Numusic-festivalen i Stavanger er ikke bare en møteplass for samtidsmusikere og technoelskere – her kan man også nyte samtidig kunst, midt i musikken. – Hvis man kommer seg igjennom all media-horingen er det mye genuin kunst som kan nytes. Det er bare viktig å finne disse uttrykkene, det være seg billedkunst, videokunst eller performance – og ta dem ut av galleriene. Det skillet burde vært revet ned for lenge siden, mener festivalsjef Martyn Reed. Sammen med en forakt for etablerte konvesjoner om kunst kontra underholdning, har Reed også tatt med seg en ihuga kremmerånd: – Det er flott med støtte til kulturlivet, er det også enormt med sløsing. Jeg vet om regionale festivaler som bruker dobbelt så mye som vårt totalbudsjett – bare på administrasjon. Når man jobber i utlandet, lærer man seg å få valuta for pengene. Vi får veldig god valuta, og absolutt alt går til den kreative prosessen. Administrasjonsbudsjettet vårt er på null kroner og null øre, forteller Reed.

Karl Heinz Stockhausen på Numusic i Stavanger, 2005

Av Knut Steen

Numusic-festivalen i Stavanger har hatt en rekke profilerte musikere på besøk de siste fem årene. I år har selveste Karlheinz Stockhausen vært på besøk – uten at festivalen har noe stort budsjett å skryte av. I første del av dette intervjuet med Numusic-sjef Martyn Redd, fortalte den innflyttede briten om hvordan han får tak i artister uten å gå igjennom de vanlige – og kostbare – kanalene.

Men en ting er selvfølgelig å få tak i musikerne – mens det å lokke dem til en liten festival i Stavanger, er noe helt annet. Hvordan får man booket tunge navn uten tung lommebok?

— Festivaler som dette er grunnen til at de gjør det de gjør, svarer Reed kontant, før han fortsetter:

— Evan Parker spurte engang: ”Hvis du kan tenke deg fremtidens musikk, hvorfor er den da i fremtiden?” Dette er en tenkemåte vi deler med artistene som kommer hit.

— Kunsten må ut av galleriene!

Numusic-festivalen har også hatt for vane å inkludere et par kunstneriske innslag av den ikke-musikalske sorten? Kan du fortelle litt om hvordan du ser sammenhengen mellom de kunstverkene dere har valgt, og musikken?

— I begynnelsen var Nuart i bakgrunnen av festivalen, som en egen galleri-greie. Etter hvert skjønte vi at hvis vi skulle vise kunstuttrykk som er like nåtidige som musikken, måtte vi presentere den utenfor det institusjonaliserte galleri-utgangspunktet, forteller Reed.

Som sagt, så gjort.

— Derfor har vi etterhvert bygget dem inn som tidsbaserte avbrytelser. Vi har en god miks av post-grafitti og street art, fordi mange kunstnere henter inspirasjon fra street art – og omvendt. I dag ser vi mange grafittiartister som utfolder seg innenfor mer etablerte visulle kunstformer – utvekslingen går også andre veien. Hvis man kommer seg igjennom all media-horingen er det mye genuin kunst som kan nytes. Det er bare viktig å finne disse uttrykkene, det være seg billedkunst, videokunst eller performance – og ta dem ut av galleriene.

— Det skillet burde vært revet ned for lenge siden. Vi må ta igjen virkeligheten til der kunsten er nå – innen et artistisk manifest når galleriene, har manifestets samtid passert. Derfor er det viktig å være i tiden. Slik det er i dag, er vakuumet kunsten skaper når den er borte, like viktig som kunsten selv, mener Reed.

Laptopen er også et instrument…

I tillegg til å vise frem mye god musikk, har dere også hatt workshops for folk som vil lære å bruke datamaskiner til sampling, miksing og programmering. Hva ønsker dere å oppnå med disse kursene?

— Vi har et fantastisk samarbeid med Ny Musikk Rogaland, Nils Henrik Asheim som jeg jobber med på Tou Scene har hatt styringen på dette. Sammen har de frie hender i forhold til hva de vil gjøre.

Håpet er å inspirere, sier Reed:

— Da jeg satt i Stavanger domkirke under åpningskonserten med Biosphere, tenkte jeg på hvordan kreftene, som genereres på ett eller annet kraftverk i området, kan omskapes igjennom en laptop til fantastisk vakker musikk som lyder ut i et kirkerom. Det at man kan lære å bruke disse kreftene til noe slikt, var en mektig opplevelse for meg. Hvis vi kan få dette ut til de som er ”allergiske” mot elektronisk musikk og inspirere til nysgjerrighet rundt laptopen som instrument for musikk, har vi oppnådd mye, sier Reed.

Måtte ut med 150 000

For å drive festival, trengs det penger. Reed forteller at det er svært utette skott mellom hans privatøkonomi og festivalens – i alle fall den ene veien:

— La meg si det slik: – I forgårs fikk jeg beskjed om at alt det tekniske utstyret til Stockhausen hadde blitt beslaglagt i tollen, fordi papirene ikke var i orden. Da måtte jeg gå til banken min, låne 150 000 kroner på mitt eget navn for å ”kausjonere” det ut. Festivalens eneste sikkerhetsnett er mine penger…som jeg ikke har. Går festivalen på trynet, er det jeg som må betale, forteller Reed.

Men Numusic har selvfølgelig flere ben å stå på enn Reeds privatøkonomi:

— Vi har et enormt støttenettverk. Vi får 500 000 støttekroner, resten av budsjettet på tre millioner kommer i form av gratistjenester og rabatter. Vi jobber bare med folk som kan tilby noe festivalen trenger. Vi har også en etisk sponsorfilosofi, uten at vi gjør noe stort poeng ut av det. Dette betyr at vi for eksempel ikke jobber med selskaper som støtter militærdiktaturet i Burma. Dette betyr selvfølgelig at vi har et enormt økonomisk press, fordi vi sier nei til folk som har penger å legge på bordet. Men sånne penger er det vel ingen som vil ha?, spør Reed retorisk.

Null i adminstrasjonsutgifter

Men Numusic har lært seg å leve med det – mye på grunn av holdninger Reed har tatt med seg fra Storbritannia.

— Mange regionale festivaler i Norge er veldig godt støttet, man er utrolig velfinansiert her i landet i forhold til for eksempel Storbritannia. Der borte fungerer de aller fleste festivaler 100% etter ”gjør det selv”-prinsippet. Men selv om det så klart er flott med støtte til kulturlivet, er det også enormt med sløsing. Jeg vet om festivaler som bruker dobbelt så mye som vårt totalbudsjett – bare på administrasjon. Når man jobber i utlandet, lærer man seg å få valuta for pengene. Vi får veldig god valuta, og absolutt alt går til den kreative prosessen. Administrasjonsbudsjettet vårt er på null kroner og null øre.

20-åring produserte Stockhausen

Det betyr vel at dere er rimelig avhengige av frivillige sjeler som er villige til å ta i et tak?

— Vi kunne ikke klart oss uten dem. Det er mellom 8 og 10 mennesker som sitter i festivalens kjernegruppe – de bruker en dag i uken hele året på å bygge opp festivalen. Vi har hatt med folk som begynte her da de var 17, nå er de 25. Dette er folk som har brukt alle ferier på å jobbe for oss – nå sitter de med en formidabel ”hands on”-erfaring. Dette er en av grunnene til at det gikk veldig fint å sette en 20-åring til å produsere Stockhausen-konsertene.

— Under festivalen har vi vel totalt 60 personer i arbeid, inkludert alle som tar seg av pressen til de som står i døra eller henger opp plakater. Vi trenger forresten flere mennesker til det – Stein og jeg er veldig leie av å løpe rundt med stiftemaskin og plakatbunker år etter år…

Jakten på den perfekte produksjon

Til tross for små budsjetter og mye dugnadsarbeid, har Numusic klart å trekke godt med publikum igjennom de siste fem årene:

— I fjor hadde vi omtrent 2000 publikummere. Får vi 500 til, er kapasiteten sprengt; det er rett og slett ikke plass til flere. Dette kommer av at vi ikke har vært villige til å utvide så lange det kan gå på bekostning av musikkopplevelsene. Det hadde ikke vært noe problem å sette opp en utendørsarena, men vi har ikke veldig lyst. Når man hele tiden sikter seg inn på ”den perfekte produksjonen”, er de små klubbene mer attraktive.

— På åpningsdagen, da Biosphere spilte i domkirken, var det fullstappet med 450 mennesker. Jeg vet ikke om en produksjon noensinne kan bli perfekt, men den konserten var vel så nær perfekt som mulig for Biosphere. Det varmet utrolig, sier en stålende fornøyd Martin Reed.

Hjemmesidene til Numusicfestivalen finner du her. Vi tar også med at sporadisk Ballade-freelancer Svein Egil Hatlevik gjorde et svært så eksklusivt intervju med Karl Heinz Stockhausen, som du kan lese på denne siden hos Morgenbladet. Også NRKs “Musikk i brennpunktet” vier to timelange programmer til den tyske innovatøren, henholdsvis onsdag 7. og 14. september.

Publisert:

Del: