Markedskapitalismens inntreden i kulturpolitisk korrekte sfærer

Dagbladet gir et nytt ansikt til syne i helgens fokusering på de norske platebutikkene. Igjen oppstår den kulturradikale avisen som bevokter for kulturens interesser på tvers av markedskapitalismen. Journalistene Anders Grønneberg, Håkon Moslet og Sven Ove Bakke gjør seg i god norsk ånd til talsmann for distrikspolitikken og de mindre salgsenheter. Vel og bra dette.

Musikkbransjen har hittil vært ganske skjermet for fokus på forbrukerrettigheter og forbrukerverdier. Den siste tiden har en økende fokusering på denne typen problemstillinger gjort seg gjeldende i statene. Nå virker det som spørsmålene for alvor er på vei også til Europa og vårteget land. Først har vi fått de mange ulike debattene om kopieringsbeskyttelse. Nå lanseres en ny form for forbrukerdebatt. Denne gangen er det en bevisstgjøring av kundene med hensyn til kjøpsledd, som står på programmet. Foreløpig har ingen snakket om noen boikott av de store kjedene eller andre former for aksjoner, men det kan kanskje bli aktuelt i tiden fremover.

Politisk bevisste platekjøpere som er enige med Tylden finner her et argument for i sterkere grad å støtte mindre platebutikker drevet av idealister. I Sverige og særlig England er platekjøperene veldig nøye med hvem de kjøper sine plater fra. De ser et poeng i å støtte musikere, distributører, musikkjournalister, mindre og mer musikkpolitisk korrekte butikker og nisjeforhandlere. I Norge ser man ikke forskjell på Platekompaniet, Platebaren, Feedback og Tiger.

Det blir interessant å følge utviklingen i tiden fremover. Uansett hvor mye vi liker å fremstille nordmannen sta og egenrådig på tvers av flokken, og Norge som annerledeslandet, er vi sauer mer enn stolte enslige svaler på flukt over himmelen. Det er få land i verden hvor undergrunnsmusikk og undergrunnkultur er mindre utbredt enn her. I Norge selger independent-musikk overraskende lite, tross en viss stigning for major/mainstream-indie (uavhengige utgivelser distribuert av de multinasjonale plateselskapene), sammenlignet med både vårt naboland i øst og våre europeiske naboer. Kan Dagbladets kritiske innfallsvinkel til Platekompaniets inntreden som stormakt blant norske plateforselgere resultere i en større verdifokusering hos medier og platekjøpere?

Vi er ikke like etterslepende når det gjelder markedskapitalismens utbredelse (tross sterk venstreside på 1970-tallet), men følger etter verden når det gjelder opptagelsen av stordrift og overføringen av vanlig forretningsdrift på musikkbransjens domener.

Norsk platebransje er i likhet med bransjen internasjonalt i ferd med å bevege seg fra kunstnerisk styring og vektlegging av artister og artistvilkår til en mer regulær form for forretningsdrift, som kan minne om salget av melk og brød i matvarekjedene. De samme prinsippene og premissene er styrende. Også her er det en fare for at ensretting vil gå utover utvalget. Som ellers i samfunnet er det i størst grad de mindre aktørene som er kritiske, og føler at de lider under fusjonering og storkapitalismens makt.

Boulevardavisen Dagbladet finner det på plass med en aldri så liten maktutredning, og ser i en artikkelserie denne uken på noen av de mulige konsekvensene av at en enkelt aktør som Platekompaniet kan ha så stor innflytelse og sterkposisjon i markedet.

Platekompaniet, Free Record Shop, Akers Mic og Hysj Hysj-kjedens makt og innflytelse får også konsekvenser for signeringspolitikken hos de mindre norske selskapene, belyser artikkelen for leserne.

Spørsmålet er om musikk nå reduseres til et rent forbruksprodukt, hvor den tidligere også var manifestasjoner av kunst og kultur som hadde mer varig verdi, sier kritikerne. Platesalget stuper, med en nedgang på 20 % for det norske platemarkedet bare i mars, og et omsetningstap på like mange millioner i årets tre første måneder. Kan det være et resultat av en satsning på et altfor snevert og styrt utvalg av artister? Og er det kanskje også et uttrykk for at platebransjen og kjedene ikke «lærer opp» morgendagens musikkelskere på den rette måten, men i steden har fokusert på samleplater, TV-annonsering og musikalske døgnfluer?

Artiklene viser også at grunderene i Platekompaniet i likhet med andre suksessrike leverandører av «forbruks- og konsumartikler» gjør store penger. Spørsmålet Dagbladet ikke stiller, er i hvor stor grad de ansatte nyter godene av fremgangen.