Maja Ratkje slipper i disse dager sin første soloplate, som har fått tittelen “Voice”. Det er blitt et hyper-kreativt, kompromissløst og kaotisk album, og viser at Ratkje – som enda ikke har fylt tredve år – kanskje er den mest komplette cross over-artisten vi har om dagen, i det grenseløse landskapet rundt samtidsmusikk, støyende avant garde-rock og improvisert musikk. – Om det finnes ti sekunder med nyskapning på en timeslang plate, er det verdt alt sammen. Da har du et kick som du ønsker å dele med andre, sier hun i dette store intervjuet.

Maja Ratkje, 2002

Maja Ratkjes komponerte musikk er fremført i mer enn førti land, fordelt på fem kontinenter. I fjor var hun den første komponisten som kunne motta Arne Nordheims nystiftede komponistpris, samme år som hun også vant andrepris i “The 23rd International Competition of Electroacoustic Music Russolo 2001” for stykket “Sinus Seduction (moods two)”. Med stykkker som “Louange”, “Waves IIb” og “Waves I” har hun videre vunnet utmerkelser som EBUs Rostrum-pris, samtidig som hun alt i 1997 ble vinneren av bestillingsverk under den tredje Gaudeamus International Young Composer’s Meeting i Nederland. Hun var leder av Ung Nordisk Musikk i perioden 1995-1999, og sitter i Ultimafestivalens programkomite.

Men det stopper naturligvis ikke der. For mange vil Maja Ratkje være mer kjent for sine plater og opptredener med band som Spunk, Fe-Mail, Jazzkammer og POING. Hun har ellers også spilt med bl.a. Jaap Blonk, Evan Parker, Masami Akita, Otomo Yoshihide, Paal Nilssen-Love, No Spaghetti Edition, Oslo Sinfonietta, Kari Svendsen, Folk & Røvere, (x,y,z), Salvatore, Jaga Jazzist, Tom Lund og Lasse Marhaug.

Nå er hun ute med den radikalt annerledes voklal-platen “Voice” på Rune Grammofon, der hun nok en gang har samarbeidet tett med Jazzkammer.

— Vi møttes først i Bergen for å ta opp råmaterialet. Alt er basert på min stemme, kjørt gjennom forskjellige opptaksmedier. Så begynte vi å sende hverandre teiper, der alle linjer etter hvert begynte å gå sammen i et kaos. Til sluttt var det ikke godt å si hvem som hadde produsert hvem, selv om jeg er sjefen. Og selv om alt er basert på elektroniske bearbeidelser av min stemme, er dette likevel veldig forskjellig fra f.eks. “Going Nine Ways From Wednesday” til Anne Marie Almedal, Jan Bang & co. Rune Kristoffersen i Rune Grammofon stoler fullt ut på artistene han først har signet til labelen, og fikk et ferdig produkt fra meg.

På “Voice” oppviser Ratkje en babel-sjakt av stemmer, lyder og vridde klanger. Det er sakrale øyeblikk og bråttsjøer av støy om hverandre, med titler som “Vacuum”, “Insomnia” og “Dictaphone Jam”.

— Jon Øystein Flink har bidratt med et par tekster, men det finnes også rene nonsenstekster her. Jeg liker å bevege meg mellom grenser, der språk går over til lyd, og det assosiative, det meningsbærende og det meningsløse får stå side om side. Formmessig er “Voice” egentlig helt på jordet, selv om jeg jo håper at det henger sammen. Slik sett er dette soloalbumet det største kamikaze-prosjektet jeg har kastet meg ut i. Det er langt skumlere, dystrere og mer inadvendt musikk enn jeg noen gang har gjort med Spunk. “Voice” er min egen egotripp, og høres til tider nesten apokalyptisk ut. Men samtidig finnes det jo en klar tradisjon jeg går inn i, med utøvere som Cathy Berberian, Jaap Blonk, Diamanda Galas og Sidsel Endresen.

Ratkje har imponerende mange jern i ilden. Da hun nylig fikk fremført et verk under Gaudeamus i Apeldoon i Holland, benyttet hun like godt uken til å spille tre konserter med Hild Sofie Tafjord i Fe-Mail – samt gå i studio med den nederlandske vokalkunstneren Jaap Blonk, som i disse dager turnerer Norge.

— Jeg fikk et utrolig kompliment i Amsterdam, da noen sa til meg: “Plutselig kommer du og gjør det samme som Jaap, bare en oktav høyere opp”. Jeg har masser av beundring for Jaap Blonk. Han er surrealist, dadaist og lydpoet, men ingen klovn: Han har definitivt sine skarpe sider også. Vi kommer ut med en duo-plate etter hvert, som blir en helt akustisk affære – og alt annet enn dyster og melankolsk.

Ratkje var i fjor med på å arrangere “All Ears”-festivalen i Oslo sammen med Paal Nilssen-Love, og er en ivrig ambassadør for improvisert musikk.

— Improvisert musikk kan alltid tilpasses situasjonen, noe som for eksempel fungerer veldig fint, når Spunk gjør barneforestillinger for Rikskonsertene. Da får vi stikkord fra ungene, lager lyder på rare instrumenter, og improviserer skyggeteater. Med improvisert musikk er det alltid slik at man merker vibbene. Om noe ikke fungerer, er det bare å bite sammen tennene og gå videre. Det kan være erkefrustrerende, men samtidig vil man så gjerne at det skal bli til noe. Jeg har aldri gått av scenen i frustrasjon – jeg gir meg ikke så lett.

I desember skal Maja Ratkje holde et foredrag om japansk støymusikk i regi av NoTAM Forum.

— Jeg fikk høre at musikken min hørtes “70 % japansk ut”, lenge før jeg hadde begynt å lytte noe særlig til japansk musikk. Jeg liker det klanglige, det estetiske og det komplekse i mye av japansk musikk, som ofte er full av forventningsfulle pauser, der tiden fryses. Den østlige musikken er generelt mer ikke-lineær og statisk enn her i vesten, noe jeg synes gir et større fokus på energien og det lydlige.

I et annet intervju på Ballade i dag, omtaler Halvor Fjermeros Maja Ratkje som en ung komponist med “politisk potensial”. Samtidig pleier Spunk å persentere seg som “et “lydanarkistisk ensemble”.

— Jeg har et veldig sterkt utrykksbehov, og har et idealistisk budskap, i den forstand at jeg ikke ønsker å være en del av det “vanlige” samfunnet. Før musikken ble det viktigste, var jeg en ivrig naturverner, og satt bl.a. i styret i Natur og Ungdom. Jeg tror at smal musikk i seg selv kan være en politisk ytring, i den forstand at man velger bort det gjengse, det konforme og det kommersielle. Det nytter uansett ikke å spekulere i publikum – det klarer man ikke likevel. Samtidig skriver jeg helt klart for at andre skal høre det. Det er kjempeviktig for meg at “Voice” kommer ut til folk – og hvorfor ikke, når det er så mye annet som når ut? Om det finnes ti sekunder med nyskapning på en timeslang plate, er det verdt alt sammen. Da har du et kick som du ønsker å dele med andre.

Ratkje bryr seg ikke stort om vedtatte skillelinjer mellom klassisk musikk og samtidsmusikk, men har likevel tro på kunstens mulighet til å endre verden.

— Jeg synes at mye i dagens samfunn er preget av overfladiskhet. Kunst kan være en måte å prøve å skape en ny mening på. Det er et kinesisk ordtak som heter: “Eier du mer enn fem ting, har du for mye”. Jeg er grunnleggende skeptisk til forbrukersamfunnet, bl.a. fordi det uttrykker en utrolig arrogant holdning overfor resten av verden. Jeg håper jeg har beholdt litt av trassen fra ungdommen, og bakt den inn i musikken min. Samtidig er jeg også inne i en utvikling, der jeg i stadig større grad søker mening, mens jeg tidligere kanskje var mer opptatt av ekstremer og kontraster. Ellers skiller jeg i grunnen ikke mellom den komponerte og den improviserte musikken min. Alt jeg gjør kunstnerisk, er basert på mine egne estetiske valg, som jeg prøver å ha kontinuerlig oppe til vurdering.

Ratkje har vært medlem av Norsk Komponistforening siden 1999.

— Jeg går på samlinger i Komponistforeningen, der du finner komponister i alle sjikt og aldre. Jeg har nok en mistanke om at en del av dem ikke vet så mye om den improviserte musikken min. eller verkene mine, for den saks skyld. Det er egentlig ikke så veldig farlig – jeg bruker heller tiden og kreftene mine på å gi konserter på Blå. Jeg pleier ikke å si dette til norsk presse, men egentlig har vi komponister det altfor bra i Norge – vel og merke om man sammenligner med arbeidsforholdene i mange andre land. Det betyr slett ikke at jeg er fornøyd med at bare 0,6 prosent av statsbudsjettet går til kultur, og jeg har dessuten en følelse av at det fort kan bli verre. Jeg jobber mye, og har en undervisningsjobb i Trondheim som jeg pendler til, så sånn sett føler jeg vel at jeg fortjener vilkårene jeg opererer i. Jeg er forholdsvis ofte i media, men prøver å være ganske kritisk til hva jeg stiller opp på. Jeg er generelt skeptisk til de større mediene, og ønsker ikke å bli fremstilt som noen samtidsmusikk-klovn.

I skrivende stund stund befinner Ratkje seg i Sverige, der hun opptrer med Fe-Mail. Forrige helg deltok hun under den store Fertiliser-festivalen i London med Spunk. På platen “Fjord Focus” har hun både et elektro-akustisk stykke, samt en låt med Spunk.

Om hun skal forsøke å se inn i den store krystallkulen, er dette et mulig fremtidsscenario: – Jeg tror jeg kommer til å fortsette å jobbe videre med vokaltingene. Ellers håper jeg at jeg vil være åpen for forandringer. Man bør alltid prøve å være i kontinuerlig bevegelse fremover.

Fe-Mail kommer for øvrig snart med en vinylplate på Sindre Andersen nye label TV5, mens Ratkje og Jazzkammer i fellesskap skal gi ut nok en vinylplate på den vesle labelen Synesthetic Records.

— I Fe-mail får jeg utløp for noise-ideene mine, og holder veldig lite tilbake i samspillet med Hild. Ikke det at vi legger så mye bånd på oss i Spunk, heller – vi er tross alt oppkalt etter en scene i en av Astrid Lindgrens Pippi-bøker. De bøkene var utrolig radikale da de kom i 40-årene, med en heltinne som bryter med alle konvensjoner, og er fullstendig anti-autoritær. For meg har Pippi vært et glimrende forbilde.

Publisert:

Del: