– Idéen kan være et øyeblikks meditasjon i det virkelige liv. Jeg forsøker å finne en stemning eller groove som får sette seg. Deretter utvikles et fullstendig tema som gir gjenklang over tid. Så er det å fullføre hovedtemaet og finne et stikk, eller en kontrasterende del som kompletterer bildet, forteller den plate- og turnéaktuelle pianisten og komponisten Jan Gunnar Hoff, som spiller hjemme i Bodø Kulturhus lørdag, og på Østlandet i neste uke. Her kan du lese første del av Ballades store portrettintervju.

Jan Gunnar Hoff (Foto: www.jangunnarhoff.no)

Av Torstein Ellingsen

— I studio prøver jeg å gi musikerne det spillerom som trengs for å gi sin signatur. Det er alltid viktig å la det være igjen et betydelig rom til musikernes personlighet og tolkning. Samtidig må enhver låt være gjennomarbeidet og gi en reell gjenklang i deg selv. Det er den viktigste referansen. Sluttmixen kan også fremheve og forme deler av teksturen og er derfor en betydelig del av prosessen, forklarer Jan Gunnar Hoff,.

Jan Gunnar Hoff Group kom i høst ut med plate nummer fire i eget navn. Hvordan vil du beskrive “In Town” i forhold til de tidligere platene dine?

— Som en oppsummering av en periode med bandet mitt. Det ligger egentlig ingen klar strategi bak “In town”, men den viser samarbeidet over et par år og den musikken vi spilte oss fram til. Det er også en mer direkte tilnærming i materialet, ikke så dvelende som de tidligere produktene. Jeg synes vi fikk til en god “drive” på skiva. Alle gjør en fin jobb. Det groover!

Produksjon
— Audun Kleive spiller fortreffelig. Han er den beste trommeslageren jeg noen gang har spilt med, og jeg unner ham suksess med sitt eget band. Han er en musiker som har brukt masse energi på å få andres plater og band til å “skinne” og han trenger sikkert litt tid for seg selv nå for å utvikle sin egen greie.

— Børge Petersen-Øverleir er en flott klangbehandler og en glimrende gitarist som jeg har brukt på de to siste skivene. Han er også en god kollega og “sambygding”, riktignok bosatt i Oslo. Trompetisten Mathias Eick hørte jeg første gang med Trondheim Jazzorkester og Chick Corea, og han imponerte meg kraftig med sin personlige tilnærming og intensitet, spesielt siden han er såpass ung.

— Tore Brunborg (sax) og Bjørn Kjellemyr (bass) er allikevel kjernen i mitt banduttrykk, med sin autoritet og klarhet.

Du har utgitt denne platen også på selskapet Curling Legs…

— Jeg synes Knut Værnes gjorde en bra innsats. Han hjalp meg med å sette rekkefølge, mastre og få ferdig produktet. En litt større spredning av platen ut i butikkene hadde vært ønskelig, men jeg tror Curling Legs jobber så godt de kan med sine begrensede ressurser. Jeg hadde ikke så lyst til å gi ut platen selv, og dessuten har jeg to skiver fra før ute på Curling, noe som kan være en fordel.

Musikkstil
Slik jeg oppfatter deg på “In Town”, så er du hverken noen typisk be-bopper, frijazzer, eller ‘etnisk’ musiker, og langt i fra noen popmusiker, eller klassisk utøver i sneverere forstand. Likevel har du ditt eget stempel og ditt eget lydbilde, med et særegent pianospill og en sterk melodisk tilnærming. Opplever du at du er alene i Norge innen den jazzstilen du opererer i?

— Har egentlig ikke tenkt slik, men jeg legger stor vekt på helhet og låter, i tillegg til det improvisatoriske. For meg er en fullbyrdet komposisjon med riktig sound og uttrykk den største drivkraften med å gi ut skiver.

— Jazz på plate er egentlig en motsigelse, siden live-aspektet og den direkte dialogen med publikum blir borte. Jeg har dessuten enorm
respekt for de ypperste utøverne av improvisasjonsfaget. Jeg prøver derfor å balansere en stram kompositorisk linje med øyeblikk av fri pianoimprovisasjon og musikernes solistiske bidrag. Forhåpentligvis blir det noe fornuftig ut av det.

Har noen av kritikkene overrasket deg?

— Ingenting overrasker meg når det gjelder jazzkritikk, fordi folks utgangspunkt og bakgrunn er så ulik. Men jeg er stort sett glad for det som har vært skrevet. Jeg er kanskje litt “out” i forhold til jazzen som råder grunnen nå. Samtidig er det vanskelig for meg å skrive noe jeg ikke selv kan speile meg i og føle for. Det blir som å konstruere en musikalsk verden uten personlig emosjonell signatur. Og man er som kjent nødt til å følge sin egen stemme.

Musikkstilen “fusion” forbindes kanskje mest med amerikanske jazzrock-band på 1970- og 80-tallet. Blir du sur hvis noen assosierer din norske musikk med “fusion”?

— Egentlig ikke. Jeg synes at det spilles såpass løst og kreativt på “In town” at amerikansk ‘fusion’ er relativt langt unna. Det er dessuten en frodighet og kontrast i det beste av såkalt ‘fusion’ som jeg liker. Så alt i alt opplever jeg ikke dette som noe skjellsord. Det er også delte meninger om hva begrepet ‘fusion’ omfatter. En kritiker omtalte vår konsert i Molde med Pat Metheny (2001) som “fusionbasert”, mens Erling Wicklund i NRK mente samme konsert var “uamerikansk og langt unna glatt funk”. Så her strides de lærde…

Tangenter
Er det pianister og keyboardspillere som har vært dine viktigste inspirasjonskilder?

— Ja, men også gitarister og saxofonister. Men det begynte jo med Keith Emerson og symfonisk rock på 1970-tallet…

— Oscar Peterson var vel den første jazzpianisten som fanget interesse. Jeg har også hørt endel på Art Tatum, Bud Powell og Lennie Tristano. Etterhvert gikk det mer i retning av elektrisk jazz og Chick Corea, George Duke, Herbie Hancock og Joe Zawinul. Senere ble Keith Jarrett en stor inspirasjonskilde.

Du nevner pianister og keyboardister i samme åndedrag her, men er ikke et piano og en synth så forskjellige instrumenter, med så forskjellig estetikk, at det generelt kan være vanskelig å bli like god på begge samtidig?

— Det kan man si, men det jazztekniske er til en viss grad overførbart, f.eks. slik Chick Corea spiller synthsolo. Jeg er også fascinert av ulike lyder som kan berike en komposisjon og tidvis skape en symfonisk kraft. Det er ikke så mye som skal til før det tipper over, så jeg prøver å være sparsom.

Burde det være et minstekrav at alle profesjonelle jazzpianister i Norge fikk spille på nystemte flygler?

— Ikke nødvendigvis. Det er også en god skole å dra rundt og få til noe på det som finnes av instrumenter. “Karre seg fram” på et vis. Men noen scener bør selvsagt utstyres profesjonelt med flygel. Jazzklubbene skulle også hatt mer penger til vedlikehold av de instrumentene de allerede har, f.eks. her i Bodø, der et utmerket Boston-flygel dessverre blir stående å forfalle.

Andre del av intervjuet følger fredag 19. mars, og vil bl.a. ta for seg jazzmiljøet i Bodø, samt lette litt på sløret for fremtidige prosjekter.

Publisert:

Del: