INNLEGG: – Vi er en gjeng hippier alle sammen, langt der inne. Ellers ville vi aldri funnet på å satse på et slikt yrke, skriver komponist Arnt Håkon Ånesen.

Arnt Håkon Ånesen, © Karoline Bjønnes Pedersen

Jeg er en komponist som de siste årene har hatt en viss karriere både i Norge og utlandet. Jeg har blitt støttet hele veien, både av kollegaer og fond, og ser hvilke muligheter man har som komponist i Norge.

Jeg har samtidig skjønt at det er en plass til oss alle, til ulike tider, og at fordelingen av goder noen ganger går i ens egen retning og andre ganger i andres. Uten dette perspektivet over både inntekter og karriere, tror jeg man ikke kan gjøre dette yrket. Balansen må gå opp, både i forhold i mengde komponister og bevilgede midler.

Fonds-lotteriet
Okkesom. Jeg er sikker på at mange generasjoner fremover vil nye spirer vokse fram av nye komponister. Jeg ser det bare på Manglerud vgs, der jeg to ganger i uka jobber som lektor i komposisjon og musikkformidling. Kreativiteten er enorm blant disse ungdommene. Mange ønsker også å satse på dette faget i form av en yrkeskarriere.

Er det plass til oss alle? Jeg tror det. Men ikke om vi fortsetter å konkurrere. For en konkurranse vil alltid ha vinnere og tapere. Jeg ser med gru på en økende mengde komponister, dersom det såkalte fonds-lotteriet skal fortsette, basert på egenrådige karrierer, der vi i praksis sloss om de midler som er tilgjengelig. Med fonds-lotteri, mener jeg at fondenes utvelgelse av og til kan oppleves som tilfeldig, selv om jeg er helt klar over at det er veloverveide avgjørelser som tas av fondsutvalgene. Uansett tjener noen på utvelgelsene, og andre ikke. Jeg har så ofte blitt valgt ut som fondsbevilget, og er uendelig takknemlig for alle muligheter det har gitt meg, men jeg ser også problemet med at mange faller utenfor, og dermed kan oppleve utvelgelsene som et lotteri.

Et annet komponistsamhold
Jeg fikk en god ide, synes jeg selv, da jeg som en av to fra Europa ble valgt ut til å delta på en festival i Canada, kalt Domaine Forget. Her spilte Nouvel Ensemble Moderne verket mitt ”Historicism”. Alt var staselig og flott, men fakta var at vi alle deltakere ved festivalen lå på gummimadrasser i ”dorms”. Egoene ble slettet med jorden – vi hang sammen som en gjeng ungdomsskoleelever på tur. Riktignok var vi unge komponister alle sammen; det vil si under 40 år…

Nok om det. Poenget mitt er følgende: Vi var dype tenkere på dagtid, i en konferanseliknende atmosfære. På kvelden var vi en gjeng ikke-selvhøytidelige kompiser, som hang sammen. Dette gav meg idéen om et forhold mellom komponister som jeg personlig synes er bedre enn konkurranseinstinktet jeg opplever i Norge. Dette har også gjort at jeg har engasjert meg i Ny Musikk Komponistgruppe, blant annet ved at vi har fått i stand 1st Norwegian-Canadian New Music Conference i sommer; fire dager med konferanse med canadiske og norske komponister, etterfulgt av konserter i Oslo, Fauske og London. Dette arrangeres i Canada neste år, så Norge, osv.

Mer enn kamp for penger
Tingen er at det ikke behøver være så vanskelig å få ting til. Jeg tror det er bedre å stå sammen om ting enn å sloss alene. Bare det at noen av mine kollegaer og jeg har begynt med ”lønningslunch” av og til. Det skaper et miljø, der man fokuserer mer på medmenneskelige relasjoner, enn en kamp for å prøve få mer penger til komposisjonsmiljøet. Jeg prøver med dette ikke å slette hyllesten jeg virkelig har ovenfor det arbeidet som gjøres, for at vi som jobber som komponister skal ha noe å leve for. Uten denne innsatsen som så mange utvalgte gjør ville vi hatt intet å leve for, og derfor også bare vært egoløse idealister, som levde på smør, skalker og et glass vann, nå og da.

Bo i “dorm”?
Kunne vi kombinert dette i større grad? Vi er en gjeng med privilegerte mennesker, sett i verdenssammenheng, men har også et enormt utgiftsarsenal nettopp fordi vi bor i Norge. Man blir ikke rik av å leve som komponist – det er ikke poenget med å skrive denne teksten. Som sagt, uten den jobben ulike instanser gjør for å gi oss rettigheter, ville komposisjonsmiljøet aldri blitt det det er i dag. Penger styrer alt, gjør alt mulig, og skaper både identitet, pågangsmot og kunstneriske resultater.

Jeg bare håper bare vi i større grad kan få en kommunikasjon, som hever hodene våre litt ut fra vårt eget prosjekt, ser hverandre som positive kamerater/venninner som kan inspirere oss, fremfor å være redd for at andre skal stjele ens idéer – rett og slett bo litt i ”dorms”, ikke bare på byen etter en konsert.

Vi er alle hippier
Jeg har ingen sans for lobbyvirksomhet, der det utspekulerte og målsetningen ikke har noe annet for seg enn å fremme en idé som på forhånd er lagt. Men det går an å prate sammen, leke med idéer, og dele, fremfor å fokusere på rettigheter. Ikke bare i ens egne private samarbeid, men også i større forum.

Jeg vet ikke. Jeg har full tillit til komposisjonsmiljøet i Norge, og har intet negativt å si om det. Men kan vi ikke henge litt mer sammen – ikke bare med dresser og slips, der vi skryter av hverandres posisjoner, og tar hverandre i hendene som om vi skulle være høye herrer på strå. For det er vi ikke. Vi er en gjeng hippier alle sammen, langt der inne. Ellers ville vi aldri funnet på å satse på et slikt yrke.

Egen åpenhet genererer åpenhet fra andre
Kanskje tar jeg feil. Kanskje er det helt andre årsaker bak manges interesse for komposisjon. Dog, jeg vet med sikkerhet at dersom vi heller gir hverandre en real bamseklem, uten å føle seg ubekvem for hva andre skulle synes, ville vi fått mange flere uavhengige og kreative påfunn for oss komponister. Og pengene tror jeg helt naturlig ville kommet av seg selv. For nyskapning tror jeg handler mindre om å planlegge noe fra en idé og gjennomføre den; men mer å kaste seg ut i det store intet, og møte alle andre i samme situasjon, med åpenhet, uten fordommer, og et stort smil.

Dette gjøres allerede. Ikke misforstå meg. Jeg opplever ikke komposisjonsmiljøet som lukket og fordomsfullt. Men en viss større grad av åpenhet, tror jeg vi alle ville ha stor nytte av. Egen åpenhet genererer ofte andres åpenhet. Og vi må av og til miste, for å få.

Jeg ønsker komposisjonsmiljøet i Norge, all lykke, og takker så langt for en fantastisk mulighetens atmosfære. For det er muligheter fortsatt. Pessimismen er unødvendig. Og krangelen skaper ikke så mye annet enn misnøye og opposisjon.

Hei! La oss leke sammen i verdens beste barnehage!

Arnt Håkon Ånesen er komponist og lektor i komposisjon. Ånesen har denne hjemmesiden.

Publisert:

Del: