Andreas Ljones fra folkemusikkgruppa Majorstuen slipper i disse dager et album med et nyere prosjekt kalt Andreas Ljones Band. Kunstnerisk sett skiller Ljones selv klart mellom disse to prosjektene, og han forteller her om forskjeller, intensjoner og bakgrunn for disse to farkostene for nyere norsk folkemusikk. I den prosessen spiller TONOs vurderinger og fordelingspolitikk en svært sentral rolle. – At vi bare fikk 25 prosent av de reelle inntektene fra radiospilling betød at vi rett og slett ikke hadde råd til å bearbeide tradisjonell folkemusikk til Majorstuens andre album, sier Ljones i dette inervjuet.

Andreas Ljones (Foto: andreasljones.com)

Av Carl Kristian Johansen

Men Andreas Ljones starter engasjert samtalen med å understreke verdien av å bruke tid på å bygge seg opp i musikkbransjen, og trekker blant annet fram Ravi og Odd Nordstoga, Madrugada og Kaizers som eksempler på artister som har gått en lang og hard vei fram til den anerkjennelsen de opplever i dag. Han setter det opp mot Idol-kulturen og den kjappe suksessen noen av ungdommene som deltar der får.

— Når Idolartistene blir dumpet vet de ikke hvordan de kom dit var. Underveis tror de at er popstjerner, og får sin status gestaltet av aviser og medier som fortsetter å hylle Idol. Og det til tross for at interessen hos folk er dalende.

— Idolkonseptet er kynisk utnyttelse av unge talenter i motsetning til lignende konkurranser på NRK. Hos NRK gikk SMS-inntektene fra publikum direkte til artistene i et talentprogram. På TV2 går ganske mange millioner rett til TV-selskapet og folkene bak. Det hadde vært morsomt om MFO hadde hatt en mulighet til å kikke på kontraktene til Idol-artistene. De blir skrevet under før første audition, og da er det ikke lett for ungdommene å reforhandle, uansett hvordan det går i konkurransen, sier Ljones.

Majorstuen vs. Andreas Ljones Band

Andreas Ljones nye band er i disse dager aktuell med platen ”Lupus Island” som gis ut på Grappa. Bandet har allerede eksistert i et par år, og det skiller seg markant fra Majorstuens tettere bånd til norsk folkemusikktradisjon.

— Andreas Ljones Band (ALB) er ment som et kommersielt popbasert band, blant annet basert på nordisk instrumentalmusikk. Det er utviklet som et hvilket som helst band, og etter visse kunstneriske kriterier selvsagt. Men et viktig poeng har vært at det skulle utvikles til noe mange kan høre på.

— Når man snakker om norske artister som er populære og selger mye i utlandet, tenker man stort sett bare på a-ha og Lene Marlin. Men vi har også artister som Mari Boine, Secret Garden og Jan Garbarek, som alle er store i utlandet. Det er få som snakker om at eksemplesvis Secret Garden har solgt over 3 millioner album utenfor Norge.

— Disse har noe ved seg som er eksotisk for folk i andre land. De befinner seg innenfor world music-segmentet, og det er det markedet vi orienterer oss etter med ALB. Det handler om å gjøre en twist på tradisjonsmaterialet som kan gjøre det lyttervennlig for flere. Her i Norge tror man at popmusikk er den største sjangren over alt, men dette gjelder faktisk bare i noen land i Europa. I Sør-Europa, USA, for ikke å snakke om Asia og Afrika er det en helt annen fordelingsnøkkel mellom sjangrene, sier Ljones.

Majorstuens to album viser et mer sammensatt uttrykk med mer innfløkte harmonier og kompliserte rytmer enn ALBs ”Lupus Island”.

— ALB er et mer striglet pop-prosjekt og er mer markedsorientert. Men det er like vanskelig å lage noe mange kan høre på. Utfordringen ligger i å beholde egenart og lyttervennligheten samtidig. TONO plasserer Majorstuen i vektgruppe 2 og ALB i vektgruppe 1 for å si det slik, sier Ljones.

TONOs innflytelse

Ljones egen vurdering av Majorstuen og ALB ledet til debatten rundt TONO, som har versert på Ballade de senere ukene. Det første albumet til Majorstuen ble levert TONO i form av CD og ble vurdert til laveste kategori.

— På det andre albumet noterte vi musikken etter at vi hadde fryst den på plate, og da ble vi vurdert til verktype 2 hos TONO. Vi improviserte og laget musikken slik vi pleier, men forskjellen var at vi sendte dokumentasjon til TONO i form av noter.

Har du noen formening om andre måter å gjøre dette vurderingsarbeidet på?

— TONO bør få inn kompetanse på for eksempel folkemusikk, jazz og popmusikk i vurderingen av verk. Nå sitter det to personer med bakgrunn i klassisk musikk og vurderer 15 000 verk i året. Hvis man hadde puttet inn mer ressurser slik at man hadde dekket alle genre, kunne det endret det politiske landskapet i dag uten at man hadde trengt å gjøre så mye i TONOs styre. Med så mange millioner i omløp, og med så stor betydning for mange musikere, ville en utvidelse til en større stab med kompetanse i mange forskjellige genre være å ta alle på skikkelig alvor, sier Ljones.

Ljones har også en kommentar til TONO som kulturpolitisk aktør, og referer nok en gang til Majorstuens første album som eksempel. Det var basert på omarrangering av slåtter, noe som betyr at 75 prosent av inntektene av radiospilling fra det albumet ble omfordelt i TONO-systemet som programløse midler.

— At vi bare fikk 25 prosent av de reelle inntektene fra radiospilling betød at vi rett og slett ikke hadde råd til å bearbeide tradisjonell folkemusikk på vårt andre album. Skal vi ha en tjangs til å tjene penger på det vi driver med må vi skrive våre egne låter. Så vi utfordret oss selv til å lage folkemusikk-aktig musikk som vi har komponert selv. Det var helt nødvendig for at vi kan få inntekter fra TONO på det vi driver med, sier Ljones.

Vil det si at det andre albumet også hadde en politisk baktanke?

— Nei, man kan heller si at det er en konsekvens sier Ljones. Men det betyr at det er kjempemye bra stoff vi kunne ha benyttet oss av i norsk folkemusikk, som vi rett og slett ikke har råd til hvis vi skal kunne leve av å spille. Til vi tjener 10 prosent av det Bjørn Eidsvåg gjør må vi fortsette å skrive vår egne låter, sier Ljones.

Hva slags konsekvenser tror du dette har for videre bearbeiding av folkemusikktradisjonen i dag?

— Slåttene overlever. Det har de allerede gjort i hundrevis av år, men tendensen er at de profesjonelle lager mer nytt, og at folkemusikkens mange gode amatører får hovedansvaret for videreføringen av det gamle. Men man kan snu det på hodet og si at det er positivt fordi systemet stimulerer til nyskaping og nye komposisjoner, sier Ljones.

Les mer om Andreas Ljones på hans hjemmesider. Mer info om Majorstuen finnes her.

Publisert:

Del: