Når Oslo Filharmoniske Orkester i kveld stiller som stumfilmorkester for Gunnar Sommerfeldts stumfilm over Knut Hamsuns “Markens Grøde”, er det etter en lang prosess, hvor filmen har vært tapt, gjenfunnet og restaurert. Leif Halvorsens musikk spilles for første gang av stort orkester, noe komponisten selv aldri fikk oppleve, skriver Øyvin Dybsand i anledning konsertserien “Et eget århundre”.

Leif Halvorsen

Av Øyvin Dybsand, cand. philol, Institutt for Musikk og Teater, avd. for Musikkvitenskap, UiO

1920 fikk Knut Hamsun Nobelprisen i litteratur, først og fremst for romanen Markens grøde, som var kommet ut tre år tidligere. Romanen ble ikke bare anerkjent av kultureliten, men ble en bestselger i mange land. For samtidas seriøse filmskapere, som ved siden av kunstnerisk verdi også var nødt til å skjele til det økonomiske potensialet, måtte boka derfor framstå som en gullgruve å benytte som grunnlag for film. Ellers ville den danske regissøren Gunnar Sommerfeldt og hans selskap neppe ha investert 250 000 kroner på å gjenskape Markens grøde som stumfilm. Opptakene ble gjort i Rana i 1921, og filmatiseringen var en begivenhet som ble flittig omtalt i pressen både lokalt og nasjonalt. Premieren fant sted i Victoria Teater i Kristiania 2. juledag 1921, men allerede en uke før var den vist for en rekke celebriteter ved en lukket forestilling. Til stede var blant andre kong Haakon, som satt i en kongelosje som var oppbygd for anledningen.

Som ved alle stumfilmer måtte musikken til Markens grøde framføres av musikere i selve kinolokalet. Ved små kinoer var det ofte bare ansatt en pianist, evt. med en fiolinist og en cellist i tillegg. Større ensembler på opptil fem musikere fantes bare ved store kinoer i de største byene. Det hørte til sjeldenhetene at stumfilmer fikk originalskrevet musikk. I stedet ble musikken oftest valgt ut fra store kataloger over hvilke musikkutdrag som kunne passe til de forskjellige stemningene som vekslet på filmlerretet. At det til Markens grøde ble bestilt originalskrevet musikk, og det for et orkester på hele 30 musikere, sier derfor en del om hvor mye som ble satset på denne produksjonen. En avis meldte at Johan Halvorsen skulle skrive musikken, men det var en forveksling. Det var hans navnebror – men ikke slektning – Leif Halvorsen som hadde fŒtt oppdraget.

Hvem var Leif Halvorsen?

I rekken av norske komponister nevnes Leif Halvorsen svært sjelden. Han var ingen utpreget modernist, og skrev i likhet med samtidige komponister som Johan Backer-Lunde og Sverre Jordan i et velklingende, romantisk tonespråk, til dels med et nasjonalt tilsnitt. Ved siden av filmmusikken til Markens grøde etterlot han seg bl.a. en strykekvartett, en del sanger og kantater, fiolin- og pianostykker samt orkesterverket Légende rustique. Det Leif Halvorsen huskes mest for i dag er sitt virke som en av Norges fremste fiolinister i sin generasjon. Dessuten var han meget aktiv som dirigent, både av operaforestillinger og som gjestedirigent i det Filharmoniske selskap. Han var åpen for nyere impulser, blant annet ved å dirigere Fartein Valens musikk, en utakknemlig oppgave i begynnelsen av 1920-årene. I seinere år dirigerte han flere amatørkor og –orkestre ved siden av å arbeide som sanglærer ved Ullern skole.

Leif Halvorsen ble allerede som 17-åring ansatt som fiolinist i Nationaltheatrets orkester. Avbrutt av studieopphold i Berlin og St. Petersburg ble han der i 13 år. Høsten 1918, etter at norske operaframførelser i alle år hadde vært henvist til Nationaltheatret og andre talescener, fikk Kristiania en egen operascene, Opéra Comique. Den lå i Stortingsgata, der Filmteatret ligger i dag. Leif Halvorsen ble ansatt som en av to kapellmestere, og gjennom tre år ledet han oppførelsen av en rekke operaer og operetter, tilsammen nesten 350 forestillinger. Operaen, som var drevet av ungareren Benno Singer, hadde ingen form for offentlig støtte, noe som viste seg umulig i lengden. Sommeren 1921 måtte driften innstilles, og det var nettopp den påfølgende, “arbeidsledige” høsten Halvorsen benyttet til å komponere filmmusikken til Markens grøde.

Musikkbruken i Markens grøde

Gjennom nesten 16 års virke som musiker og kapellmester hadde Leif Halvorsen skaffet seg førstehånds kjennskap til hvordan musikk kunne bli brukt i en dramatisk sammenheng. Det var ikke så stort sprang fra scenemusikk og opera til datidens stumfilmmusikk. Mens seinere lydfilmer, som f.eks. Gjest Bårdsen, var bygd opp rundt én eller flere populære “schlagere”, var stumfilmene mer preget av arven fra 1800-tallets dramatiske musikk. Stemningsskapende musikk brukes i naturskildringer, ledemotiver følger de enkelte personene, og personlige stemninger som glede, sorg, lengsel osv. ledsages av passende musikk eller bestemte musikalske motiver.

Hovedpersonen Isaks tema er holdt i en vemodig visetone, men rytmen understreker det heroiske ved skikkelsen. Temaet knyttet til hans kone Inger, som av misforstått barmhjertighet dreper et av deres barn, er i utgangspunktet mollstemt og klagende, men glir over i et “kjærlighetstema” når hun møter Isak. Halvorsen holder seg gjennomgående til et nasjonalfarget, romantisk tonespråk, men forlater dette når han skal skildre den onde, omflakkende sladrekjerringa Oline, som angir Inger: Her nærmer han seg modernistenes tonespråk med utstrakt bruk av kromatikk og heltoneskala i en fiolinsolo.

Selv uttalte Halvorsen følgende om arbeidet med filmmusikken høsten 1921:

Jeg har lagt an paa at lave en slags stemningsmusikk, man kan jo ikke godt hele tiden illudere det billederne siger. En tre fire av menneskene, hovedpersonerne, har naturligvis faat sine motiver som stadig gaar igjen. Ellers har jeg forsøkt at træffe naturstemningen i billederne som ruller forbi. Jeg har forsøkt at træffe en norsk tone – helt original, ikke med indfletten av nogen folkemelodier. Og jeg har maattet gjøre musiken populær, men samtidig ikke for letkjøpt. Det har i det hele tat været et meget vanskelig arbeide. Dertil kommer at orkestrene er saa smaa paa vore kinoer.

I alt ble det produsert 26 norske stumfilmer i løpet av 1920-årene, men bare fire hadde originalskrevet musikk. Markens grøde var den første av dem, og er dessuten den eneste der musikken fortsatt er bevart. Leif Halvorsen skulle ikke komme til å skrive mer filmmusikk, kanskje fordi han til sin store skuffelse ikke fikk mer enn 11 musikere til disposisjon ved noen filmvisning, enda han var bedt om å skrive for et orkester på 30 musikere. Det eneste som synes av hans største verk i musikkforlagenes kataloger, er et seks siders potpourri over noen av de karakteristiske temaene arrangert for piano.

Publisert:

Del: