MAGMA 2002 er en ny variant av Nordiske Musikkdager, som med sine 114 år er det eldste eksisterende nordiske samarbeidstiltak på det kulturelle området. Innen kulturfeltet fins det i dag nordiske samarbeidsorganer på mange nivåer, fra Nordisk Ministerråd på toppen og til organisasjoner som Nordisk strengeorkesterunion. “You Nordics always stick together” er en beskyldning nordiske kulturarbeidere hører under møter i internasjonale fora. Denne samhørighet fem naboland imellom kan for amerikanere, franskmenn og tyskere være vanskelig å forstå. Hva skyldes den? Er disse nasjonene virkelig så like?

Nordiske Komponister - gruppebilde fra 1919

Av Hilde Holbæk-Hanssen, informasjonssjef ved Musikkinformasjonssenteret.

Vi har jo en del fellestrekk: Vi er små. Våre befolkninger utgjør til sammen en internasjonal storby. Enkeltvis tilsvarer hver nasjon et hjørne av New York. Et annet felles trekk er nordlig klima med snø, is og kulde. Og nordlys. Og, for de nordligste strøks del, midnattsol og mørketid.

I prinsippet har vi og et språkfellesskap: Finnene snakker i prinsippet svensk, islendingene snakker i prinsippet dansk, og norsk ligger i prinsippet et sted mellom svensk og dansk. Men så greit er det ikke lenger. Egentlig har det kanskje aldri vært særlig greit for finner å forstå dansk og for islendinger å forstå svensk. Og skal vi være ærlige har en rekke svensker og nordmenn problemer med dansken. Så den anglo-amerikanske dominans har også innhentet våre himmelstrøk, og mange nordiske møter foregår nå på engelsk. Men i noen fora, som NOMUS – Nordisk Musikkomité, er det fortsatt forbudt å snakke annet enn nordiske språk.

Som naboer flest har vi også fordommer mot hverandre. Der verden for øvrig ser nordiske lyshårete, blåøyde mennsker og hører en ”nordisk klang” i vår musikk, opplever vi heller forskjellene: Vi ser hele temperamentslæren spredt utover de ulike folkesjelene: De melankolske og innadvente finnene, de flegmatiske, ryddige og ordentlige svenskene, de sangvinske, uregjerlige og lekne danskene og de koleriske, steinbrytende nordmenn og islendinger som kun har stormen å lene seg mot. Vi krangler oss i mellom. Vi lager vitsebøker om hverandre.

Noe spesielt hjertelig historisk fellesskap kan vi heller ikke skryte på oss. Riktignok har vi våre vikinger langt bak i historien. De er vi ganske stolte av. Men etter den tid har det vært mye bitterhet oss imellom. Norge og Island lå i århundrer under Danmark. Finland likedan under Sverige. Først i begynnelsen av 1900-tallet fikk de tre nordligste landene sin selvstendighet: Norge i 1905, etter 400 år under Danmark og ytterligere 94 år i union med Sverige. Finland i 1917, etter enda flere århundrer under Sverige og til slutt 100 år under Russland. Året etter fikk Island sin selvstendighet fra Danmark. I perioden 1940-45 befant de nordiske landene seg på alle tenkelige sider av frontene: Norge og Danmark var okkupert av Tyskland, Island okkupert av England, Finland allierte seg med Tyskland mot Russland og i midten av det hele lå Sverige og var nøytralt.

Egentlig er det bare Danmark og Sverige, med sine hofftradisjoner, som har en musikkhistorie i vanlig vest-europeisk forstand, med musikk fra renessanse, barokk og klassisisme. De tre nordligste landene begynner først sin kunstmusikkhistorie på 1800-tallet, men da tok det også skikkelig av med både Grieg og Sibelius.

Men noe er det som holder oss sammen: En felles forståelse av ett eller annet. Små folks behov for å stå sammen mot resten av verden? En felles kjennskap til det å høre til i periferien? En felles kunnskap om å leve i kulde, mørke og midnattsol? En felles lengsel? Et felles uttrykksbehov?

Da de første Nordiske Musikkdager fant sted i København i 1888 hadde man allerede i over 30 år arrangert Nordiske Sangerfester, etter modell av lignende samlinger i Tyskland. Festene samlet korsangere fra hele Norden, og var vanlige til langt ut på 1900-tallet. Som i andre europeiske land uttrykte mye av korrepertoiret på denne tiden sterk grad av nasjonalfølelse. Når man søkte sammen over landegrensene var det bl.a. uttrykk for en følelse av Norden som de nordiske folks hjemland. På Sangerfesten i København i 1929 fremførte et kor på 1000 personer den felles-nordiske kantaten ”Sangen i Norden” samkomponert av en komponist fra hvert av de fem landene.

Disse store sangerstevnene var folkelige kulturfester, og Nordiske Musikkdager ble til som en kunstmusikalsk parallell, med særlig vekt på instrumental- og orkestermusikk. Her fikk nordiske komponister, mange av dem med utdannelse fra Leipzig og Berlin, anledning til å få sin musikk fremført. Den første musikkfesten i København omfattet komponister fra Danmark, Sverige og Norge og bød på syv konserter med store verk for kor og orkester. Et lokale innredet for anledningen kunne huse 700 medvirkende og 2000 tilhørere.

På slutten av 1880-tallet var det langt mellom fremføringsinstitusjonene, spesielt i de tre nordligste landene, noe som gjorde slike festivaler spesielt viktige for komponistene. De tre første festivalene fant da også sted i Nordens kulturelle storbyer: København i 1888, Stockholm i 1897 og igjen i København i 1919. På sistnevntes avslutningskonsert medvirket hele åtte dirigenter, blant dem var komponistene Jean Sibelius (FIN), Wilhelm Stenhammar (SE), Johan Halvorsen (NO) og Carl Nielsen (DK). Bildet ovenfor er nettopp derfra. De åtte er fra vestre: Fredrik Schmelder-Pederse (DK), Robert Kajanus (FIN), Jean Sibelius (FIN), Georg Høeberg (DK), Erkki Melartin (FIN), Wilhelm Stenhammar (SE), Carl Nielsen (DK) og Johan Halvorsen (NO) (se bilde).

Nordiske Musikkdager var en relativt uregelmessig affære i over 50 år. I 1921 fant den første festivalen sted i Helsinki. Deretter fulgte festivaler i Stockholm 1927 og Helsingfors i 1932, før Oslo for første gang var klar for et slikt arrangement i 1934. Købehnavn arrangerte den siste festivalen i 1938 før 2. verdenskrig umuliggjorde slik flernasjonal kulturell virksomhet.

I 1946 gikk de nordiske komponistforeningene sammen om å opprette samarbeidsorganet Nordisk Komponistråd. Rådet påtok seg hovedansvaret for Nordiske Musikkdager, og festivalen har siden 1948 vært arrangert annethvert år på omgang mellom de nordiske hovedstedene. Festivalen har fungert som en viktig arena for å holde seg orientert om hva som skjer innen nordisk kunstmusikk og har samtidig vært et viktig møtested for nordiske komponistkolleger, på linje med hva ISCM Verdensmusikkdager er på det internasjonale plan.

Festivalen har vært gjennom ulike faser stilistisk og arrangementsmessig. Den stilistiske utviklingen har i stor grad avspeilet de linjer som har gjort seg gjeldende innen vestlig kunstmusikk etter krigen. Den største arrangementsmessige vrien foregikk i en tiårsperiode på 1970-80-tallet, da man i tillegg til de nordiske verkene inviterte komponister fra et gjesteland: I København 1974 – Polen; i Reykjavik 1976 – Canada; i Stockholm 1978 – DDR; i Helsinki 1980 – Storbirtannia og i Oslo 1982 – Frankrike. Denne modellen ble så forlatt og man gikk tilbake til å arrangere biennaler utelukkende med nordiske verk. At man i 2002 velger et eksportfremstøt av festivalen er nok en vri. Hva den vil føre til får fremtiden vise.

Tre av de nordiske landene er gått inn i EU, mens Norge og Island står utenfor. EU har sine kulturelle program og samarbeidsorganer, og det er naturlig for Danmark, Finland og Sverige å orientere seg mot disse. Det tradisjonelle nordiske musikksamarbeidet står dermed overfor nye utfordringer: Det kan enten knuses eller det kan berikes i samspill med resten av Europa. La oss håpe at MAGMA 2002 kan bidra til et slikt berikende samspill.

Publisert:

Del: