Har CD-brenning og kommersialisering skylden for at folk ikke lenger er interesserte i CD-plater, og for at små kunnskapsrike platebutikker og deres musikkguruer bukker under en etter en? Er det alltid slik at de som er størst, også er slemme? Panorama-skribent Mats Johansen svarer her på Anders Oddens innelgg om guruens død: – Guruen er ikke død, han har bare forandret utseende, mener Johansen, som oppforder musikkelskere til å finne alternative informasjonskanaler. – Til syvende og sist står det på den enkeltes nysgjerrighet, skriver Johansen.

Tigerbutikken

Av Mats Johansen, skribent i Panorama.no

Guruen er ikke død, han har bare forandret utseende. I en hverdag som er under konstant endring er det ikke lett for de små platebutikkene ute i distriktene – det ser vi med den tragiske bortgangen av den eminente platebutikken Feedback i Tromsø for kort tid tilbake. Like fullt er kampen om musikken ikke tapt. Guruen er fremdeles der ute hvis du vet hvor du skal lete.

Goliat er ikke alltid slem; David kan også ha svin på skogen
I innlegget “Guruen er død” sørger Anders Odden over bortgangen til de små platebutikkene her i landet. I stedet tar en eller flere av kjedene over og standardiserer lokaler, utvalg og den ansattes kunnskap. Dette høres kanskje uhørlig ut for de som er over gjennomsnittlig musikkinteresserte av oss – men tross alt er en kjede som Platekompaniet en gullgruve for mange.

Vi kan ta utgangspunkt i et virkelig tilfelle for å se at det ikke alltid er den store kjeden som er den slemme. I Grenland har en mann styrt flere uavhengige platebutikker både i Skien og Porsgrunn i en årrekke hvor det hele har resultert i høye priser og dårlig utvalg. Nå har Platekompaniet etablert seg på kjøpesenteret i Porsgrunn og det har skapt glede i hele det lokale musikkmiljøet; og muligheten til å bygge opp en guru i butikken er til stede.

Tid; en mangel ikke bare i platebutikkene?
I mitt åttitall var Drammen et mekka for musikkelskere; vi hadde i en periode hele tre strålende platebutikker i samme gate. Oppland Platebar ble jo raskt legendarisk, men fikk god konkurranse av platebutikkene på Risto- og Lychesenteret. De som sto på den andre siden hadde ikke bare kunnskap å gi sine kunder, men også noe som var langt viktigere: Tid. Man var velkommen til å slå av en prat og ta vare på sin egen og andres interesse og lidenskap for musikk. Dette virker det ikke være like god tid til i dagens platebutikker. Om dette er kjedenes bevisste politikk eller om det er tidsjaget i samfunnet generelt er uvisst, men det er en faretruende trend som gjøres synlig i innlegget til Odden.

Undertegnedes følelse er at fokus på musikk som interesse er i endring – man er ikke like interessert i albumet som begrep. I stedet er fokus på iPod, MP3 og CD-brennere. Denne reduserte interessen for musikk ser også ut til å redusere platekjøp i samfunnet generelt. De små platebutikkene ute i distriktene får dermed en enda hardere hverdag og må foreta en del veivalg som enten fører til en kommersialisering av driften eller konkurs og utbrente idealister. Resultatet er det samme – guruen blir borte.

Guruen er død! Lenge leve guruen!
Eller er det kun noe vi tror? I mange tilfeller forsvinner kanskje de kunnskapsrike mentorene vi har samlet oss rundt. Men, de er ikke blitt borte bare fordi en butikk i lokalmiljøet er lagt ned. Flere av de uavhengige platebutikkene i de større byene har etter hvert klart å organisere seg på postordre og bare i Oslo kan man få hint og vink fra en rekke butikker som f.eks. Big Dipper, Tiger og Fete Spor.

Hvis man ikke stoler på musikkjournalistene i de store avisene kan man søke seg frem i kiosken etter musikkaviser som The Wire, No Depression, Mute og Sonic. Mas på eieren av din lokale Narvesenkiosk – det er nesten ingen grenser for hva de kan få tak i for deg. I tillegg kan du seile ut på det evige internettet og finne et utall nettsider som skriver gode artikler om musikk. Her hjemme er groove, pstereo, ballade og panorama bare noen av de du kan sjekke ut – for ikke å snakke om det virvaret av e-zines utenfor landets grenser.

Til syvende og sist står det på den enkeltes nysgjerrighet. En ny generasjon av musikkelskere er allerede ute i byen; selv kjenner jeg flere tenåringer med bedre kunnskaper om musikk enn de fleste av mine jevnaldrende. Hvordan har de fått denne kunnskapen uten nærværet av en guru? Vel, de har søkt seg frem på egen hånd – den som søker skal tross alt finne. Dette er en hverdag som ikke vil bli borte med det første og våre minner om guruen bak disken på platebutikken i den lille byen er nok på vei inn i historiebøkene.

Min konklusjon: hvis du er så heldig at du enda har en god, uavhengig platebutikk i ditt lokalmiljø så må du støtte den. Hvis ikke – reis ut på din egen jakt etter den hellige graal.

Publisert:

Del: