INNLEGG: – Regjeringen har utpekt 2008 til kulturelt mangfoldsår. Målet er blant annet å øke innvandrernes muligheter til å delta i kulturlivet og å skape et samspill mellom ulike kulturtradisjoner. I utgangspunktet er dette noe de fleste kan stille seg bak. Men hvilke forventninger kan vi ha til denne markeringen? Kulturdepartementets direktiv for Mangfoldsåret er temmelig generelt formulert, har få konkrete krav og øremerkede midler. Dette skriver Elisabeth Vatn i denne kronikken, som er publisert i siste utgave av Spelemannsbladet.

Elisabeth Vatn_inne (Foto: Werner Anderson)

Av Elisabeth Vatn

Det kan se ut som Mangfoldsåret har stablet et imponerende stort program på bena. Men programmet, slik det foreligger per i dag, inneholder i hovedtrekk konsertprogrammer som ville vært gjennomført uansett, uavhengig av et mangfoldsår. At hensikten er å forandre de strukturer som styrer det offentlig finansierte norske kulturlivet er vel og bra, men det er for enkelt hvis resultatet og eventuelt hovedmålet blir å tilby en flerkulturell buffèt.

Det er heller ikke like lett å ta markeringen på alvor, når statsråd Trond Giske dukker opp i nær sagt alle kulturelle sammenhenger og sier at “dette passer utmerket inn i Mangfoldsåret”. Ved å pynte seg med det meste som skjer i Norge dette året, vil Mangfoldsåret uansett kunne fremstå som en vellykket satsing, i hvert fall hva angår størrelse på og oppslutning omkring markeringen. Faren er at Mangfoldsåret med sin ”vil-du-være-med-så-heng-på- programmering”, eller kanskje til og med motsatt; at Mangfoldsåret er det som henger seg på, ikke blir tydelig nok i sin egen målsetting, og dermed mindre viktig å slutte seg til, på papiret, for noen utøvere.

Statlig finansierte kulturinstitusjoner er pålagt å vie deler av sitt program til Mangfoldsåret uten å motta ekstra bevilgninger, vel og merke. Følger en derimot ikke opp Mangfoldsåret sine intensjoner, kan det gi reduserte bevilgninger i de påfølgende år. Det er sterkt å kreve at aktører som mottar offentlige kroner, må redegjøre for hvordan man arbeider og hvilke konkrete resultater de oppnår i forhold til Mangfoldsåret. Selv om de fleste kulturaktørene velvillig støtter opp under markeringen, har tidsrammen for å stable på bena et gjennomtenkt program vært begrenset.

I tillegg kommer neppe aktører som sliter med små budsjetter til å sette av penger til slike prosjekter. For aktører som Førdefestivalen, Oslo World Music Festival og konsertstedet Cosmopolite, hvis profil passer med Mangfoldsårets målsetting, er det muligvis enklere å levere et produkt etter politikernes oppfordring.

For andre er det ikke like opplagt: For eksempel synes Trondheim Jazzorkester, som ikke har konkrete prosjekter til Mangfoldsåret, at det er ”… litt skivebom å be jazzmiljøet om å ta ansvar for mangfoldet i kulturlivet. Det er vel heller slik at en bevilgning til jazzmusikk i seg selv nettopp styrker mangfoldet, ettersom jazzmusikken i seg selv er en ‘undertrykt’ minoritetskultur både her og i jazzens hjemland USA. Det er drøyt å be de mangfoldige om å bli mer mangfoldige” (Ballade 16.11.07).

Bergen Filharmoniske Orkester har valgt å tolke mangfold som bredde og et møte mellom profesjonell og amatør. Fra vårens program nevnes: ”To bruremarsjer, en norsk og en kurdisk, smeltes sammen til ett nummer som gjennom et koreografert kjempebryllup, symboliserer mangfold og forening”, ”Eg er liten eg, slåttestev, framføres av en liten, psykisk utviklingshemmet jente. Presenteres i opptak sammen med levende orkester” samt ”Brann supporterklubb sammen med Bergen Filharmoniske Orkester (…) et godt eksempel på smal breddekultur” (Ballade 17.12.07).

Arbeidet med spørsmålene omkring mangfold kan ikke bare være et krav. Med de generelle føringene som ligger inne i Mangfoldsåret, setter bare fantasien grenser for hvordan den enkelte aktør skal tilpasse seg en mangfoldsprogrammering. Dette gir ikke noe entydig svar på hvem som egentlig er leverandør av kulturelt mangfold.

Innenfor det frie kulturlivet finner man gode eksempler på hvordan det flerkulturelle Norge lever sitt liv uten regjeringsdirektiv og mangfoldsår. Problemet for disse er ikke utelukkende det å skulle etablere seg, men å få oppmerksomhet rundt det de holder på med. Jeg forundrer meg over hvordan musikalske størrelser som den prisbelønte koraspilleren Solo Cissokho fra Senegal og perkusjonisten Kossa Diomande fra Elfenbenskysten – og flere med dem, nærmest lever ”usynlig” i Norge, når de for lengst er oppdaget i utlandet av publikum og presse.

I Norge har de over flere tiår opparbeidet seg profesjonell kompetanse som utøvere, kanskje spesielt gjennom engasjementer i Rikskonsertene. Men skolekonserter er antagelig den mest usynlige virksomhet som foregår på musikkfeltet i dag. Poenget er at det i Mangfoldsåret må arbeides for å finne de rette måtene å presentere det mangfoldet som allerede eksisterer. Når man snakker om mangfold er det naturligvis viktig å gjøre bevisst at den tradisjonelle norske kulturen er en av flere kulturer.

På samme måte som likestillingsspørsmål handler like mye om menn som kvinner, må et arbeid med blikk for mangfold også løfte frem den tradisjonelle norskheten som et spesifikt kulturelt uttrykk. Det norske folkemusikkmiljøet, i spennet mellom mangfold og egenart, fortjener også større interesse og nytt fokus, noe Mangfoldsåret kunne bidra til å etablere.

Når formidlingen riksavisene og andre medier foregår i form av språklige floskler, blir det man snakker om kjedelig og uinteressant, og selvfølgelig irrelevant for den som får det presentert. Mangfoldsåret bør derfor stille krav til kulturjournalistenes formidling av tradisjonell og ny norsk kunst. Her har selvfølgelig mediene en stor oppgave.

Det er naturligvis en velkjent klagesang fra det ”smale” kulturfeltet; men det finnes ingen gode grunner til å undervurdere folks nysgjerrighet, lyst og evne til å forstå det som er mer komplisert. For hvorfor skal alt være så enkelt? Det letteste er ofte det som til enhver tid er mest tilgjengelig — for eksempel VG-lista. Jo mindre man trenger å anstrenge seg, desto bedre. Å utforske verden krever imidlertid store anstrengelser. Selve begrepet mangfold må, tror jeg, forstås i en bred betydning. Kulturbegrepet som sådan er dynamisk.

Det finnes derfor heller ingen manualer eller fasit for hvordan vi skal arbeide med mangfoldsspørsmål. Men et tydelig initiativ burde kommet fra mangfoldssekretariatet allerede da programmet ble offentliggjort, et initiativ som viste vilje til ny dialog omkring viktige spørsmål i Mangfoldsåret, dialog og debatt som kunne være med på å løfte programmet ut fra scenekanten.

Hvilke historier skal fortelles og hvilken musikk skal spilles? Hvem velger repertoaret? Hvem velges inn i styrer? Hvem underviser på høyskoler, og hvem tilbys plass på kunstutdanninger? Hvilken musikk og litteratur er tilgjengelig på biblioteket? Hvem får statlige kulturbidrag? Hva er kvalitetskultur, og hvem bestemmer hva det er? Slike spørsmål bør ikke forvandles til tom retorikk, men må tas på største alvor. Vi bør kunne si noe mer om «hvorfor» et mangfoldsår er viktig, og ikke bare si at det er viktig. Dette kan bidra til å gi Mangfoldsåret kraft utover status som engangsarrangement, og ikke virke begrensende på sin egen målsetting.

Det er mitt håp at Mangfoldsåret kan få varige konsekvenser innenfor det norske kulturlivet; at vi må begynne å endre på gamle strukturer og ta vare på den rikdom og de erfaringer og historier Norges innbyggere bærer på – alt fra bygdekultur til bykultur, jødisk og tyrkisk, homoseksuell og heterofil.

Flere forutsetninger må oppfylles hvis dette skal ha varige effekter. Da kan dette ikke bare være utfordringer kunstnere og kulturinstitusjoner må forholde seg til.

Det handler om å styrke den allmenne kulturelle utdannelsen — å skape en grobunn for et mangfold og et bredere kunnskapsnivå, som bygger på bevisstheten og kunnskapen om kultur og kunstarter. Vi har en felles samtid og fremtid. Vår hukommelse går tapt hvis vi ikke fortsetter å fortelle hverandre historier og myter, utøve musikk, male et bilde. Felles historier og legender styrker fellesskapet, og menneskene kan bare eksistere i et fellesskap, i kraft av det.

Elisabeth Vatn er sekkepipespiller, pianist, cand.philol./etnomusikolog og prosjektleder for Folkelarm. Artikkelen er opprinnelig publisert i Spelemannsbladet nr. 1 2008.

Publisert:

Del: