I 13 år var Sven-Erik “Maniac” Kristiansen den selvskrevne frontmannen i det legendariske svartmetallbandet Mayhem. Men nå er det altså ubønnhørlig slutt. Ingen flere innspillinger med Mayhem, ingen flere konserter og ingen flere turneer. I denne andre og siste delen av dette store profilintervjuet forteller Kristiansen om den tunge avskjeden med bandet, hvordan det føltes å høre Mayhem live med bandets ny-gamle vokalist Attila Csihar, og om hvordan farsrollen ga ham et nytt perspektiv på et liv preget av mange års tung alkoholbruk.

Maniac 2005 (Foto: Maia Drachansteen)

Av Knut Steen

Kristiansen forteller at avgjørelsen om å slutte i Mayhem har vært tung å ta, men nødvendig. Til tross for at han offisielt ga seg den 17. november i fjor, er Kristiansen svært fornøyd med det han har fått ut av årene som vokalist og tekstforfatter.

— Frontrollen i Mayhem har vært utrolig givende, men også tømt meg både psykisk og fysisk på turné. Da det ble bestemt at bandet kom til å turnere enda mer i fremtiden, ble det en grunn blant flere til å slutte, sier Kristiansen, som også har hatt sine problemer med flaska.

I dag er den arrete vokalisten fullstendig tørrlagt, men slik har det ikke alltid vært.

Oppvåkning fra fjerde etage
— Jeg har aldri vært typen til å sitte hjemme og skade meg, men livet med Mayhem har til tider vært ekstremt også utenfor scenen. Grunnen til at jeg er übermilitant i forhold til alkohol i dag, er en ubehagelig oppvekker jeg fikk etter å ha drukket hver eneste dag i mange år. Ofte ventet jeg bare på at den første baren skulle åpne, så var det på’n igjen fra dagen før. En dag jeg kom til meg selv hengende etter en arm ut av et vindu i fjerde etasje, fikk jeg den oppvåkningen jeg trengte. Jeg aner ikke hvordan jeg hadde kommet dit, og det skremte meg. Etter det har jeg nesten ikke rørt en dråpe.

Hensynet til samboeren Hilma (tidligere Umbrella-vokalist) og hans to barn veide også tungt på vektskålen når det ble klart at Mayhem ville kreve stadig flere turné-uker i årene fremover.

Familie og piggtråd
— Jeg har to barn, en datter fra et tidligere forhold og en sønn med Hilma, og de er det aller viktigste i livet mitt. Hun fikk meg til å innse at hvis jeg ikke bremset drikkingen, kom det til å gå skikkelig galt. I begynnelsen var pappa-rollen ganske uvirkelig for meg, men det har blitt stadig viktigere å få med meg så mye som mulig av oppveksten deres. Jeg har ikke forandret holdningen til Mayhem, men jeg er mer obs. på hva jeg utsetter meg for. Jeg har nok blitt mindre destruktiv, sier han med ettertanke.

Kristiansen har igjennom sine tekster gjort lite for å skjule hvor mye han hater organisert religion – og da spesielt kristendommen. Uten å legge den innlysende uskylden og udyret-appellen til grunn, hadde vel dermed de færreste kunnet gjette at han skulle ende opp med en personlig kristen dame fra sørlandet. Hilma er forøvring søsteren til Ivar og Emil, som også er bekjennende kristne musikanter i det ikke helt ukjente Silver.

Hvordan har det gått å stå så langt unna hverandre i ”det store spørsmålet”? Din fortid er jo full av bloddryppende nidviser mot både kristenheten og de kristne?

— Hehehe…det har gått helt greit, vi krangler ikke så mye om sånt. Vi har selvfølgelig hatt våre saklige, rolige diskusjoner om disse tingene, men hun har aldri prøvd å forandre meg, og jeg forsøker ikke å forandre henne heller. Det verste for henne har nok vært turneene, når hun ikke aner hva som skjer med meg igjennom seks uker. Mayhem-turneer er jo ofte fulle av overraskelser, så det er lettere å leve med meg når jeg ikke henger fast i piggtråd på en scene i et eller annet fremmed land.

Inn i den store tomheten?
Samtidig sier du at du sier at du ikke har forandret holdning til Mayhem – kommer ikke livet til å bli kjedelig nå? Hva kan tangere det adrenalinrushet et dedikert publikum kan gi til et så spesielt band som Mayhem?

Kristiansen blir stille en stund. Ser ned i bordet, og klør seg i nakken og kikker opp med en skuldertrekning.

— Akkurat det spørsmålet har jeg stilt meg selv om og om igjen i to måneder. Jeg finner ikke noe svar. Jeg har jo sagt adjø, men samtidig er det noe inni meg som ikke klarer å innfinne seg med at det faktisk er sant. Det paradoksale er at nå som jeg er ute, skriver jeg mye mer; jeg har massevis av tekster som kunne gått rett inn i Mayhem. Det å kutte ut har nok gjort meg mer selvbevisst og gitt meg mer kontroll på psyken min, men dette blir kjipt, det er det ingen tvil om, forteller Kristiansen lett vemodig.

Fornøyd med Attila
— Jeg var på konserten Mayhem spilte på Hamar forrige uke, og det var en skikkelig ut av kroppen-opplevelse. Jeg har ikke sett Mayhem live fra salen siden 1988, så det var ganske forferdelig, samtidig som det var godt å se at de gjorde det så bra med Attila. Jeg gratulerte dem etter konserten.

Hva synes du om at bandet har valgt Tormentor/Aborym-vokalisten som gjorde vokalen på ”De Mysteriis Dom Sathanas” til å fylle din rolle?

— Det var fantastisk å høre tittelsporet fra den plata live for aller første gang. Attila er den eneste jeg ville vært fornøyd med, han var det eneste naturlige valget. Men Mayhem må nok kutte ut mange låter nå, ”Grand Declaration Of War” faller nok helt ut fra live-settet. Jeg er veldig spent på den neste platen, jeg tror nok Mayhem kommer til å høres hakket mer atmosfæriske ut i årene fremover, gjetter Kristiansen.

Hvem er de nye verstingene?
Black metal var en banebrytende sjanger på sin tid, ser du noen andre musikkformer på vei som har det samme opprøret i seg, eller var svartmetallen etter din mening siste stopp for ekstrem musikalsk og lyrisk revolt?

— Vanskelig å si. I dag hører jeg mest på 80-talls ekstremmetall, men jeg ser at en del industrielle ting som ligger litt tilbake i tid kanskje var vel så banebrytende. Band som Death in June, Lustmord, Der Blutharsch, NON og Blood Axis har også klart å tirre på seg en masse mennesker med til dels rabiate tekster. Ikke at disse har så mye til felles med svartmetallen, men misantropien og forakten for menneskeheten er klart til stede. Musikkmessig er enkelte band innen punken, som World Burns To Death og Skitsystem spennende greier. Ekstremt, stygt og beinhardt, mener Kristiansen, som forteller at han har brukt noe av dødtiden mellom konserter og turneer på å studere filosofi og musikk.

Det kan kanskje komme godt med når han for første gang på svært mange år skal ut i ordinær heltidsjobb.

— Jeg er ikke noen naturlig ni til fire-mann, så det er ikke godt å vite hva jeg ender opp med, sier Kristiansen, som kan avsløre at han har sendt inn et par søknader til musikk-relaterte bedrifter. Hvilke vil han ikke ut med.

Punk og Køntri
I mellomtiden er det punkbandet Bomberos som er arnestedet for den lyriske og musikalske utfoldelsen.

— Jeg må skrive en masse tekster fordi låtene er så korte, men det er moro, og definitivt noe jeg kommer til å fortsette med. I tillegg til Hinkel på Gitar og Pete (Blood Tsunami) på bass, har vi også fått med oss Bård ”Faust” Eithun på trommer, så det kan fort bli mer stoff enn de to singlene vi har gitt ut foreløpig. Ellers kan det godt hende at Neddo (Cadaver) og jeg lager noe køntri-musikk sammen.

At årene med Mayhem definitivt er over for Kristiansen og Maniac, må nok fansen innfinne seg med. Men kommer man noensinne til å se noen av dem på en metall-scene igjen etter dette tunge bruddet?

— Tja. Jeg er nok ikke helt ferdig med denne sjangeren riktig enda. Det vil nok ta tid før jeg finner noen å spille med, men hvis det skjer kan jeg love at det blir en jævlig oldschool, total regressiv nekro-pakke spilt inn i minus mono, avslutter Sven-Erik Kristiansen.

Siste ord får gå til en av de musikerne som har laget musikk i den ovenfor nevnte sjangeren lengst. Vedkommende er også en av de Kristiansen respekterer mest innenfor den norske svartmetallscenen:

Maniac var en kjent person for meg allerede fra 1987, da hans eminente DAMAGE INC magazine var en av de første undergrunnsblekkene jeg kjøpte, og derved SVÆRT viktig. Han sang også på den, for meg, viktigste Mayhem-skiva – DEATHCRUSH” – og dêt var jo HELT insane.

Siden forsvant han for meg, men kom BRASENDE inn i black metal scena i ca 1994, på den mest turbulente tiden. Sikkert ikke lett! Muligens fant han aldri roen i Mayhem – men akkurat dêt er jo heller ikke meningen! At et så turbulent band er det mest seiglivede black metal bandet er et UNDER – det er kun de som har holdt ut lengre enn Darkthrone – og det MED mye turnering.

I det siste har vi hatt mer kontakt enn noensinne, og jeg tipper at både han OG Mayhem vil overleve det meste.

mvh Gylve Fenris Nagell

Publisert:

Del: