Moldejazz er så tettpakka med høydepunkt at en nokså stor begivenhet har havna der hvor forhåndsinformasjonen er nedprioritert og musikken desto bedre. Marilyn Mazur gjestet Moldejazz igjen – nå med et oppsiktsvekkende ensemble.

Marilyn Mazur Foto: Thor Egil Leirtrø / Moldejazz

Det må jo være en begivenhet når Marilyn Mazurs Shamania spiller: Hvor ofte ser du elleve kvinnelige utøvende kunstnere fra hele Norden på scenen sammen (uten at de synger i kor)?

Én av disse utøverne var bare med på noen låter som danser, mens ti instrumentalister var på scenen under hele konserten: Sterke utøvere på perkusjon, vokal, trompet, saksofon, kontrabass og tangenter. Alle hadde sine plasser – velkomponert på en begrenset scene, men på ett punkt i konserten var alle i bevegelse; rytmisk, pustende og befriende ulike i klær og framtoning. Det var overraskende, sjarmerende og bidro til å løfte opplevelsen fra konsert til begivenhet.

Marilyn Mazur Foto: Mariana Paulse
Marilyn Mazur Foto: Mariana Paulse

Spirituell kvinnekonsert?
Konserten var først og fremst preget av sterk musisering fra distinkte, samspilte og opplagte musikere. Da er det godt å notere at salen var full, til tross for sørgelig forhåndspresentasjon. Fotoet i festivalprogrammet minnet om en reklame for en folkehøgskole: Blide og entusiastiske damer som strekker armene mot fotografen, rammet inn av grønne trær, fargerike klær og ung idyll. Jeg fantaserer om hvordan min innstilling til konserten lett kunne vært endra i mer seriøs retning dersom noen hadde kosta på bandet en fotograf med vilje til å la fotoet preges av den tyngden disse kunstnerne spiller ut i musikken.

Ett spørsmål til plaget meg ut fra forhåndspresentasjonen: Hvorfor har bandprosjektet fått navnet Shamania?

Perkusjonsdrevet musikk kan godt forbindes med sjamaner og åndelighet, men i mine fordommer dukket det også opp forventninger om frynser, batikk og sterkt spirituelt orienterte utøvere – med urkraft i blikket og manende, repetitive lydlandskap.

At en samling så gode musikere består av bare kvinner er en begivenhet fordi det er sjelden – ikke fordi det blir spesielt feminin eller spirituell musikk av det.

Heldigvis blåste storbandet fordommene bort i løpet av de første par låtene. Jeg fikk simpelthen rik og variert jazzmusikk – av det uforutsigbare slaget. Anmelder-sitatet fra presentasjonen om ”moderinstinkt” og ”katteklør” syntes for meg fullstendig overflødig. At en samling så gode musikere består av bare kvinner er en begivenhet fordi det er sjelden – ikke fordi det blir spesielt feminin eller spirituell musikk av det. Faktisk var det slående hvor konsentrert, lekent og usentimentalt disse kunstnerne greide å samspille uten å gjøre noe vesen av ”det kvinnelige”. For denne anmelderen var det et pluss at det teatrale potensialet ikke ble realisert i noen særlig grad.

Avansert og medrivende
Konserten var ellers ført opp i lokalavisas anbefalte ”svart løype” – den mest avanserte av fire ulike Moldejazz-konsertrekker som angivelig bare passer for oss som tåler en utfordring. Jeg er glad det ikke var arrangøren selv som sto for denne potensielle innsnevringen av publikumsgrunnlaget. Hvor ”svart” er løypa i en konsert som i min opplevelse var en avansert, men mest medrivende og raus musikkstund? At Teateret Vårt sine lokaler på Plassen ble fylt godt opp, vitner om at konserten kanskje ikke er så eksklusiv som lokalavisa kan ha lagt opp til. Lokalet ble for øvrig av Mazur selv betegnet som ”den lekreste sal vi har spillet i”. Og visst var det lekkert: Melodier, lyder og rytmer framsto som klare, til tross for at det til tider var kaskader av lyd å håndtere.

Foto: Thor Egil Leirtrø / Moldejazz
Foto: Thor Egil Leirtrø / Moldejazz

Dans på kanten
Når scenen allerede er fylt av en stor gruppe musikere, er det dristig å inkludere en danser-koreograf i deler av konserten. Ikke minst reint plassmessig. Tine Erica Aspaas er imidlertid en sterk, moden og velartikulert danser som viste koreografisk teft og en dyp forståelse for hva jazz er ut fra sin bakgrunn i jazzdans. I hovedsak ble uttrykket hennes smidig integrert i konserten, og det var godt for øyet å kunne samle blikket på en tydelig scenisk solist.

Bare ett innslag vippet over i det unødvendig teatrale. Dette kan også ha gitt impulsen til sitatet om ”katteklør” i forhåndspresentasjonen. Det er i alle fall en nærliggende tolkning av de små latterutbruddene jeg hørte rundt meg da danseren inntok scenen kledd i lysende rødt, med påfallende gjennomsiktig singlet og et livsfarlig blikk. Det ble antakelig overveldende for flere at denne rause, varme konserten plutselig skulle spille helt andre uttrykk enn hittil. Personlig hadde jeg på dette tidspunktet lent meg tilbake i en slags ”rein” musikalsk/danserisk opplevelse, og hadde slett ikke bruk for en ”femme fatale”. At dansen iblant foregikk på en liten catwalk inn blant publikum gjorde den ikke mindre påtrengende.

Dansen fungerte bedre når Aspaas klarte å bli del av gruppa som et ekstra og visuelt instrument. Ikke minst løfta det konserten at hele gruppa gjennomførte en liten koreografi som og ga bevegelse til hele scenebildet. Et enkelt, men overraskende grep der det regien virkelig ble prikken over i’en. Dermed kan jeg fortsette å gjøre som jeg gjør: Rope heiarop til alle som prøver seg på nye møter mellom konsert og koreografi. Det gjøres for sjelden, og Aspaas kom godt ut av utfordringen.

Marilyn Mazur Foto: Thoe Egil Leitrø / Moldejazz
Marilyn Mazur Foto: Thoe Egil Leitrø / Moldejazz

Varmt og lekent samspill
I totalopplevelsen var det gruppa som imponerte. At så mange instrumenter og individuelle uttrykk klarer å samspille uten å lage kaos. Her var et musikalsk uttrykk som fikk det enkelte instrumentet fram, samtidig som de enkelte komposisjonene sto fram som velformede enheter. Det aner meg at Mazur er en eksepsjonell bandleder. Hennes utstråling på scenen er særegen, og jeg fikk inntrykk av en gruppe som virkelig fant glede i å spille hverandre og musikken best mulig. Uttrykket virka både stramt og lekent – det var lite ”frynser”, stor konsentrasjon, og masse humør. Særlig sjarmert ble jeg av Hildegunn Øiseth – kledd i flagrende lilla gevanter som en ekte jazzdiva, med ujålete direkte kommunikasjon med salen både via blikk, bukkehorn og trompet.

Det slo meg hvor sjelden jeg ser så mange kvinner sammen traktere instrumenter – særlig slagverk og messing er i min forestilling så mannsdominerte instrumenter at konserten ble en øyeåpner på hvorfor det stadig er behov for å bryte gamle kjønnsmønstre også i jazzfeltet. Kanskje hadde presentasjonsfotoet av utøverne hatt en annen effekt om instrumentene hadde vært med i bildet?

Kanskje hadde presentasjonsfotoet av utøverne hatt en annen effekt om instrumentene hadde vært med i bildet?

Moldejazz holder koken
På den oppsummerende pressekonferansen om årets Moldejazz var imidlertid mannsdominansen igjen tilbake. Jeg merket meg at Mazur-konserten ikke var tema når høydepunktene ble oppsummert. Likevel var ikke programmeringen overdrevent mannstung – tre av de tydeligste plakattoppene var kvinner som utfylte hverandre i en kunstnerisk-kommersielt kløktig sammensatt trippel-konsert (Esperanza Spalding/Ane Brun/Joss Stone). En noe bedre promotering av det kvinnelige storbandet hadde likevel ikke vært av veien, selv om Mazur er en gjenganger i Molde og Shamania-konseptet hadde premiere i 2015. Det er vel tillatt å skryte av at gode og selvfornyende kunstnere inviteres på nytt?

Moldejazz er sommerfestivalenes ”Grand Old Man” i mine øyne. Med 56 gjennomføringer er den en trofast aktør som bærer preg av alder – uten at dét i seg selv er noen kritikk. Festivalledelsen selv var svært tilfreds med årets festival, og kanskje særlig med årets Artist in Residence Ola Kvernberg. Selv fikk jeg supplert Mazur-opplevelsen med en visitt hos en opplagt Kvernberg på det fornyede spillestedet i Aleksandraparken. Det bare bekreftet inntrykket av en innertier av en festivalartist. Han er lokal og har virtuositet nok til å appellere bredt, samtidig vitner programmet om hans vilje til å sprenge grenser og våge nyskapning i flere sjangerkrysninger.

Sammen med opplevelsen av det friske kvinne-storbandet på Plassen, er det grunn til å tro at festivalen greier å holde flere tanker i hodet på en gang. En noe turbulent nær fortid, preget av usikkerhet omkring konsekvensene ved bortfall av knutepunktordningen, har foreløpig ikke gitt nevneverdige sår, og den nye festivalledelsen har gode grunner til å glise bredt.

Publisert:

Del: