Sven-Erik “Maniac” Kristiansen er en levende legende i internasjonal black metal. Gjennom et drøyt tiår har han satt et uforglemmelig preg på en musikksjanger som har vært både kompromissløs og myteomspunnet. I denne første delen av dette eksklusive portrettintervjuet forteller Mayhem-frontmannen åpenhjertig om livet med et av verdens mest ekstreme metall-band, og om hvorfor han valgte å avslutte sin epoke som vokalist for to måneder siden.

Maniac - ca 1998 (Fotograf ukjent)

Av Knut Steen

Skal man oppsummere Maniacs drøye ti år med Mayhem, kan det være lurt å begynne på begynnelsen. Sven-Erik Kristiansens begynte å interessere seg for ekstrem musikk svært tidlig.

— Necrophagia og ikke minst første platen til Sodom, var store inspirasjonskilder. Mye av musikken var teknisk elendig, samspillet sugde og det var et under at de klarte å avslutte låtene samtidig.

Men det var stygt og jævlig og jeg likte det. Mayhem fikk jeg vite om gjennom en kompis av meg, som tegnet logoen de bruker den dag i dag. Jeg hørte på den første demoen, “Pure Fucking Armageddon”, og tenkte “dette kan jeg like godt gjøre selv”.

Demoen Kristiansen satte sammen på tre timer falt umiddelbart i smak hos bandsjef Øystein “Euronymous” Aarseth. Mayhem hadde bare hatt midlertidige vokalister, og trengte en frontmann som stod i stil til den ekstreme linjen bandet hadde lagt seg på.

— Dette er kjempebra, kom nedover så fort du kan, stod det i svaret jeg fikk fra Euronymous to uker senere. Vi øvde litt, og spilte inn “Deathcrush” i 1987.

Om å være sann
Denne tidlige demoen er i dag ekstremt vanskelig å få tak i – de få originalene som finnes tilgjengelig går for mellom 3 og 6000 kroner. – Hadde jeg visst hvor mye de ville bli verdt, hadde jeg beholdt alle 50, men dessverre har jeg bare én igjen, sier Kristiansen i dag.

Det å være autentisk, sann, ekte – eller “true”, som det skulle bli hetende i sjangeren – var alfa og omega i svartmetallens tidlige dager. Det var viktig å bli trodd på at man faktisk var så ekstrem som musikk og tekster skulle tilsi, ingen skulle få tro at dette var skuespill. Denne innbitte holdningen fikk senere mye å si for skrekkpropagandaen rundt kirkebrenninger, drap og selvmord. Men det er en annen historie, som vi ikke kommer til å gå inn på her. Om man er “true” er fremdeles en viktig målestav for mange ihuga tilhengere av den gamle skolen i forhold til om et band “har lov” til å kalle musikken de spiller for black metal, men nå handler det mer om man er tro mot det skitne, uproduserte lydbildet som preget de aller fleste tidlige utgivelsene. Det er for lengst etablert at det kun var dårlig økonomi og slette innspillingsforhold som gjorde at band som Mayhem og Emperor hadde elendig lyd på de første utgivelsene, men Krisitiansen mener det ligger mer i begrepet “true” enn flat lyd.

— Vi kalte bandet “The True Mayhem” fordi det på den tiden fantes to andre band som het Mayhem, et i New York og ett til et annet sted. Vi følte ikke at noen av de bandene var verdige navnet. I begynnelsen handlet ikke black metal om hvor god du var til å spille, men mer om å få frem den iskalde, stygge følelsen, som fremdeles kjennetegner band som Mayhem og spesielt Darkthrone, som er en av mine absolutte favoritter. Deres siste plate, “Sardonic Wrath”, er utrolig god. Denne følelsen du spør om er vanskelig å beskrive med ord, og det er en av grunnene til at jeg så sjelden gjør intervjuer. Mayhem har endret seg mye musikalsk siden den tiden, men vi har beholdt den “feelingen” som mange refererer til som “true”, mener Kristiansen.

“Er ditt barn involvert i black metal?”
Mayhem har i perioder fortonet seg mer som en såpeopera enn et band. Avisoppslag om drap, intriger, påståtte menneskeofringer og andre skumlerier overskygget dessverre totalt den musikken bandet laget. Maniac forlot Mayhem i 1988, og kom tilbake i 1995, da mediesirkuset rundt Per Yngve “Dead” Ohlin, Euronymous og Varg “Count Grishnackh” Vikernes såvidt hadde lagt seg.

Jeg sluttet i Mayhem i -88 fordi jeg bodde på Rukjan og de holdt til på langhus. Akkurat da var jeg ikke klar for å flytte på meg, det var hele grunne til at det ble et stopp, forteller Kristiansen. Men da bandet var i beit for vokalist i 1995, var både Necrobutcher (bass) og jeg skeptiske. Vi kjente ikke Blasphemer, og var veldig spente på hvordan dette skulle gå.

Men etter en halv øving var alt i boks. Samarbeidet gikk knirkefritt.

— Det var ikke så vanskelig å komme tilbake igjen, jeg har aldri brydd meg så mye om det som skjedde da, selv om jeg lo mye da VG publiserte tester med spørsmål for nervøse foreldre: “Er ditt barn involvert i black metal?” Det som var mest slitsomt var at musikken aldri ble nevnt i artikler og intervjuer. Derfor sluttet vi også å snakke med pressen i mange år, foreteller Kristiansen.

Maniac har stått for alt tekstmateriale så lenge han har vært med i bandet, og mens Blasphemer (gitar) har laget all musikken fra 1995 til dags dato. De to har alltid jobbet hver for seg, og stort sett møttes for å sette sammen den musikken folk kjenner som Mayhem i dag.

Asosial kreativitet
— Medlemmene i Mayhem har aldri hengt noe særlig sammen utover øvinger, plateinnspillinger og konserter, men Blasphemer og jeg tenker veldig likt, så det å få teksten og musikken til å passe sammen har alltid gått fort, forteller Kristiansen, som synes denne prosessen har fungert ideelt hele veien. Det var vanskelig å ta over etter Pelle (Dead), men selv om han skrev fantastiske tekster, skjønte jeg fort at jeg måtte gjøre min egen greie.

“Wolfs Lair Abyss” ble i henhold til Kristiansen Mayhems kanskje mest okkulte skive etter De Mysteriis Dom Sathanas, med tekster som var søkende innenfor ulike mørke elementer. Senere har tekstene stort sett sirkulert rundt temaer som misantropi, nihilisme og ikke minst krig.

Men til tross for godt samarbeid og tidvis skrikende etterspørsel fra fansen, skulle det ta lang tid mellom hver gang sagnomsuste Mayhem så det for godt å levere ordinære studioplater.

— Jeg bruker lang tid på tekster og Blasphemer bruker skrekkelig lang tid på å skrive musikk. Verken han eller jeg er interesserte i å gi ut noe hvis vi ikke føler at vi har noe å formidle, og Blasphemer er også ekstremt perfeksjonistisk. Han gir seg ikke før han er helt fornøyd. Men selv om Blasphemer og jeg har jobbet godt sammen, har vi også blitt rimelig sinnsyke i hodet når vi har tilbragt mye tid sammen, enten på turné eller i prosessen med å sette sammen en skive. Da blir det vanskelig til at man gir ut plater hvert år. Hadde vi gjort det, ville det også vært lettere å leve av Mayhem, forteller Kristiansen, som har opplevd hvordan det er å ikke eie nåla i veggen.

Dårlig betalt fulltidsjobb
For Mayhem har vært fulltidsjobb for alle bandmedlemmene som spiller i dag, det samme var tilfellet for Maniac. Vi må spørre; hva var motivasjonen for å holde det gående gjennom alle disse årene, selv da du måtte leve nærmest fra hånd til munn?

— Mayhem har alltid betydd inni helvete mye for meg, og det gjør det fremdeles, selv om jeg har sluttet. Det har vært en ekstremt givende prosess. Mayhem har gitt meg mulighet for å blåse ut negative sinnsstemninger som jeg ikke vet hvordan jeg ellers skulle fått utløp for. Det at jeg var direkte fattig innimellom slo meg aldri som en grunn til å slutte, musikken var motivasjon nok i seg selv, sier Kristiansen.

Avviser intern krangling
2004-utgivelsen “Chimera” skulle bli den siste for Maniac. Her hadde Blasphemer tatt tilnærmet total kreativ kontroll – så godt som alle instrumentalspor ble skrevet fra hans nye bosted i Portugal. Den talentfulle gitaristen valgte også å produsere platen selv, bandmedlemmene ble deretter instruert i hvordan ting skulle høres ut. Frontmannen var angivelig den eneste andre i bandet som hadde noen innvirkning på det ferdige produktet. Kristiansen avviser at dette skal være en av grunnene til at han valgte å legge Maniac på hyllen for godt.

— Det var en kaotisk prosess. Blasphemer var sur, jeg var sur, og det ble stygt til tider. Men dette betyr ikke at vi har vært uenige, han har vært klar på musikken og hvor teksten skal være, og vi har vært enige hele veien. Det eneste kjipe var at vi fikk dårlig tid på slutten.

For om indre strid ikke har vært noen grunn til oppbruddet, har den berømte tidsklemma vært en viktig faktor for at den etter hvert legendariske vokalisten valgte å si stopp.

Fanden på veggen
I følge bandets eneste meddelelse til omverdenen angående Maniacs avgang, var deler av grunnen til at han sluttet nettopp dette med turnering. En annen grunn var hensynet til familien. Det er vanskelig å tro annet enn at det må ha vært belastende å være frontfiguren i Mayhem, med de forventningene som bygget seg opp til stadig mer intense live-opptredener. Etter som årene gikk var det mer vanlig enn uvanlig at Maniac silblødde fra dype, selvpåførte knivsår – mange konserter endte på intensivavdelingene ved diverse sykehus verden over. Ved flere anledninger var han nær ved å blø ihjel.

— Jeg ga faen i forventningene. De dypeste kuttene kom de gangene ting fungerte sykt bra og kjemien var helt til stede mellom Blasphemer, publikum og meg. Jeg inntok en helt annen sinnstilstand, og har aldri følt meg mer levende, elektrisk og høyt oppe. Hver eneste gang jeg har kuttet meg opp har det vært spontant, men det kan jo også være litt skummelt. Etter hvert begynte folk å forvente at blodet skulle sile på hver konsert. Da vi skjønte at dette var blitt et poeng i seg selv, sluttet jeg med det tvert.

Kristiansen er den første til å innrømme at mytene og mediespinnet rundt Mayhem ofte har malt en større fanden på veggen enn de har klart selv. – Hvis jeg skal fortelle om alle de kvalitetene og all den makten jeg liksom skulle hatt ifølge enkelte aviser og nettsteder, så rekker jeg ikke å hente datteren min i barnehagen, ler Kristiansen og rister på hodet. Han går allikevel med på å trekke frem et par eksempler på hva Mayhem-berømmelsen har ført med seg.

— Allerede etter “Wolfs Lair Abyss” ble det slått fast at Blasphemer var ekstremt voldsfiksert, og at jeg styrte all doptrafikk i Oslo som en eller annen kingpin. Norske blackmetallere bodde også i huler i skogen, ble vi fortalt.

Fy-fy å smile
Maniac ble også “offer” for flere grupper blackmetal-pilegrimer som hvert år valfarter til Elm Street i Oslo i håp om å få et glimt av sine liksminkede helter.

— Fenriz (Darkthrone) og jeg ble ofte overrumplet av sånne, men de fikk til gjengjeld hele virkelighetsbildet sitt ødelagt. Utlendinger som kom inn, falt på kne og kysset skoene til Fenriz hadde ingen forståelse for at vi kunne sitte uten liksminke, flirende med en øl i hånden. Vi var jo Fenriz og Maniac! Ved et annet tilfelle, under en turné, kom det en australsk dame inn backstage og insisterte på å holde rundt armene mine og føle på arrene etter knivene. Hun ville absorbere auraen min og ta innover seg de vibbene som visstnok eksisterte rundt meg. Jeg syns groupies er det mest patetiske i hele verden, og fikk til slutt en vakt til å pælme henne ut og vekk fra meg. Men hun ga seg ikke – da vi dro derfrahang hun etter bilen vår. Jeg har heldigvis ikke støtt på henne etter det.

Oppi all galskapen – føler du at Mayhem har blitt tatt på alvor som seriøse kunstnere av presse, myndigheter og konsertarrangører?

Væpnede fans
— Ikke i begynnelsen, og ikke i Norge. Her har pressen alltid gravd frem noe gammelt eller horribelt, da en forstyrret fyr som hadde spilt i et eller annet elendig band ble tatt for å skjende lik, syntes avisene at det var en god idé å ringe oss, fordi han hadde blitt avbildet i en Mayhem-skjorte på en fest flere år tidligere. Det sier litt om nivået i den norske pressen. Denne idiot-holdningen var også grunnen til at vi i sin tid nektet både VG og Dagbladet adgang til en konsert vi holdt på Mars, skulle de inn fikk de løse billetter som alle andre. Andre steder i verden var både myndigheter og presse langt mer oppvakte, kan Kristiansen fortelle:

— På Australia-turneen, der jeg traff den gale aura-damen, hadde vi faktisk blitt invitert av det australske kulturdepartementet. Grunnlaget var at vi representerte “norsk kultur på høyeste nivå”. Det var selvfølgelig dritkult, vi ble godt mottatt over alt.

Kristiansen fant også ut at Mayhem har fans på de mest usannsynlige steder.

— Blasphemer og jeg har alltid likt å dra på litt sightseeing når vi er på nye steder, bare gå en tur og ta inn noen nye inntrykk. På denne turneen tok vi også en tur innom det australske parlamentet, som ligger i en stor majestetisk bygning omgitt av væpnede vakter. Vi så ut som vi pleide; langhårede og svartkledde. En av vaktene stirret mer og mer på oss jo nærmere vi kom, og vi ventet en pistol i ansiktet når som helst. Plutselig roper han “Mayhem? Mayhem!”, løper inn i souvernirbutikken og kommer ut igjen med et engangskamera. Han ga blaffen i vakten sin, smilte fra øre til øre, tok bilder av oss og var helt vill, mimrer Kristiansen

— Grensevakten på vei inn til Russland tødde også opp etter hvert, selv om han var skeptisk etter at han hadde trukket opp det ørtende patronbeltet fra turnékassene våre. “Where are you going? Tchetchenia?” I Blasphemers fotoalbum er det masse bilder av ham og en svær bamse med offiserslue og bredt glis!

I den neste og avsluttende delen av dette store profilintervjuet forteller Sven-Erik Kristiansen mer om hvorfor han så seg nødt til å bryte med Mayhem, og hvordan en ekstrem livsstil holdt på å ødelegge alt for ham. Det abdiserte svartmetallikonet forteller også om hvordan det føltes å se Mayhem fra salen for første gang siden 1988, hva han tenker om Bandets fremtid med vokalist Attila Csihar, og om vi noensinne kommer til å se ham spille metal fra en scene igjen. Bildet i teksten ovenfor er fra Kristiansens private samling, og er ikke tidligere publisert.

Publisert:

Del: