Marit Fält (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen)

Marit Fält: – Musikken må være ærlig

Med sin sjeldne låtmandola har folkemusikeren fra Halden etablert seg i Skottland. At det er vanskelig å tjene store penger på sjangeren har ført til mer artistisk frihet, mener hun.

Kalender

Vinden sveiper over Portobello, og promenaden som er fylt med yrende liv om sommeren ligger øde. Den varme testrålen fyller koppen. Vi har søkt ly for vintergufset i Marit Fälts leilighet et steinkast fra Nordsjøen.

Her, i den idylliske forstaden til Edinburgh, har 34 åringen etablert seg som folkemusiker og er en av ytterst få som spiller mandola profesjonelt i dag. Forløperen, og fortsatt storebroren til den mer vanlige mandolinen. Instrumentet har typisk vært å høre i irsk, engelsk og svensk folkemusikk.

Fälts mor og far er svenske. Da de var jobbsøkende på tidlig 80-tall trykte de passerspissen ned i atlaset med utgangspunkt i Göteborg, hvor familien bodde. De var villige til å flytte på seg innenfor sirkelen de tegnet opp. Helt ytterst kom Halden med, og det var dit ferden bar.

– Det har vært mye musikk i familien min, men foreldrene mine er ikke musikere. De hadde folkedans som hobby og dro hver sommer til Dalarna for å danse. Det var slik de traff hverandre, forteller Marit.

Folkemusikk lite pop i rockebyen
I likhet med sine søsken ble hun sendt på musikkskole i Halden, men det var bare henne som ble musiker.

– Søsknene mine spilte piano, så for mitt åtte år gamle jeg var det logisk å begynne med fele, for jeg ville selvfølgelig ikke spille det samme som dem, humrer hun.

– På den tiden spilte jeg mest svensk folkemusikk. Det å finne lokal folkemusikk er noe jeg har blitt interessert i etter at jeg flyttet vekk fra Norge. Det var først etter at jeg kom til Skottland at jeg har prøvd å finne musikk fra Halden og Østfold.

I tenårene, mens hun jobbet på Rockehuset og spilte i rockeband, følte hun seg som det sorte fåret i rockebyen Halden.

– Jeg var litt rar og merkelig som spilte folkemusikk. Det ble nok sett på som litt nerdete.

– I dag er det annerledes, etter blant annet Valkyrien Allstars’ suksess. Men på den tiden hadde nok folk litt andre tanker om sjangeren, at det var litt «tjo hei oppå fjellet», ler hun.

– Så, har du funnet mye gammelt materiale i Halden?

– Nei ikke så mye. Det er mulig at det har eksistert, men det er vanskelig å finne i dag. Østfold folkemusikkråd har gjort en del jobb og gitt ut noen notebøker. Så det finnes litt men ikke mye i forhold til resten av landet. Det har vært enklere å finne vokalmusikk, men jeg jobber mest med instrumental musikk.

Grensekryssing
Som norsk, med svensk bakgrunn, har det også vært naturlig å se over grensa.

– Jeg har sett litt på folkemusikk fra Bohuslän, som er logisk når det ligger så nærme. En Bohus -halling heter «När Fan dansade på Fredriksten festning». Den handler om bybrannen i Halden på 1600-talet. Det er en bohushalling, men det kan jo hende at den har kommet fra Halden opprinnelig.

– Slike ting skulle jeg gjerne sett nærmere på. Jeg håper jeg får mulighet i fremtiden til å reise mer hjem og jobbe med dette. Jeg har ideer til flere prosjekter, men det er dyrt å reise hjem hele tiden så akkurat nå er det et økonomisk spørsmål.

Marit Fält har vært i Storbritannia i ti år. Hun dro til Newcastle for å studere folkemusikk i 2008.

– Ved Newcastle University kan man velge en utøvende eller akademisk tilnærming. Jeg valgte å fokusere på utøvende og har spilte både mandola og fele. I løpet av de fire årene jeg studerte fikk jeg mer og mer et forhold til Skottland. Flere av vennene mine var skotske, og jeg fikk flest spillejobber i Skottland. Jeg bestemte meg ganske tidlig at jeg enten ville flytte til Glasgow eller Edinburgh etter eksamen.

Med ABBA i blodet
Da hun traff sin felespillende partner Rona Wilkie på universitetet, og hun ville tilbake til Edinburgh etter studiene ble ikke valget for Marit så vanskelig. I dag spiller de to skotsk og skandinavisk tradisjonsmusikk både sammen og hver for seg. Begge synger også, Rona på gælisk og Marit på norsk og svensk. Sammen drar de også nytte av å ha både et skandinavisk og skotsk nettverk.

– Rona har også kontakter i Baskerland, så i sommer spilte vi flere konserter der. Men vi har også spilt i Nederland, Belgia og Frankrike. Vi spilte også som duo på Lorient Interceltique-festivalen i Bretagne, forteller Marit.

De har også skrevet musikk til to dokumentarfilmer, og komponerer nå ny musikk til den norske stumfilmen «Laila» fra 1929. Musikken skal de fremføre live på stumfilmfestivalen HippFest i Falkirk i mars.

– Du blander folkemusikk med moderne musikk?

– Jeg beskriver min musikk som «fusion». Her i Skottland syns alle jeg høres veldig skandinavisk ut i måten jeg spiller på. Og når jeg drar til Norge eller Sverige sier de at jeg høres keltisk ut. Mange av prosjektene jeg jobber med handler om å blande tradisjoner. Men jeg er ingen tradisjonell folkemusiker.

– Jeg jobber med riler og jigger, polska og halling, men jeg spiller dem ikke tradisjonelt vil jeg si. Om norske folkemusikere hører meg spille en halling vil de nok høre at jeg ikke spiller den tradisjonelt. Jeg jobber mye med nyskrevet musikk – men i disse tradisjonelle formene. Jeg er også veldig inspirert av pop, jeg har jo ABBA i blodet!

Utfordrende å samle bandene
I Norge har hun spilt en del med bandet As the Crow Flies, som hun har sammen Nina Fjeldet, Maja Gravermoen Toresen og partneren Rona. Mens det har vært familieforøkelse på gang i bandets rekker har prosjektet ligget litt på is, men Marit håper de kan komme i gang igjen i løpet av 2019.

– As the Crow Flies er det mest spennende bandet jeg er med i, og et av de musikalske prosjektene jeg er mest stolt av. Vi har jobbet sammen i åtte år, så jeg gleder meg til vi kommer i gang igjen!

I tillegg er hun i startfasen med en annen kvartett med Rona, trekkspilleren Larisa Ljungkrona og klarinettist Sivert Skavland.

– Vi jobber med egenkomponert musikk som jeg håper vi kan begynne å turnere med snart. Men Larisa bor i Trollhättan og Sivert på Inderøy i Trøndelag så det blir dyrt å få til øving.

– Hvordan gjør dere det praktisk?

– Oftest kommer de hit, for da er det to som bor på samme sted og bare to som må å reise. Og så deler vi på utgiftene.

– Mandolaen din er en låtmandola, hva vil det si?

– Det er en oktavmandolin med en ekstra bass-streng. Musikeren Ale Möller begynte på 80-tallet å eksperimentere med bouzouki i svensk folkemusikk, men savnet en del elementer. Han tok kontakt med instrumentmaker Christer Ådin og i begynnelsen av 90-tallet ble den første låtmandolan laget, forteller Marit og går inn i totalt musikermodus:

– Det som gjør låtmandolaen spesiell er at den har ekstra bånd for å kunne spille kvarttoner, noe som kalles «punktcapo» som er capo til ett strengepar, og forlengede bånd. Det vil si at selv om grunnstemmingen er kvinter som en fele – perfekt til Skandinavisk folkemusikk – så kan jeg med hjelp av capoene oppnå såkalte åpne stemninger uten at forholdet mellom strengene forandrer seg. Så jeg kan spille med DADAD for eksempel, men fortsatt ha kvintstemming som «ramme» for venstrehånda.

Instrumentet er full av riper og bærer preg av å ha opplevd en hel del.

– Ja stakkars. Jeg er faktisk litt redd for å gå igjennom her, sier hun og stryker over treverket som bokstavelig talt begynner å bli tynnslitt.

– Den trenger litt jobb, men det er det som er problemet når man har instrumentmakeren i Sverige.

Sjeldent instrument
– Hvor mange spiller låtmandola?

– Det er et godt spørsmål, og jeg har spurt instrumentmakeren min Christer Ådin som har bygget de fleste. Svaret jeg fikk var «mellom 50 og 200 instrumenter». Så det er veldig uklart. Hvor mange av dem som spilles på er også usikkert, mange henger nok bare på veggen.

– Hvor ofte ser du den på scenen?

– I Storbritannia er det fire instrumenter; Én på Shetland, som ikke blir spilt. Én i London. Én hos en elev av meg. Og min. Siden jeg vet hvor alle instrumentene befinner seg og hvem som bruker dem kan jeg si at jeg er «den beste låtmandolaspilleren i Storbritannia», sier hun og ler.

– Jeg er også så vidt jeg vet eneste kvinne som spiller det. Jeg vet om rundt seks personer som spiller profesjonelt, men det finnes nok flere. Men jeg tipper at det er mindre enn hundre på verdensbasis. I Norge vet jeg at min venn Stig Bruhjell i Bergen har en, så det finnes et par i Norge.

Fri til å lage hva man vil
At musikken er en livsstil er tydelig. De store pengene kan man nemlig se langt etter skal vi tro Fält.

– Det er ikke mange som tjener store penger på folkemusikk. Derfor er det ingen vits å prøve å lage noe som skal slå an eller at folk skal kjøpe det. Hvis det er viktig for deg er du i feil sjanger, flirer Marit.

Når det gjelder inntekt er det først og fremst undervisning hun tjener penger på.

– Jeg har rundt 18 elever i uka. De fleste kommer fra barneskolen rett borti gata her. Jeg underviser både fele og litt gitar. Men det er komponist og musiker som er yrket mitt. Jeg lager den musikken jeg har lyst å lage, og hvis folk liker det er det kjempebra, sier Fält.

– Det viktigste for meg er å skrive musikk jeg er stolt av, ikke at den skal spilles på radio. Men det betyr ikke at jeg lager musikk som er vanskelig. Men jeg følger ikke popmusikkens regler, hvor poenget er at det skal selge. Jeg syns det er viktig å lage musikk som er ærlig, som er «true to myself». Det er litt klisje. Men det er sant!

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.