Hvis du leser Ballade, taler statistikken kanskje for at du faller noe utenfor målgruppa til kristenrocken. Men kan denne musikken være noe for deg likevel? Ballade satte seg fore å finne det ut. Under en uhøytidelig platetest oppdaget vi det kristne svaret på Alanis Morissette, og at det finnes boyband som er enda tekkeligere enn Westlife. Og at det finnes kristen musikk som er til å bli frelst av.

Kirk Franklin

For ordens skyld: Denne artikkelen handler ikke om artister med et kristent livssyn som sådan. Den handler om artister hvis kristne livssyn blir en ledestjerne for deres virke, og hvis misjonsiver nesten utelukkende treffer mennesker som kjøper musikk fordi den er kristen.

Dette er en verden som har sine helt egne kanaler, som de færreste av oss utenfor frikirkeligheten noensinne kommer over. Sånt blir vi Ballade selvfølgelig nysgjerrige av. Kanskje vi går glipp av noe?

Så bevæpnet med en stabel CD’er vi har fått fra Master Music, kristenpopens svar på Forlagssentralen, satte Ballades redaksjon ned et panel for å finne ut om denne musikken har noe å tilby oss utenfor folden.

I panelet satt, ved siden av Didrik Søderlind (som skriver dette): Jan-Olav Glette, musikkjournalist som i tidlige år overvar mang en kristen konsert som anmelder for Haugesunds Avis. Arvid Skancke-Knutsen, redaktør for Ballade og med tendenser til Nick Cave-kristendom. Knut Steen, som i tenårene jobbet i kristen nærradio. Og Marianne Jemtegaard, som var syk og måtte melde avbud, selv om vi fablet om musikkens helbredende kraft.

Først ut av platebunken er det amerikanske gospelfenomenet Kirk Franklin. Franklin har vunnet triple grammyer for platene sine, og regnes av mange som dagens største fornyer av gospel. Han henter inn stilgrep fra R&B, latinsk musikk og hip hop – noe som resulterer i utbrudd som “let me hear you make som holy ghost crazy noise!” Platen “The Rebirth of Kirk Franklin” er spilt inn live, og er et vekkelsesmøte på plate.

Knut Steen: – Det er ikke vanskelig å høre at det er denne musikken som har en kirketradisjon i ryggen, slik at den slipper å unnskylde seg for å være kristen. Gospel kan eksistere på egne premisser, og slipper å prøve å tekkes mainstreamen. Artistene slipper å måtte kode det kristne budskapet, som ved å synge om “lammets blod”.

Arvid Skancke-Knutsen: – Dette virker veldig oppriktig og ekte. Dette er James Brown-utgaven av kirkemusikken, skikkelig gudshedrende underholdningsmusikk.

Didrik Søderlind: – Jeg har hørt på musikk som har vært inspirert av gospel i årevis, men har alltid blitt skuffet over den den rene gospelmusikken jeg har kommet over. Men dette er ekte vare, så bra at selv hedninger som meg må synge med.

Reflex er gospel i norsk versjon. Å sammenligne dem med Kirk Franklin blir omtrent som å sammenligne Kjell-Elvis med Elvis. Platen “Shine On” kommer komplett med den typen gitarsoli som brukes i ironisk hensikt av moderne popartister. Inntrykket kompletteres av at “Shine On” har et omslag som får kjernesøte gospelpiker til å virke litt forstyrrede.

Arvid: – Dette er jo kompetent, men det mangler gløden fra Kirk Franklin.

Didrik: – Er ikke “kompetent” et sånt ord anmeldere bruker når de føler at de bør si noe pent, men ikke kommer på noe pent å si?

Arvid: – Jo.

Knut: – Dette er gjennomregissert av Martin Alfsen, etter Oslo Gospel Choir-formelen. Men Reflex er den folkelige versjonen. Det er denne musikken du hadde hørt på møter i Pinsemenigheten hvis folk hadde kunnet synge rent.

Jan-Olav Glette: – Jeg føler ikke at det er noe rom for lytteren til å delta her. Jeg liker den sekulære gospelen til The Make-Up eller James Brown, men her blir det for mye. Jeg liker det litt mer minimalistisk.

Didrik: – “Less is more” er ikke akkurat noe prinsipp som brukes her.

Knut: – Noe denne typen hvit gospel er plaget med, er lovsangs-oppbyggingen. Musikken er ment for at alle skal kunne være med, og for at alle skal kunne skrive den. Det har ført til et vell av elendige melodier.

Arvid: – Det virker som om denne musikken har stått stille siden “Godspell” på begynnelsen av søttitallet.

Når vi snakker om søttiåra: Husker du de langhåra kisene som hadde Jesus som bestekompis? “Sanger fra Jesusfolket” er Master Musics hyllest til musikken fra Jesusfreakernes tid. Musikken er det Skancke-Knutsen kaller “popbluesrock”, og har titler som “Why should the devil have all the good music?” av Larry Norman, tolket av Jan Groth.

Jan-Olav: – Jeg blir litt frastøtt av engelskuttalen her.

Arvid: – Dette fungerer sikkert bedre live.

Knut: – Det låter nok litt flaut da også.

Jan-Olav: – De har problemer med originaliteten.

Knut: – Larry Norman høres egentlig ut som Dylan på speed, men Jan Groth har tatt bort alt særpreg og all energi fra Normans originalversjon.

Med en frontfigur med høye kinnben og tøffe støvler sniker The Benjamin Gate det kristne budskapet inn i småseig alternativrock på platen “Untitled”.

Arvid: – Dette er mye mer moderne i coverdesign og lydbilde. The Benjamin Gate kunne sikkert appellert til fans av både Cranberries og Dalbello. Bra bandnavn også!

Knut: – Dette er som Alanis Morrissette uten det premenstruelle preget.

Jan-Olav: – Bra gjennomført alternativrock. Perfekt for dem som syntes det var synd at Pearl Jam sluttet. Dette er bedre enn mye av den søpla du hører på So What og Mono, men som den musikkfascisten jeg er vet jeg ikke om jeg ville være glad for om de ble spilt der.

Knut: – De unngår en av de vanligste fellene, som er å gjøre budskapet for påtrengende og dermed pinlig. Jeg føler meg ikke anmaset.

Arvid: – Musikken gjør meg nysgjerrig, gir meg lyst til å lese tekstene og finne ut mer.

Litt mer folkelige i uttrykket er Newsboys, som har vært på verdslige plateselskaper (Virgin) og vært gjenstand for en enorm hype. Musikken er nynnevennlig poprock, og vi finner kuttet “Joy” på den doble samleCD’en Wow Hits 2001, som har undertittelen “The year’s 30 top Christian artists and hits”.

Arvid (lager et kors med pekefingrene, som om CD-spilleren var en vampyr på vei mot strupen hans): – Dette var fælt!

Jan-Olav: – Dette er ikke noe verre enn Barenaked Ladies eller Smashmouth, eller andre band som får mye oppmerksomhet.

Knut: – Dette er popmusikk for folk som ikke har fulgt med på det sekulære musikkmarkedet. Den er laget av folk som spiller for å spre et budskap, ikke av musikkglede.

Arvid: – Men ikke glem at det er mange sekulære band som gjør det like dårlig. Det er ingen grunn til at P4 ikke skulle spilt dette.

Kevin Max er medlem av DC Talk, et band som har fylt mang en stadion med frelste sjeler. På omslaget til på soloplaten “Stereotype Be” flotter Kevin Max seg i Burberrymønster fra topp til tå – på et bilde fra 2001, da selv Burberry var lei av Burberrymøsnter. Førstekuttet byr på etnopop med et himmelstormende refreng.

Arvid: – Sprekt at en kristen plate begynner med noe som ligner på minaretsang. Det er påfallende at platen ikke virker forkynnende, hvis man ikke konsentrerer seg om tekstene eller finleser coveret. Jeg ser ingen grunn til at ikke dette skulle kunne ligge på listene her til lands.

Jan-Olav: – I og for seg, ja, hvis man tar med i beregningen at små land gjerne ligger litt etter i utviklingen. Men de fleste her til lands ville nok likevel synes at de har hørt dette før.

Knut: – Ambisiøst.

Spørsmål: Hva er glattere enn et boyband? Svar: Et kristent boyband! True Vibe bytter den tøffe-men-stylede looken til band som Take That med et gla’gutta-i-parallellklassen-image. Dette understrekes av grufulle coverbilder som får dem til å se litt innavlede ut.

Knut: – Halve poenget med et boyband er at du skal få lyst på dem. Det går ikke an når man er kristent boyband.

Arvid: – Disse gutta holder du bare i hånden. De skulle vært sendt til Ten-Sing-Sing. Nøkkelproblemet er at disse Christlife-gutta er litt for selvbevisste på hvorvidt de danser rundt gullkalven eller ei. Det virker som om det er et grunnleggende problem med kristen musikk at de holder igjen.

Knut: – Hvis man ikke holder igjen, får man problemer med stolthet, som er en av syndene. Man skal ikke ta oppmerksomheten bort fra Herren Gud. Dessuten prøver man å lykkes på andres premisser, fordi man vil spre budskapet ved å snakke denne verdens språk. Det er et stykke igjen før de når fram.

Dette er den femte og siste avsnitt i en serie der Ballade har sett nærmere på den kristne musikkens posisjon på platemarkedet. Nedenfor finner du lenker til de øvrige artiklene om emnet.

Publisert:

Del: