Neste år har Magnolia Jazzband holdt sammen i 35 år. I løpet av disse årenen har Magnolia vært en av Norges fremste formidlere av jazzmusikk som oppstod i New Orleans på begynnelsen av forrige århundre. Siden begynnelsen av 1980-tallet har Magnolia Jazzband skiftet fokus fra engelsk tradjazz, og viet seg til å gjenskape og dyrke tradisjonen “New Orleans Revival Jazz”. Bandet trakterer åpenbart denne stilen godt; Magnolia har turnert over store deler av det europeiske kontinent og USA, og de høster anerkjennelse fra veteranene i byen musikken de spiller springer ut fra. – Vi har blitt godt mottatt selv om vi er hvite europeere, vi har klart å bygge oss opp et navn, sier Gunnar Gotaas, grunnlegger av Magnolia Jazzband.

Magnolia Jazzband 2006

Av Bjørn Hammershaug og Knut Steen

”Magnolias musikk representerer noe av et grunnfjell i norsk jazztradisjon” skrev Knut Borge i Jazznytt i 1985. Han omtalte deres da ferske LP ”Everywhere You Go”, som han mente fremviste en ”kollektiv glede over å være en del av en tradisjon som musikerne elsker”.

Denne tradisjonen kan kalles skjeggjazz, trad, gammeljazz, eller for Magnolias vedkommende mer spesifikt ”New Orleans Revival Jazz”. Siden de ble startet i 1972 av trombonisten Gunnar Gotaas er dette en genre Magnolia har viet seg trofast til å gjenskape og dyrke.

Stilarten vokste frem i New Orleans tidlig i forrige århundre, og kombinerte tradisjonell jazz med rhythm and blues. Her er elementer fra gospel, blues og ragtime kokt sammen i en velsmakende, swingende gumbo. Magnolia regnes for å være blant Europas fremste innen sin genre, de har turnert store deler av kontinentet og i statene, og spilt med blant andre Juanita Brooks, Lillian Boutté, Aline White og Topsy Chapman.

Bandet består i dag av Gunnar Gotaas (trombone), Georg Michael Reiss (trombone og saksofon), Arild Holm (banjo), Anders Bjørnstad (trompet), Håkon Gjesvik (piano), Torstein Ellingsen (trommer) og Per Hobbel (kontrabass).

Skjeggjazzen
Magnolia har allerede spilt en konsert under pågående Oslo Jazzfestival, i kveld, fredag, står den neste for tur, på Stortorvet Gjæstgiveri.

Bandleder Gotaas, hva finner du mest tiltalende med ”New Orleans Revival Jazz”?

— Jazzen har vært en form for folkemusikk i New Orleans, selv om den forandrer seg litt ned nye generasjoner. Begrepet New Orleans Revival Jazz kom vel i 1946, etter at blant andre Burt Johnson spilte under et to ukers arrangement i Stuyvesant Casino i New York City. Dette satte i gang en gjenoppdagelse av denne typen jazz i hele verden – selv om den alltid hadde vært svært levende i New Orleans.

— Men det var jo bare litt historie… det jeg finner mest tiltalende med denne formen for jazz, er at den er spennede og rytmisk komplisert. Den samme rytmen har ligget til grunn for nesten all New Orleans-musikken, helt siden brassbandene på slutten av 1800-tallet. Den samme rytmen går igjennom all New Orleans-musikk, også rock, blues og gospel. Mange av jazzmusikerne er også lært opp i kirker og brassband, så det er vel naturlig med en viss sammenheng.

— New Orleans-musikk har det med å inkludere tre ulike blåsere; trompet, trombone og saksofon/eller klarinett. Disse stemmene ligger ofte helt fritt, de improviseres frem under en konsert. Det er meningen at blåserne skal snakke med hverandre musisk. Man veksler på å spille småsoli innimellom, mens de andre blåserne ligger under. Dette elementet forsvant jo fra jazzen etterhvert, selv om det kom litt tilbake med folk som Gerry Mulligan og Chet Baker.

— New Orleans-jazzen har jo et enkelt tonalt språk – derfor må man også være dønn ærlig når man spiller, det nytter ikke å være feig. Man må våge å lage nye melodier og gi av seg selv i improvisasjonen. Mange av låtene er jo evergreens, men sjangeren har også tatt opp i seg ting som er populære i dag. Derfor er det også sterke elementer av funk i New Orleans-jazzen av i dag, sier Gotaas.

Vil du si at det er rytmen som er hjørnestenen i New Orleans-jazzen?

— Ja, mye av bunnen i musikken ligger helt klart i rytmeseksjonen. New Orleans har jo alltid vært en smeltedigel av amerikanere, afrikanere og søramerikanere. Det er derfor det svinger så innmari – har du vært der nede oppdager du hvor langt denne musikken ligger fra guttemusikken her hjemme, hvor alt er lineært.

New Orleans Revival-stilen betraktes ikke akkurat som nyvinnende i dagens jazzlandskap, de saftigste lovordene går vel oftest mot andre stilarter. På hvilken måte vil du si at denne stilarten er relevant i dagens jazzbilde?

— Hva skal jeg si… det virker som nye musikkere slutter seg til, 20-åringer som er to generasjoner under oss som har holdt på en stund. Det har alltid vært interesse for denne musikken, den er folkelig og har det med å sette følelsenen i sving. Vi gjør jo også mange gospelkonserter, som regel for fulle hus. På Oslo Jazzfestival og andre steder er det ikke uvanlig at folk lar seg rive med til både latter og tårer. Denne musikken er emosjonell – det er en folkemusikk, ikke en tonalt komplisert kunstmusikk.

— Men rytmisk er den komplisert – samme hvor lenge du holder på blir du aldri utlært. Mye av rytmen i amerikansk musikk kommer jo nettopp fra New Orleans – blant annet rappen. På 20-30-tallet var det fargede menn som danset på biltakene og rappet. Begravelser i New Orleans, for eksempel, er fantastiske musikalske opplevelser. Der vi er stive som stokker musikalsk, er de som katter, sier Gotaas.

The sound of the Crescent city
Magnolia Jazzband har tilbrakt mye tid i New Orleans, både med konserter og plateinnspillinger. Hvordan blir et norsk ”New Orleans-band” mottatt i hjembyen?

— Det er helt fantastisk, vi er ganske kjente i New Orleans. Vi har blitt godt mottatt selv om vi er hvite europeere, vi har klart å bygge oss opp et navn. Men det er klart det er litt eksotisk – det hadde vært som en New Orleans-musiker skulle komme oppover til Norge for å spille slåtter på hardingfele. Men vi har selvfølgelig også vært ærbødige og lært en del av både musikken og kulturen. Det er vi veldig takknemlige for; den generasjonen musikere som er et par og nitti i dag, er dessverre i ferd med å bli borte…

Hva står for deg som unikt med akkurat den generasjonen jazzmusikere fra byen?

— Du må huske at denne gjengen begynte i 1920-årene, da var det stor konkurranse. Du måtte virkelig kunne noe, være personlig, skille deg ut i mengden av jazzmusikere. De som utmerket seg den gang, har siden spilt hele sitt liv, der nede spiller man til man dør. Den siste gangen jeg spilte med Percy og Willy Humphrey i Preservation Hall, var begge 93 år gamle. Deres liv var musikken, for dem var også det kristne budskapet en veldig viktig en del av deres folkemusikk og kultur. De var blant annet i den norske sjømannskirken, for å holde foredrag for norske sjøfolk om deres tradisjoner, sier Gotaas.

Har Magnolia Jazzband hatt anledning til å besøke New Orleans etter flommen som raserte byen?

— Nei, det har vi ikke. Men flere av mine solister har mistet alt de hadde. Mange hus ble stående med fem fot vann i seg i flere måneder, så de sliter forferdelig. Noe av problemet er også at det går så tregt. Omtrent halvparten av New Orleans’ innbyggere har nå kommet tilbake til byen, men for mange er det ingenting å komme tilbake til. En av solistene vi har jobbet med under Oslo Jazzfestival, Marva Wright, sendte meg en mail i fjor, der hun fortalte at alt hun eide hadde blitt tatt av flommen. Da hun sang ”I surrender all” i Frogner kirke i går, ga hun også virkelig alt. Nordmenn hoier ikke så mye i kirken, men det gjør de i New Orleans, der bærer de både religionen og følelsene utenpå.

Hva har vært deres største øyeblikk i New Orleans så langt?

— Åh, det har vært så mange! Men det første møtet med byen var kanskje det største: Trommeslageren vår, Bonsak Schieldrop, hadde arvet penger, så han betalte turen og losjerte oss inn på et hotell på Canal Street. Vi gikk rett ut i en brassband-parade, og ble neste slått i bakken. Vi hadde aldri sett hele folkelivet som fulgte med, folk danset nedover gaten. Første spillingen vår i legendariske Preservation Hall satte også dype spor. En ting er å høre denne musikken på plater, å se det er noe helt annet. Jeg husker også godt da Magnolia spilte på New Orleans Jazz and Heritage Festival, som er den største i New Orleans. Vi gjorde en konsert med Topsy Chapman, som var en av de virkelig populære samgerinnene. Det tok helt av!

— Følg hjertet, vær ydmyk
Dere har hatt mange utskiftninger i løpet av snart 35 år – kan du si litt om hvordan Magnolia har utviklet seg musikalsk i løpet av denne tiden?

— Vi har hatt et en del utskiftinger, men fra 1981 har vi hatt den samme besetningen. Da vi begynte i 1972, spilte vi vel mer engelsk tradjazz, som var veldig i samtiden. Plate nummer to som kom ut i 1976, var vel vårt første spede forsøk på New Orleans jazz. Og der har vi vel holdt oss siden.

Dere har inkorporert norske folketoner som en del av deres repertoar, det er vel en noe bemerkelsesverdig kombinasjon?

— Ja det er det, men en del av New Orleans-folkene synes det er bra greier. Men danskene fikser ikke norsk folkemusikk, de kaller det bare ”fjellmusikk”, det fenger dem ikke i det hele tatt. Sverige og Norge er annerledes – flere av disse numrene fungerer veldig fint til kirkekonserter både her og i Sverige. Det er moro å finne litt nye måter å spille musikk på, så lenge man passer på å behandle den musikken man omdanner med ærbødighet.

Samme år som dere startet ble også klubben New Orleans Workshop på Stortorvets Gjæstgiveri dannet i Oslo, der dere har vært husband i alle år. Hvilken betydning har denne klubben hatt for tradjazz-miljøet i Norge?

— Veldig stor. Christiana Jazzband startet den klubben, og både de og Magnolia har spilt der gratis i alle år, noe vi fremdeles gjør. Hensikten var og er å bygge opp miljøet, la unge musikere få lov til å prøve seg, vise seg frem. Jazz Invaders, for eksempel, et band der musikerne er i 20-årene, har fått sin musikalske oppdragelse der. Klubben har også vært utspringet til Oslo Jazzfestival, ideen ble så vidt jeg vet unnfanget der av Aage Teigen. Så workshoppen er vel en av de eldste klubbene i landet, vil jeg tro.

Fra en som har holdt på med jazz lengre enn enkelte mannsaldre – har du noen råd på veien til unge mennesker som vil vie livet til jazzen?

— Man må følge sitt hjerte, ville jeg gitt som råd. Når unge mennesker tenner på nye ting, brenner det ofte veldig dypt – og det vil man trenge. Vær ærlig i forhold til hva du vil spille, følg det du blir forelsket i. Og glem aldri å være ydmyk overfor det du for lov til å gjøre og det du fremfører.

Magnolia Jazzband spiller på Stortorvet Gjæstgiveri fredag under Oslo Jazzfestival. De følger også opp tradisjonen med sine konserter i Sylling Kirke – denne gangen med Marva Wright. Den konserten avholdes 21. august.

Publisert:

Del: