Publisert:

Del:

Kjetil Manheim var den første trommeslageren i black metal-pionerene Mayhem, og var med på utgivelsen “Deathcrush” i 1987 – en av de aller viktigste platene i black metal-historien. Her går han til rette med det musikkhistoriske synet til Petres musikksjef Håkon Moslet. – Mannen viser en fullstendig manglende evne til å forstå musikkbroer og inspirasjonskilder. Ikke så overraskende kanskje når man ser hvordan han har kommersialisert P3s musikkstrategi og trukket kanalen langt vekk fra det opprinnelige utgangspunktet. Moslet er et produkt av kjedelig og forutsigbar musikk, og er kanskje engasjert i NRK – og før det Dagbladet – for nettopp å være mannen som følger “det som selger”, skriver Manheim. Selv påberoper han seg inspirasjonskilder som Popul Vuh – og Arne Nordheim.

Maniacs mic-stativ (Design: René Hamel, foto: Maia M.H. Drachensteen)

Av Kjetil Manheim, i dag kommunikasjonsrådgiver og markedssjef i Tarantell

Det er med interesse jeg har fulgt debatten om norsk rocks historie, ikke uventet er det mange subjektive meninger forsøkt fordekt med objektive målekriterier. I så måte bør gutta bak serien få ros for å ha valgt sin versjon av hvordan rockehistorien utviklet seg i dette grisgrendte landet. Serien har nok en tendens til å trekke frem selvfølgeligheter, og ikke minst fokusere på den kommersielt suksessfylte delen av norsk rockeliv, men jeg synes de har gjort en god jobb. For en utenforstående så vil serien gi et godt overblikk, etter min mening. For oss som er eller har vært en del av norsk rocks historie kan ting virke noe rart, som for eksempel at de utelater å nevne etableringen av Norsk rockforbund. Men det er ikke så viktig at man skal la seg engasjere av den grunn – kanskje det ikke var viktig i det hele tatt.

Det som engasjerer er imidlertid Moslet. Mannen viser en fullstendig manglende evne til å forstå musikkbroer og inspirasjonskilder. Ikke så overraskende kanskje når man ser hvordan han har kommersialisert P3s musikkstrategi og trukket kanalen langt vekk fra det opprinnelige utgangspunktet. Moslet er et produkt av kjedelig og forutsigbar musikk, og er kanskje engasjert i NRK – og før det Dagbladet – for nettopp å være mannen som følger “det som selger” på en slik måte at det favner alle hovedstrømmene i internasjonal musikkbransje. Vi trenger selvsagt slike folk – de som sørger for at folket får sitt sirkus, og som er flinke til å se hvor strømmene går tidlig nok til å forsvare posisjonen som en kanal som er en del av tiden vi lever i. Det skal produseres og distribueres musikk som folk danser og koser seg til, blir det for nytt eller annerledes har massene en tendens til å trekke seg unna. Folk vil høre noe de forstår og umiddelbart liker.

Men når Moslet uttaler seg om betydningen av enkelte norske artister og legger grensen for innflytelse fra midten av 80-tallet og fremover så avslører han nettopp hva han representerer. At DumDum boys for eksempel skulle være inspirasjonskilden til norsk black metal (som er min referanse) kunne ikke være lenger fra sannheten. Popol Vuh derimot kjente vi godt til og var en viktig identitetsfaktor for seriøs tung musikk i Norge. Likeså vårt musikalske geni Arne Nordheims produksjoner inspirerte oss, selv om uttrykkene våre var milevis fra hverandre. Jeg kan fortsette med namedropping, men poenget er vel satt. Selv om norsk musikkbransje og etermedier frem til nittitallet var preget av å være undertrykt av sin tids Mosleter, var det lyspunkter i undergrunnen lokalt i Norge og på den internasjonale scene. Disse lyspunktene inspirererte kommende norske musikere musikalsk og påvirket hvordan uttrykket og musikkveien gikk.

Jeg velger å forstå Moslets uttalelse ut fra at han mener det ikke var før a-ha, TNT, Dumdum Boys etc gjorde kommersielle suksesser på 80-tallet at man fikk noen inspiratorer. Men dette må da være i forhold til muligheten til å tjene penger på å lage markedstilpasset musikk for kommersielt interessante nivåer. Problemet er at dersom denne formelen skal benyttes av alle musikere verden over så blir vi stående på stedet hvil.

Moslet ville kanskje gjort det bra som musiker på hitlistene, men han ville neppe ha flyttet musikken en millimeter i noen som helst retning. Forenklet kan man si at det er med musikk som i andre sammenhenger, man har de som skaper, de som foredler og de som kopierer. De som skaper er ofte like kommersielt uinteressante som de er musikalsk interessante. Det kan skyldes at de er forut for sin tid, for ekstreme i sitt uttrykk eller mangler evne til å tilpasse seg og finslipe og inngå kommersielle kompromisser. Foredlerne er oftere kommersielle suksesser fordi de evner å fange opp strømninger og levere et uttrykk som lar seg formidle til større masser. De er kanskje ikke like grensesprengende som skaperne, men de sørger for gjennom sine musikalske begavelse å løfte det nye inn i en form som skaper genre og identitet.

Kopistene er rett og slett de som kommer hanglende etter i masseproduksjonens navn (det er her alle gutta som har spilt i band kommer inn). Når noe funker skal alle være med. Platebransjen skal selvsagt også ha sine produkter, og vi opplever et rush av nykommere som egentlig ikke tilfører noe nytt, men som blir spilt på P3. Desverre ser vi vel ofte at kopistene blir større en noen av de andre, og det er kanskje der Moslet henter sin kilde til innsikt.