Kaysers samarbeid med Harald Sæverud er et unikt kapittel i norsk musikkhistorie, og påvirket hans virksomhet som lærer. – Han klarte å mane frem det kunstnerisk latente i hver enkelt elev uten å gå på akkord med de rent håndverksmessige kravene til teknisk skolering, skriver Øyvind Aase.

Utsnitt av utgivelsen Rondo Amoroso, av Jan Henrik Keyser

Pianisten og klaverpedagogen Jan Henrik Kayser, f. 20. februar i Bergen 1933, gikk bort natt til søndag 24. april etter en tids sykdom. Både som lærer og utøver var Kayser en av de tydeligste musikalske profilene Norge har fostret. I store deler av sin kunstneriske løpebane sto han likevel i et ganske fjernt forhold til toneangivende miljøer og offentlige læresteder her hjemme.

På overflaten fulgte karrieren det vanlige mønsteret. Etter klaverstudier med Anna Høyer i Bergen og Eline Nygaard i Oslo fulgte studieopphold i utlandet hos Jenny Solheid (Brussel), Bruno Seidlhofer (Wien) og Ilona Kabos og Albert Ferber (London). Hans debut som pianist fant sted i 1953 i samspill med Oslo Filharmoniske Orkester. Siden fulgte utmerkelser som Prinsesse Astrids Musikkpris i 1961 og Griegprisen i 1978. Samme år ble han innvilget Statens garantiinntekt for kunstnere.

Deres nesten førtiårige samarbeid utgjør et unikt kapittel i norsk musikkhistorie, og det er fristende å trekke en parallell til den nære forbindelsen mellom dirigenten Robert Craft og Igor Stravinsky.


Stor arbeidskapasitet

På sitt mest aktive utfoldet Kayser en hektisk konsertvirksomhet ute og hjemme. I Norge opptrådte han hyppig på Festspillene i Bergen, hvor han var solist i Griegs a-mollkonsert i 1967. Hans innsats under samme festival i 1973 forteller om en pianist med stor arbeidskapasitet som samarbeidet tett med noen av nasjonens fremste toneskapere.

Den ene dagen ga han helaftens Sæverud-konsert i Håkonshallen i tospann med mesteren selv. Tre dager senere var han solist med Prag Symfoniorkester i en fjernsynsoverført fremføring av David Monrad Johansens klaverkonsert i Konsertpaleet. I 1955 hadde den 22-årige Kayser urfremført samme konsert etter kyndig rettledning av komponisten, og han gjorde senere flere radioinnspillinger av verket med Kringkastingsorkesteret.

Beethoven, Haydn og Kierulf
Utenfor Norges grenser gjestet Kayser bl.a. de nordiske landene, Belgia, Frankrike, Sveits, Italia, Spania, Jugoslavia, Tyskland, USA og Kina. I England ble han tidlig en populær gjenganger i saler og studio. Han gjorde et tosifret antall innspillinger for BBC, og i London konserterte han jevnlig i Purcell Room og Wigmore Hall. Hans tolkninger av Beethovens Keiserkonsert og Griegs A-moll i Royal Festival Hall ble høydepunkter i karrieren.

Å gi en anbefaling til J.H.K. er nesten det samme som å gi en anbefaling til meg selv, for ingen annen pianist er jeg i den grad skyldig min varme takk for hans fremragende tolkning av min musikk og strålende resultater (…).»

I Kaysers plateinnspillinger inntar norsk musikk en sentral plass. Favoritten var nok Grieg, og da særlig Balladen, som han to ganger festet til rillene på LP. Men han hadde også en forkjærlighet for Halfdan Kjerulf. Innspillingen han gjorde av Kjerulfs klaverstykker i Norsk kulturråds klassikerserie i 1975 har antagelig gjort mye for å bringe Griegs forgjenger mer frem i lyset som klaverkomponist.

Førti år med Sæverud
Men blant de norske tonekunstnerne er det selvsagt Sæverud som i første rekke forbindes med Kaysers navn. Deres nesten førtiårige samarbeid utgjør et unikt kapittel i norsk musikkhistorie, og det er fristende å trekke en parallell til den nære forbindelsen mellom dirigenten Robert Craft og Igor Stravinsky. Craft skrev mye om samarbeidet dem imellom, og i 1997 ga Kayser ut boken Rondo amoroso, hvor han utforsket Sæveruds tankeverden.

Sæverud gjengjeldte pianistens oppmerksomhet. I hans etterlatte papirer fantes følgende utkast til en attest: «Å gi en anbefaling til J.H.K. er nesten det samme som å gi en anbefaling til meg selv, for ingen annen pianist er jeg i den grad skyldig min varme takk for hans fremragende tolkning av min musikk og strålende resultater (…).» (1)

Gjennom den intime kontakten med Sæverud ivaretok Kayser opplevelsen av å være elev. Erfaringen kom nok til nytte i pianistens egen, omfattende undervisningspraksis. For som hovedsakelig privatpraktiserende klaverlærer i Bergen viste han en enestående evne til å sette seg inn i den enkelte elevens egenart og behov. Sæverud, skrev Kayser, foreslo at han skulle «søke tilbake til den første spontane opplevelse av tonene, åpne [seg] for pulsen og poesien i musikken og en stund glemme det som står anvist i notene.» (2)

Sæverud, skrev Kayser, foreslo at han skulle «søke tilbake til den første spontane opplevelse av tonene, åpne [seg] for pulsen og poesien i musikken og en stund glemme det som står anvist i notene.»

En musikerpedagog
Det var vel mye av det samme idealet Kayser etterstrebet når han underviste selv. I tillegg var han mer av en musikerpedagog enn en vanlig musikkpedagog, for som erfaren pianist visste han bedre enn de fleste hvor skoen trykket. Han klarte å mane frem det kunstnerisk latente i hver enkelt elev uten å gå på akkord med de rent håndverksmessige kravene til teknisk skolering. Til syvende og sist skulle musikken fremføres på konsertscenen, det var alltid målet, og da gjaldt det å møte forberedt.

I sin mest aktive periode arrangerte Kayser flere større årlige konserter med sine elever, ofte i Håkonshallen. Kronen på verket ble fremføringen av Beethovens samtlige 32 klaversonater samme sted i sesongen 1980-81, hvor utvalgte studenter deltok. Kayser tok selv hånd om opus 111, den siste sonaten. Etter den avsluttende konserten i serien ga musikkanmelderen i Morgenavisen, Anton Chr. Meyer, følgende attest til konsertpedagogen Kayser:

Meyer lot seg imponere av «en serie som fra alle sider sett må sies å være unik i bergensk musikkliv. (…). Intet tiltak kunne vel som dette ha vitnet sterkere om Jan Henrik Kaysers sjeldne egenskaper som lærer og da i aller første rekke om hans helt uvanlige evne til å forløse hos den enkelte elev hans eller hennes høyst personlige musikalske legning.»3)

Øyvind Aase er pianist og skribent og var elev av Jan Henrik Kayser i årene 1973-81

Noter
1) Gjengitt fra Lorentz Reitan (1997): Harald Sæverud: Mannen, musikken og mytene, s. 325. Oslo: Forlaget Forum / Aschehoug.
2) Jan Henrik Kayser (1967): «Med Sæverud ved klaveret.» I Gösta Nystroem m.fl., red.: Harald Sæverud 1897-1967, s. 156-57. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
3) Anton Chr. Meyer (1981): «Vel blåst!» Morgenavisen, 18.mars.

Publisert:

Del: