Mezzosopran. Hovedfag i John Cage. Bach-spesialist. Festivaldirektør. Ikke operasanger. Etter en strålende konsert i Troldsalen, hvor Marianne Beate Kielland viste hele sin uttrykksbredde med verker av Grieg, Peterson-Berger, Rangström, Wolf og Ives, hadde Ballades utsendte en samtale med denne spennende damen i Troldhaugens kafe.

Marianne Beate Kielland under Festspillene i Bergen, 2005

Av Hilde Holbæk-Hanssen

Det skulle vise seg å være en dårlig idé. Eller kanskje ikke? For på samme kafe befant publikum seg, og de hadde mye på hjertet. Drottningholmsteaterns venneforening var betatt av hennes tolkninger av Wilhelm Peterson-Berger og Ture Rangström, og måtte få gi uttrykk for det. Ellers som gratulanter fra begge sider av Atlanteren, og noen tilreisende fra barndomsbygda Verdal med enstusiastiske tilrop og kommentarer. Veldig hyggelig. Men intervjuer blir litt springende av slikt.

Du presenterer deg som konsertsangerinne. På konserten vi nylig har overværet avslørtes både en stor stemme, dramatisk fremstillingsvne og humor. Hvorfor ikke opera?

— Da jeg studerte tenkte jeg i retning av opera, og jeg fikk også et engasjement ved Staatstheater Hannover da jeg hadde fullført musikkhøgskolen. Men etter noen få måneder skjønte jeg at dette er bare ikke meg. For meg er det langt mer tilfredsstillende å kommunisere direkte med publikum med mine tolkninger fra et konsertpodium, enn å gå via en rolle til et publikum som bare betrakter. Men jeg skal ikke være helt avvisende. Jeg kan godt tenke meg litt opera…..

Harstad

Så hun vendte hjem etter ett år i Hannover. Og ikke bare hjem. Hun tok den like godt helt ut, og flytttet med sin mann til Harstad. Der har de bodd i tre år.

— Harstad! En mezzosopran av stort format bor helt frivillig Harstad, og opprettholder sin karriære rundt om i verden. Hvordan går det an?

— Jeg må innrømme at jeg var ganske skeptisk til prosjektet. Tenkte at nå ”blir jeg borte.” Men jeg trivdes fra første dag! Jeg strotrives med fantastisk natur, med nordnorsk folkeferd og lynne. Her kan man være seg sjøl. Jeg er oppvokst i Verdal og trives best på mindre steder. Men det er klart at dette ikke hadde gått uten en meget dyktig agent i Oslo, som holder mitt navn varmt ute i verden.

Hun er svært opptatt av å få frem at Harstad er en flott musikerby. Der fins Forsvarets Distriktsmusikkorps Nord-Norge. Der fins musikerordningen Musikk i Troms, som ledes av ektemannen Knut Kirkesæter. Fiolinist og dirigent Arvid Engegård har bolig der. Og, ikke minst, er Harstad velsignet med en fantastisk kulturhus-sjef, Manne Løkholm, som ser det som en viktig oppgave å hegne om byens musikere. – Det er deilig å føle seg ivaretatt. Her kan vi få fremføre det vi vil. Jo, jeg kommer nok til å bli i Harstad. Det betyr en ekstra flyreise når jeg har vært ute på oppdrag, men det er verd det.

Og Marianne Beate Kielland ønsker også å bidra til dette unike miljøet. Siden februar har hun være direktør for samtidsmusikkfestivalen ILIOS, som finner sted den uken solen vender tilbake til Harstad etter mørketiden. Festivalen har slitt litt i det siste, og det gyver direktøren og et entusiatisk styre løs på med iver. Løsningen er etter deres mening å tilrettelegge programmene bedre for et publikum som ikke er så vant med samtidsmusikk.

– Publikum må lokkes. Det har vi tenkt å gjøre med bl.a. kafekonserter, barnekonserter, byvandring (midtvinters i Harstad! — Ballades anm.) og et komposisjonsprosjekt for musikklinjen i videregående skole. Vi kommer også til å sette sammen konsertene litt annerledes, med mer variasjon på utøversiden. Men det er fortsatt en samtidsmusikkfestival, understreker direktøren.

Samtidsmusikk

Tilbake til sangerinnen:

Du tok hovedfag på musikkhøgskolen i samtidsmusikk og skrev en oppgave om hvordan man fremfører grafisk notasjon. Hvordan gjør man egentlig det?

— Her fins det ikke noen norm. Man må sette seg inn i hver enkelt komponists retningslinjer. Men grunnen til at jeg valgte å fokusere på dette var at jeg var veldig lei av å studere sang på gamlemåten. På musikkhøgskolen er sangundervisningen veldig tradisjonell, og man blir liksom aldri ferdig med å pusse på Schumann og Brahms. Det blir aldri godt nok. Det er alltid noe å rette på. Man blir alltid ”kritisert for noe” når man synger dette repertoaret. Heldigvis underviste Siri Torjesen der, og hennes innsikt i samtidssang var en stor inspirasjon. Jeg er veldig sta! Og jeg ville gjøre ting til mitt eget. Jeg ville bruke hodet! Og jeg ville bli utfordret som sanger.

– Derfor lette jeg meg frem gjennom grafisk notasjon og valgte å fokusere på John Cage. Til eksamen sang jeg hans ”Aria”, et verk som kan spilles i mange ulike varianter og ensembler, hvilket jeg gjorde.

Nordic Voices har hun også vært medlem av. Men det er dessverre blir færre andleninger til å synge ny musikk etter at hun flyttet nordover. Til gjengjeld har hun fått synge mye gammel.

Bach

I mars i år urfremførte du en Bach-kantate i Japan! Hvordan i allverden gikk det til?

— Denne våren har jeg faktisk nesten bare sungert Bach. Festspillene er et unntak.

Men urfremførelse?

— For å ta det fra starten: Jeg var engasjert av Norsk Barokkorkester til et oppdrag i 2003, hvor jeg skulle medvirke i en Bach-kantate. De måtte bytte dirigent og inn kom Bach-eksperten Joshua Rifkin. Han er svært streng på bruk av autentiske virkemidler, og hadde aldri før bruk en kvinnelig alt til Bach. Kun kontratenor. Han var meget skeptisk og ville bytte meg ut. Da satte barokkorkesterets leder, Malcolm Bruno ned foten. Rifkin krøp til korset og måtte innrømme at dette var bra.

Så bra var det at han engasjerte henne som den første kvinnelige alt med sitt Bach Ensemble. I 2002 dukket kantaten ”Vergnügte Pleissenstadt” (BWV 216) av Bach opp i Japan. Den ble funnet i dødsboet til en tysk cellist som var gift i Japan. Kantaten har vært ansett som tapt, så overraskelsen var stor da man fant de to solostemmene og Basso Continuo. For å lage et fullverdig partitur engasjerte man Bach-eksperten Joshua Rifkin, som nok en gang valgte Marianne Beate Kielland som alt-solist til den nye fremførelsen og plateinnspillingen.

Og hun har befestet sin stilling som Bachsangerinne: Hun har spilt inn samtlige av hans alt-kantater med Kölner Kammerorchester og Helmut Müller-Brühl, og hun har medvirket i innspillinger av H-mollmessen, Markus- og Matteuspasjonen.

Ellers synger hun gjerne mindre kjent musikk, slik hun tildels gjorde på Troldhaugen.

– Jeg syns det er mer interessant med et lied-program som ikke publikum har allverdens referanser til. Jeg ønsker å by på en fersk opplevelse.

Det får du vel neppe anledning til i Brüssel og Japan, der du snart skal medvirke i Beethovens 9. symfoni med Phillippe Herreweghe?

— Nei, men det gjør ikke så mye. I Beethovens 9. gjelder det å ha fin kjole. Alten høres nemlig ikke!

Publisert:

Del: