I går, mandag 8. oktober, begynte Ultimas serie med gratis formiddagsforestillinger i Lille Sal i Oslo Konserthus. Først ut var en klaverkonsert med Elisabeth Vatn og plateaktuelle Steffen Horn. I dag har gitaristen Thomas Kjekstad vært i ilden, mens Jorge Isaac (fløyte, elektronikk), Frode Haltli (akkordeon) og den klassiske duoen Merkel & Bozzini opptrer henholdsvis onsdag, torsdag og fredag. Ballade bringer i dag et intervju med de to norske utøverne som alt har opptrådt.

Elisabeth Vatn

Pianist Elisabeth Vatn og gitarist Thomas Kjekstad har alt spilt hver sin konsert i serien Solos & Duos i Lille sal i Oslo Konserthus. Under sin opptreden spilte Elisabeth Vatn og Steffen Horn verker av franske Messiaën, mens Thomas Kjekstad tirsdag formiddag foredro stykker av britiske Chris Dench og den tyske festivalkomponisten Han Werner Henze – samt en urpremiere på Eivind Buenes stykke “Später” fra 2000. Ultima-medarbeider Hild Borchgewink samlet Elisabeth Vatn og Thomas Kjekstad til felles samtale, og spurte dem bl.a. hva som gjør at de som utøvere velger å spille musikk som skrives i dag.

Thomas Kjekstad: – For meg handler det om at jeg vil spille musikk av god kvalitet. For gitaren som instrument er det også et spørsmål om repertoar ­ det originalskrevne repertoaret er ikke så stort. En neoklassisk og en spansk karakter er fremtredende. Men det er også en slags link mellom det klassiske gitarrepertoaret og det man kan kalle en modernistisk tradisjon. Spesielt Webern, men også Schönberg og Berg skrev for gitar. Sannsynligvis ble de inspirert av Mahler som bruker gitar i sin 7. symfoni (1904-05). Boulez følger opp dette i “Le Marteau sans Maître” (1955). Det er i forlengelsen av denne tradisjonen jeg personlig mener at den beste musikken for og med gitar befinner seg.

Elisabeth Vatn: – For klaveret er det annerledes ­ repertoaret for klaver er jo veldig stort. Det verket Steffen Horn og jeg skal spille, “Visions de l’Amen” (1944) av Olivier Messiaen, er jo heller ikke helt nytt, men må likevel regnes som samtidsmusikk. Når det er sagt, velger jeg ofte å spille musikk som skrives idag utfra en interesse for den enkelte komponistens tonespråk, formspråk og estetikk. Dessuten er det jo slik at den musikken som skrives nå, reflekterer det samfunnet vi lever i akkurat nå, og det er vår plikt som musikere å forholde oss til den og å spille den. Det er veldig inspirerende som utøver å kunne ha en dialog med en nålevende komponist ­ egentlig en unik mulighet!

TK: – Men repertoar er også nært knyttet til spilleteknikk. Det å beherske det klassiske repertoaret handler også om å kjenne instrumentet sitt. Derfor er det kanskje ikke mulig å gå en snarvei til samtidsmusikken utenom tradisjonen. Teknikk og estetikk henger sammen. Ved å beherske det virtuose får man et uttrykksregister og et språk. På en annen side er ikke dét at Mozart og Liszt ligger i bunnen noen garanti for å spille ny musikk godt.

EV: For en pianist ligger det i utdannelsen at du har vært igjennom et bredt repertoar, og veldig ofte blir den bredden sett på som noe positivt. Utøveren måles etter hvordan han gir et klassisk verk et personlig eller stilistisk uttrykk. Denne tolkningen av tradisjonen stopper aldri; det finnes jo ingen endelig versjon av et verk. Men det bør ikke være et krav for å kunne spille ny musikk at man først har vært igjennom alle klassikerne. Det er ingen som spør en improvisasjonsmusiker hvilke standardlåter han har spilt. Det må være lov å spesialisere seg.

TK: – Jeg tror den generasjonen musikere er iferd med å dø ut; de som praktisk talt gikk rundt med hele sitt instruments historiske repertoar lagret i hodet ­ slike som for eksempel pianisten Sviatoslav Richter. I stedet for å skumme fløten av en etablert kanon, er det nå blitt flere utøvere som velger å gå i dybden på én type repertoar ­ som barokkmusikk – for å utforske dette fullt ut. Slik har man oppdaget mye fantastisk musikk som historien av ymse årsaker har neglisjert.

Elisabeth, du spiller jo også mye folkemusikk og tradisjonsmusikk ­ har det noe å si for hvordan du nærmer deg samtidsmusikk?

EV: Jeg spiller sekkepiper. På en måte har det ingen ting med det at jeg spiller piano å gjøre; det er på et vis to forskjellige verdener som jeg går inn og ut av. Delvis kan det være problematisk å veksle på den måten. Det å beherske et instrument og vedlikeholde en teknikk tar tid. Til nå har jeg valgt å spille flere instrumenter. Og det er selvfølgelig også mye som har overføringsverdi. Folkemusikken har bevisstgjort meg på stemming av instrumenter på en måte som pianoet ikke kan. Improvisasjonen i folkemusikken er også viktig.

TK: – Jeg spilte elgitar til jeg var 15 år. Da hoppet jeg på en eller annen måte direkte fra Iron Maiden til Fartein Valen ­ jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg ble veldig fascinert av tonespråket til Valen. Samtidig begynte jeg å høre endel på fusiongitarister som Allan Holdsworth og John McLaughlin. Jeg har spilt elgitar senere også, og det er skrevet endel ny musikk for elgitar i ensemble. Jeg ser på elgitaren som en naturlig del av instrumentariet til en gitarist som arbeider med dagens musikk.

Dere tilhører en generasjon musikere som virker veldig fleksible i forhold til instrumenter, genre og uttrykk?

EV: – De siste årene har samtidsmusikk-miljøet og improvisasjonsmiljøet nærmet seg hverandre mer og mer. Musikere med forskjellig bakgrunn gjør ting sammen, og man merker denne åpenheten på andre plan også, både i forhold til hvilket publikum som kommer, og i forhold til musikken som blir spilt.

TK: – Improvisasjon er jo en viktig del av det å komponere. Når jeg som utøver jobber med forskjellige komponister, handler det ofte om å se an komponisten og forsøke å forstå hva slags type uttrykk han eller hun er ute etter. Noen er på jakt etter én spesiell lyd og leter til de finner, eller til jeg spiller akkurat ­ den! Eivind Buene, som jeg skal spille et nytt verk av på denne konserten, kjenner gitaren som instrument veldig godt. Men ofte ber jeg komponister som kjenner instrumentet om å prøve å glemme det de vet om gitarer og spilleteknikker. Mange ganger blir resultatet mer interessant hvis jeg kan tillempe noe som er veldig komplekst slik at det blir mulig å spille, enn hvis musikken i utgangspunktet er skrevet svært idiomatisk. I et slikt samarbeid har man noe å tilføre verket som utøver på en helt konkret måte ­ en tilnærming som ligner den som tidligere tiders utøver-komponister hadde. I dagens spesialiserte virkelighet har disse rollene skilt lag, men i et tett samarbeid med komponisten kan utøveren fortsatt påvirke kreativt.

EV: – Komposisjon og improvisasjon er også viktig i et musikkpedagogisk perspektiv. Det å arbeide med egenkomponert eller improvisert musikk gir barn et helt annet perspektiv både på notelære, interpretasjon og repertoar. Å undervise barn gir meg av og til følelsen av at den delen av musikkens historie man får være med på, er så kort. Noen ganger tror jeg at neste generasjon musikere kommer til å gjøre ting helt annerledes enn oss. Jeg er veldig spent på hva samtidsmusikk kommer til å være om 50 år!

Publisert:

Del: