– Den store internasjonale interessen for Øyafestivalen viser at vi er et utstillingsvindu mot utlandet for norsk musikk, uttalte presseansvarlig for Øyafestivalen, Christian B. Østlie, til Aftenposten rett før festivalen startet opp. Han kunne også love at festivalen ville satse enda sterkere på å få bransjefolk fra utlandet til Norge til neste år. Begeistrede norske medier fulgte opp med å gjøre en rekke intervjuer med de tilreisende gjestene. Nå heller Marit Karlsen i Trust Me Records malurt i begeret, og mener at “den store internasjonale interessen” nok hadde langt mer prosaiske årsaker. – Sannheten er at de tilreisende “journalistene” befant seg på en festival som de off the record beskrev som fullstendig fjernt fra deres felt innen musikken, skriver hun blant annet.

Marit Karlsen i trioformat

Av Marit Karlsen, platedirektør, Trust Me Records

Hvilken blakk britisk musikkjournalist sier vel nei til gratis fly og hotell og sommer og sol i Oslo, eller ekte norsk vinter på by:Larm?

Tidlig i august fikk jeg en telefon fra en venn i London. Han er musikk journalist i NME, Vice og tidligere litt i The Face – og HATER rock. Hans kjepphest er tekno, især fra det kontinentale Europa. For 3. gang var han invitert til Norge. Denne gang som observatør på sommerens Øyafestival.

På festivalen snublet jeg over en annen fyr fra London. Også denne journalist – freelancer for NME, men først og fremst er han matskribent for Time Out, da han er egentlig ganske blank på musikk. En tredje felles bekjent viste seg òg å være invitert til Øya. Han er først og fremst designer for Sleaze Nation. Til felles har de det at de ikke er nevneverdig interessert i å se pop- og rockband spille live.

Tilbake til den første journalisten. Vi gjorde en avtale om at han kunne få komme i radioprogrammet mitt å spille ukjent europeisk elektronisk musikk (som forskjellige folk har gjort i Karlsens Kabin før, uavhengig om de er venner eller ikke). Han har stor kunnskap og oversikt på dette området. Før han kom til Kabinen denne søndagen viste det seg at han fra onsdag til fredag hadde gjort 7 intervjuer med norsk presse. For øvrig mye mer oppmerksomhet enn hva mange salgbare og plateaktuelle norske artister har gjort. Han ble nærmest behandlet som en popstjerne. Sannheten er at denne journalisten befant seg på en festival han off the record beskrev som fullstendig fjernt fra hans felt innen musikk.

På by:Larm i Trondheim i år satt den samme freelancejournalisten i noen paneler. Blant annet et panel som handlet om rettigheter – et tungt tema svært få har snøring på. Han spurte meg hvorfor de ikke hadde prioritert kapable folk til de enkelte panelene. Han sidestilte sin rolle i panelet med norske journalister som satt i et panel om hvordan det skal breakes norske artister i England. Norske journalister vet like mye om det som han kan om juridiske spørsmål, management eller det å drive en label.

Nå er jeg i full visshet om at jeg risikerer ikke å få mer besøk av en venn på by:Larm eller Øyafestivalen sin regning, eller at journalisten selv føler seg dolket i ryggen av meg ved å bli avslørt. Men slikt må tilgis. For dette handler om daff research over hvem de statlig finansierte by:Larm og Øya festivalen inviterer over nordsjøen. Det er faktisk helt ustyrlig komisk.

Jeg hang rundt med disse journalistene på Øyafestivalen, og fikk blant annet vite alt det de ikke kan om musikk i diverse sjangre, at de får ca 2 pund for en anmeldelse og at de lever av å selge gjennomsnittlig 70 promoskiver i uka. Og innimellom jobber den ene som sykkelbud og lever på 2 kvm. De fikk jaffal en drømmehelg i Oslo; knall sol, bading i fjorden, hyggelig Øya-arrangører (ikke ironisk), og masse pene damer i siktet. De fikk også en dose med norske band som de jevnt over til meg kalte “ikke mer enn gjennomsnittlige”, og sjokk dyre halvlitere, en fjert av en kalveburger til 69 kroner, eller kald og latterlig pasta bolognaise på VIP-området til like så ublu priser. Selv koste jeg meg glugg.

Men hvis det hadde vært regn og gjørme, kan du banne på at disse journalistene ikke hadde vært like høflige i sine offentlige uttalelser til norske presse. Og heller ikke “proppfull av inspirasjon” til å skrive hjem om sine musikalske oppdagelser. Hvis de i det hele tatt hadde noen, og hvis de i det hele tatt får spalteplass om Norge.

Betal heller ett par band ekstra til neste år, da vel. Eller inviter i det minste journalister som er interessert i å se live musikk innen de mer konservative sjangre Øyafestivalen i hovedsak representerer.

Marit Karlsen driver Trust Me Records, og har ellers vært en sentral musikkformidler i Petre i ti år, i programmer som Roxrevyen Tirsdag, Marit Parit og Karlsens Kabin. Hennes siste Petre-sending noensinne finner for øvrig sted søndag 31. august fra klokken 18 til 20.

Publisert:

Del: