlig så viktig. Det er heller summen av alle dryppene av informasjon som skaper et bilde av noe eller noen jeg engasjerer meg i.

AHA: – Jeg liker at noe sies, og så skjønner man ingenting, og så er det først når den siste setningen kommer på plass at du forstår hva det handler om. Det er det jeg prøver på. Det lineære ligger i det at det skal være mulig å følge prosessen over tid. Innholdet er kanskje ikke så veldig lineært. Men som komponist jobber jeg med at det som skjer, skjer som en konsekvens av noe som har skjedd tidligere. Og det er jo egentlig lineært? Jeg vet ikke, hvordan kunne jeg ellers gjort det?

MØ: – Vel, du kunne sluppet alt på en gang, og latt følgerne navigere i materialet på egenhånd? Da ville du også fristilt deg fra tidsaspektet.

AHA: – Jo, kanskje. Men det er åpent. Du kan, i perioden, følge det lineært, men det ligger ute også etterpå. Komponering er en prosess som skjer i tid, ergo skjer det fra da til da. Hvis en prosess skal presenteres, så må det skje i tid. Eller kanskje man kan gjøre det annerledes? Jeg er usikker.

MØ: – Alle tekstene, chattene og klippene er på engelsk. Det er sikkert fornuftig for å gjøre dette tilgjengelig for et større publikum, men jeg opplever at det samtidig skaper en avstand til historien. Der hvor en av kjernekvalitetene i Skam var nettopp den ekstreme nærhetsestetikken og følelsen av ekthet, gjør et annetspråk at Onlinecomposer føles mye mer konstruert. Hvor viktig er nærhet og ekthet for deg? Synes du det er OK å bytte bort noe nærhet for å gjøre det språklig tilgjengelig?

AHA: – Jeg har en del mennesker som følger dette på Instagram, fra hele verden. Jeg tenker at den maksimale nærheten må vike for potensiell utbredelse. Og bruken av engelsk er også et personlig valg, og viser på sin måte en form for nærhet. Hvis jeg hadde gjort det på norsk ville det være interessant her. Kanskje. Jeg tviler på at noen ville gått i gang med å oversette dette fra norsk til andre språk slik man gjorde med SKAM, for å si det sånn. Men det kan hende jeg skal bruke noe nordnorsk i tredje sesong. Det er så nært for meg, så personlig og sårbart.

MØ: – Slik jeg ser det er både språket som avstandsskaper og det litt oppstyltede ved den lineære historien i utgangspunktet ting som gjør at jeg ikke gripes av Onlinecomposer. Samtidig, etter å ha latt inntrykkene synke litt, opplever jeg at det er en annen dimensjon bak disse konstruerte elementene som er mer interessant, og mer «ekte», nemlig iscenesettelsen av deg selv som komponist. Prosjektet presenteres fra et jeg-perspektiv, og selv om hvert enkelt klipp er forholdsvis upersonlig, skaper de til sammen et bilde av hvordan denne komponisten har lyst til å fremstille seg selv på sosiale medier. Det er en prosess det er svært lett å relatere seg til.

AHA: – Det er interessant at du ser det sånn. Det er ikke egentlig tilsiktet, og det er kanskje like greit? Jeg synes selv jeg er ufattelig lite interessant. Men å holde seg selv nede av hensyn til andre – jeg er ikke helt der. Noen kan sikkert synes at jeg er litt skrytete og prater mye om meg selv på Facebook og sånn. Men det er nå en gang sånn at hvis man skal ut i verden og si noe, så er det ofte personen som blir fokuset. Når jeg setter meg ned med disse prosjektene, tenker jeg ikke «jess, nå skal jeg ut på nett!». Men jeg synes det er gøy å gi uttrykk for det jeg tror på. Jeg har ikke tenkt på at det også kan oppleves som en egen historie, men det er interessant å høre at det kan oppleves sånn også. Det skal jeg kanskje tenke litt mer på.

MØ: – Men hvor sanne er historiene? I hvilken grad er jeg-personen her den virkelige deg?

AHA: – Det er ikke meg, det er mer en slags avatar. Men jeg bruker mye av mine egne erfaringer, som kunstifiseres, på en måte. Som homofil mann har jeg tenkt og følt en del på mye av det som skjer i sesong én. Og jeg har forståelse for det som skjer i sesong to, men det var ikke min opplevelse der og da. Jeg hadde det helt fint med meg selv da jeg tok opp selvmord, for eksempel. Men chattene jeg har med folk er ekte, vi snakker ærlig om temaene.

MØ: – Du er jo først og fremst komponist, og underviser i komposisjon blant annet ved Edvard Munch videregående skole i Oslo. Prosjektet heter nettopp Onlinecomposer, og det ser ut som det handler om musikk og komposisjon, men man kan innvende at prosjektet som helhet er mer en slags internett-performance enn det er musikk. Dramaturgi, video og community-bygging virker viktigere enn det musikalske resultatet. Prosessen er verket, men likevel skapes det et musikalsk resultat i slutten av hver sesong. Hvor viktig er egentlig dette musikalske sluttresultatet? Tenker du at det bør kunne stå på egne ben, eller er det underordnet prosessen?

AHA: – Ja, jeg synes jo egentlig det. Jeg jobber skikkelig for å få det ferdig og å få det godt. Sluttproduktet er målet, og er den musikalske og utenommusikalske konsekvensen av hver sesong. Samtidig er resultatet aldri godt nok når man begir seg ut på sånt. Du kommer aldri i mål. Eller, du kommer i mål, men aldri dit du skulle. Det aksepterer jeg. Sånn er prosesser.

Men jeg prøver å la disse sluttresultatene stå som egne verk. De har en referanse i prosessen. Samtidig må man i dag ha mange innfallsvinkler til kunst. Det er ikke lenger slik at du sitter på en stol i 10 minutter og opplever et verk. Her kan du høre kanskje to minutter, så kan du lese videre, så kan du høre sluttproduktet, så gå tilbake og lese chatter. Du kan følge prosessen fra mange sider, som det passer. Det står åpent for hvordan man vinkler det, du kan gå inn i det som du vil. Egenverdi har også med lytteren å gjøre. Hva trenger vedkommende for å forstå prosessen? Noen trenger historien, andre gjør ikke det. Sluttproduktet her er åpent for lytteren å gå inn i utfra hvilke behov de selv har.

Sesong tre av Online Composer begynner 8. mars kl. 20.18, og går til 18.mars. Se onlinecomposer.org.

Publisert:

Del: