Selv om Kristiansand lenge har vært kjent som selve spenna i det norske bibelbeltet, skjer det ting på det blide sørland som ikke har med bønnemøter, kirkekonserter og gospel i skjærgården å gjøre også. I løpet av de siste årene har nemlig “verstingene” i sørlandets hovedstad gjort sitt for at naglebeltet skal bli det gjeldende sørlandssymbolet, og det har gitt blodig gode resultater – med kommunal drahjelp.

Performance Vulgeriis (Foto: www.clublestat.com)

Av Lars Nedland

Kultur skaper motkultur, og i Kristiansand betyr det blant annet at både goth-, black- og deathmetalmiljøet har blomstret opp som en motsats til landsdelens velkjente religiøsitet og pietisme. Band som Blood Red Throne og Cobolt 60 har strødd om seg med misantropisk image, blodige bandbilder, beinhard death- og blackmetal og en en generell gi-faen-holdning i forhold til de gjeldende sørlandskonvensjonene. Det har gitt dem internasjonal suksess og, kanskje mer overraskende, aksept i kristiansands kulturmiljø.

Men la oss stoppe her et øyeblikk og ta det hele fra begynnelsen. Metallmiljøet er nemlig ikke det første som har satt seg opp mot de gjeldende sørlandsverdiene. På åttitallet startet en gjeng rockere, med ikke ukjente Ivar Mykland i spissen, plateselskapet T23 (som lå i Tordenskioldsgate 23 – derav navnet) for å fremme band som Munch og the Passsengers. Dette var ukonvensjonelle band, og særlig Munch gjorde sterkt inntrykk på både landsdelen og det norske musikkmiljøet generelt med sin sære image, kompromissløse kunstrock og teatralske sceneopptreden. Reaksjonene var mange, og motstanden tilstedeværende så lenge gruppa eksisterte.

Da Munch la inn årene i 1991, startet Mykland den ikke spesielt politisk korrekte kunst- og musikkgruppa KKK, som for ordens skyld ikke sto for Ku Klux Klan, men Kristiansand Kunst-Kommando. Performancekunst til elektronisk musikk var ikke hverdagskost i Kristiansand på verken åtti eller nittitallet, og gruppas prosjekter skapte mye harme og aggresjon blant staute sørlendinger. Det gjorde også punkbandet Flying Crap som oppsto tidlig på nittitallet, og som vel er mest kjent for å ha skutt med hagle fra scenen under Quartfestivalen.

Provokasjon er stikkordet, men etter en stund stilnet det rundt både KKK og Flying Crap, og dermed ble motkulturen liggende brakk. Svartmetallbølgen som skylte over Norge som et kraftig oljeutslipp på midten av nittitallet var riktignok som skapt for et sørlandsk ungdomsopprør, men selv om svartmetallen fikk et visst fotfeste i Kristiansand, kom det aldri noe særlig ut av den. Miljøet var for lite, og kreativiteten lå forholdsvis død. Et par hederlige unntak fantes likevel – det episke svartmetallbandet In the Woods er vel det mest fremtredende – men det tok ikke lang tid før bølgen var over, og miljøet visnet bort.

Det var da. Nå er situasjonen en helt annen. Kristiansand har et blomstrende metalmiljø som jobber på tvers av alle konvensjoner, og band som Blood Red Throne, Green Carnation, Cobolt 60 og Trail of Tears selger plater over hele kloden og får god både nasjonal og internasjonal presse. Sørlendingene har fått seg en egen gothklubb i Club LeStat, og performancekunsten har fått et oppsving med lokale grupperinger. Hva har skjedd? Hvorfor blomstret miljøet opp, og hvorfor er det plutselig så suksessrikt?

— Jeg tror det er flere grunner til det, sier Flemming Gluch, fullblods Kristiansander og vokalist i deathmetalbandet Blood Red Throne. – Det viktigste er nok øvingsmuligheter. Vi kan ironisk nok takke Kristiansand kommune for å ha bidratt til at metallscenen her i byen har fått et heftig oppsving. Da det kommunale kulturhuset Samsen ble opprettet for en seks-sju år siden, fikk vi endelig tilgang på skikkelige øvingslokaler. Er du klar over hvor vanskelig det var å være langhåret metaller og skulle få leid øvingsrom på sørlandet før? Det var ikke enkelt, nei, og mange band ga nok opp allerede der. Med Samsen har dette problemet forsvunnet – det huser så godt som bare metall- og punkband, og det har hatt utrolig mye å si for utviklingen av miljøet, for motivasjonen og ikke minst for satsningsviljen. Ikke misforstå meg – sørlandspietismen, -skepsisen og -religiøsiteten lever i beste velgående i både politikken og kulturen her fremdeles, men vi har i alle fall fått enkelte mennesker i sentrale posisjoner som forstår at det er viktig å ha en motkultur også. En kultur som beveger seg på tvers av de gjeldende sørlandsprinsippene. De er nemlig fremdeles en herlig blanding av religion og jantelov.

Flemming forteller at holdningene alltid har vært der, men at metallmiljøet likevel lå fullstendig brakk store deler av nittitallet. Det fantes ikke øvingslokaler, og det fantes ikke samlingssteder for miljøet. Motkulturen fant liksom aldri grunntonen, selv om Quartfestivalen vekket opp mange sørlendinger og var medvirkende årsak til at miljøet bygget seg opp igjen. – Det at byen her fikk en musikkfestival med en slik bredde og av en slik størrelse, viste folk at det fantes alternativer til tankesettene og prinsippene som rådet her nede. Det viste folk at mulighetene lå der – det var bare å gripe dem – og det førte til at de musikalske fordommen ble færre og at flere torde å satse. Kombinert med nye samlingssteder og bedre øvingsmuligheter, betød dette flere og bedre band med guts nok til å gå sine egne veier og drite i at lokalsamfunnet dømte dem. Nå har vi jo til og med fått oss en egen metallfestival her: Southern Discomfort. Ting har virkelig begynt å svinge.

Metallmiljøet i Kristiansand er stort, og mange band nyter i dag internasjonal suksess som et resultat av gode vilkår og hardt, målrettet arbeid. Men som motkulturelle grupperinger har de ikke glemt hvor de kommer fra. – Det er jo klart at hele miljøet skylder band som Munch og Flying Crap mye i forhold til holdninger og vilje til å gjøre ting på en egen måte. Dette er jo band som sto mot den sørlandske pietismen og religiøsiteten lenge før det fantes drahjelp i form av lokaler og bevilgninger. Det var en veldig ren og ektefølt motstand, tror jeg. Kristiansand har alltid hatt behov for folk som sier i fra om at det finnes andre holdninger som er verd å ta vare på enn religiøsiteten og andre musikalske og kulturelle uttrykk som er verd å dyrke frem enn den klassiske kirkemusikken.

Det at metallmiljøet i stor grad har blomstret opp som et resultat av en kommunal satsning på et kulturhus, fører jo til at mye av vitaliteten i opprøret forsvinner, men Flemming er ikke redd for at metallen skal miste sin opprørske kraft. – Det vi ser her i byen nå, er at metallen langt oftere blir behandlet på lik linje med annen musikk. Den blir tatt for det den er – et ekstremt men godt gjennomført uttrykk! Folk har blitt vant til at motkulturen faktisk også er en del av det kulturelle bildet her nede, og selv om mange ikke ønsker å godta det, har de ikke stort valg. Miljøet har blitt for stort og det har prestert for mye til å kunne feies bort. Vi har ikke noe brennende ønske om å være “evige rebeller”, men vi vil fortelle hva vi mener og fortsette å spille musikk som er annerledes og ekstrem. Pietismen er fremdeles veldig fremtredende her nede, så sørlandet har godt av en dose motkultur i form av beinhard, kompromissløs musikk, ikke-religiøse holdninger og en bøtte sceneblod eller to.

Publisert:

Del: