OPERAANMELDELSE: – Endelig står nyskrevet opera på programmet i Bjørvika! En opera av Georg Friederich Haas og Jon Fosse er ikke en ubetydelig begivenhet: Komponisten og dramatikeren er blitt kalt arvtakere etter henholdsvis Mozart og Ibsen. Men fungerer et portrett av den norske maleren Lars Hertervig som opera, spør Ballades anmelder etter å ha sett oppsetningen av Melancholia under åpningen av Ultimafestivalen.

Jon Fosse_Melancholia (Foto: samlaget.no/Per Heimly)

Av Are Frode Søholt

Å skulle sette musikk til en tekst av Jon Fosse virker ikke bare å være helt unødvendig, det byr samtidig på en stor utfordring.

En tekst av Fosse er allerede et musikkstykke med dens språklige rytme og kompositoriske oppbygging. Fosse legger vekt på den musikalske flyten: “Flyten legg opp til ei anna verd. Eit ord som flyt, seier ikkje så mykje. Det er ein rytme eller ei rørsle som puffar det framover og som seier noko bestemt. Sjølve flyten seier noko”, forklarer Fosse i et intervju i det litterære tidsskriftet Bøygen.

Og om det “det indre lyset” biografen Holger Koefoed skriver om i Lars Hertervigs malerier sier Fosse at en også kan ane et “indre lys” i bøkene hans, men, som han sier: “min måte å gjere det på, er kanskje ikkje å skrive fram lyset, men å skrive fram mørkret. Eg er litt hegelianar der, eg trur på den negative vegen til målet.”

Hvordan kan ennå mer musikk berike Fosses tekst?

Å portrettere gale menn

Den østerrikske komponisten Georg Friedrich Haas er også kjent for et mørkt tonespråk, skjønt med et fargerikt overtonespill. Det er kanskje ikke overraskende at Haas har laget et portrett av en “gal”, norsk kunstner: Lars Hertervig (1830-1892).

Det er ikke første gangen Haas befatter seg med “gale” kunstnere. Tidligere har han skrevet en kammeropera om den sveitsiske, schizofrene Art Brut-kunstneren Adolf Wölfli, og i kammeroperaen “Nacht” baserer han musikken på tekster av Freiderich Hölderlin. Wölfli levde hele sitt voksne liv på asyl, mens både Hölderlin og Hertevig ble utskrevet fra asyl som “uhelbredelige”.

Det er med andre ord sterke skjebner det her er snakk om, og spørsmålet er om en operaforestilling makter å portrettere Hertervig like vellykket som Fosse gjør det i sin dobbeltroman om kunstneren.

Lysets maler

Hertervig blir kalt “lysets maler”, og når en ser på bildene han har laget, blir en slått av den gåtefulle lyskraften som er i maleriene. Fosses roman er både et indre portrett av Hertervig og et mer allmenngyldig bilde av melankoli, sorg og desperasjon. Fosse skriver frem et mørkt sinn som lengter etter lyset.

I romanens første del beskriver Fosse hvordan Hertervigs store kjærlighet, Helene, blir en personifisering av det Hertervig søker etter, både i sin kunst og i sitt liv:

“Og frå auga hennar kom det sterkaste lys han nokon gong har sett. Lyset frå auga hennar. Aldri hadde han vel sett eit slikt lys. (…) og i det lyset blei han ein annan enn han var, han bli ikkje lenger Lars frå Hattarvågen, han blei ein annan, all hans uro, all hans redsle, alt han mangla og som alltid var i han som uro, alt han sakna, blei som fylt av lyset frå Helene Winckelmanns auge (…) han står i noko som bileta hans strekker seg etter, noko som er i bileta hans, når han maler som best, det står han i no.”

Fosse mestrer å få frem denne lengtas lys i romanen, men mestrer Haas det samme i sin musikk?

Svaret er et delvis ja.

Magisk orkestrering

I Fosses libretto er mye av de fortettede, uavsluttede tankestrømmene i romanen tatt vekk. På denne måten har Fosse skapt rom for Haas’ musikk. Musikken er kanskje ikke så melankolsk og manisk dvelende som hos Fosse, men heller boblende av lys. Noen ganger blir det nesten noe skrekkfilmaktig over Haas i forhold til Fosse, men for det meste er orkestreringen som et magisk lysspill i vann, nydelig fremført av BIT20 Ensemble og musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester. Det er kanskje ikke så melankolsk hele tiden, men vakkert er det! Haas er på mange måter lysets komponist.

Jeg har større problemer med sangerne. De er udiskutabelt svært gode sangere, men jeg tror ikke helt på dem. Det er særlig hovedpersonens melankoli jeg ikke tror på. Otto Katzameier, som gestalter Hertervig, er en glimrende sanger, men karakteren sliter i sin mangel på indre utvikling og troverdighet.

Det er ikke en lett oppgave å formidle melankoliens indre, til tider schizofrene uro i en deklamatorisk operastil. Det blir nesten parodisk. Det fungerer langt bedre når Hertervigs indre stemmer blir sunget av koret, som på linje med orkesteret gjør en formidabel jobb. Til tider er korpartiene noen virkelige perler, dels romantisk iørefallende, dels dramatisk deklamatorisk. Bare synd at de stort sett står rett opp og ned; schizofrene stemmer står da ikke oppstilt som et kirkekor – selv ikke i svarte kapper.

Firkantet melankoli

Scenografien er som forventet svært minimalistisk. I motsetning til orkestermusikken, som tilfører historien noe med sitt glitrende lysspill, tilfører scenografien ikke særlig mye. Her går det i svart og hvitt.

Det store, lysende lerretet, som er det sentrale scenografiske grepet i denne oppsetningen, får en mer til å tenke på den suprematistiske maleren Kasimir Malevitsj enn på landskapsmaleren Lars Hertervig. I Fosses roman har Hertervig på seg en lilla fløyelsdress. I operaen er han kledd i hvitt. Jeg vet ikke helt hva jeg savner i denne forestillingen, men kanskje ville en lilla fløyelsdress vært på sin plass.

Selv om musikken til Haas er storslagen i dens magiske orkestrering, fungerer forestillingen likevel som helhet ikke helt som et portrett av Lars Hertervig.

Jeg foretrekker fremdeles boken fremfor operaen.

Jeg vil likevel ikke si at jeg ikke ser frem til et ny opera av Haas – eller et nytt samarbeid mellom så muskelsterke institusjoner som Den Norske Opera & Ballett, Den Nye Opera og Ultimafestivalen.

Og om bare noen få uker presenteres “Dead Beat Escapement – en kammeropera på liv og død” av Cecilie Ore.

Melancholia

Komponist: Georg Friederich Haas:
Libretto: Jon Fosse
Regi: Stanislas Nordey
Dirigent: Emilio Pomarico
Solister: Otto Katzameier, Melanie Walz, Johannes Schmidt m.fl.

BIT20 Ensemble, musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester og kammerkor. Produsert av Opéra National de Paris og Den Nye Opera i samarbeid med Stavanger 2008, Den Norske Opera & Ballett og Ultimafestivalen.

Anmelder Are Frode Søholt har denne hjemmesiden.

Publisert:

Del: