INNLEGG: Jeg håper det kommer konstruktive og gode ideer ut av debatten, og at MEN velger å lytte til oss som er der ute og jobber hele tiden, skriver Bugge Wesseltoft.

© Michael Höfner / Wikimedia commons

Jeg har fulgt med på debatten i etterkant av innlegget “Music Export Norway: Ingen resultater, men “positive tilbakemeldinger” i 10 år“, og synes den er helt topp! Er veldig glad for at Music Export Norway (MEN) ved Pål Dimmen etterhvert valgte delta i debatten. Svarene virker klargjørende. Veldig mange lurer på hva MENs virkeområde er, det vet vi nå.

MEN jobber ikke direkte med norske artister, men med norske plateselskaper og management mot bedrede eksportmuligheter for norsk musikk internasjonalt. Det er helt ok! Valg av strategi kan diskuteres (og det gjør vi jo nå).

Jeg håper det kommer konstruktive og gode ideer ut av debatten, og at MEN velger å lytte til oss som er der ute og jobber hele tiden.

Heller jobbe politisk?
Min erfaring er at all grad av suksess internasjonalt avhenger av engasjert kontakt med relevante nettverk, dyktige agenter og andre artister eller personer med “kred” innenfor utøverens musikkområde. At ett kontor, med én eller to ansatte (kun norske og relativt unge mennesker, ser det ut til så langt) i Berlin eller London, skal kunne serve nettverk i et spekter fra metallrock til kontemporær samtidsmusikk, har jeg veldig liten tro på.

Man kan også spørre seg om det er noe poeng å promotere norsk musikk i USA, når det ikke er adgang for europeiske musikere å opptre der i profesjonelle sammenhenger uten en svært tidkrevende og dyr arbeidstillatelse. Burde vi ikke heller jobbe politisk for utveksling av kultur, sik at for eksempel et amerikansk band til Europa betyr et band herfra til USA?

Vi må kunne ta diskusjonen om hvordan MEN bruker ressursene sine.

Les innlegget: - Rydd opp i musikkeksporten!

Blir ikke hørt
Denne mangel på kommunikasjon gjelder desverre ikke bare MEN. Det er et altfor stort gap mellom utøvere og institusjoner i norsk rytmisk musikk. Det er nesten blitt en arbeidsgiver/arbeidstaker-situasjon, selv om det jo er oss utøverne ressursene er ment for. Vi opplever å ikke bli hørt eller spurt om våre behov og tanker rundt gode virkemidler og hjelp til videreutvikling av de fantastisk flotte og mangfoldige musikkmiljøene vi har her.

For ressursene trenger vi – hvert øre, og vi burde hatt mye mer!

Les også: Utenlandssatsningen evalueres

Vokter revirer
Det er det rytmiske musikkfeltet som står for fornyingen av norsk musikk.

Nesten all nyskrevet norsk musikk blir fremført innenfor rytmisk musikk, og det utdannes over 60 rytmiske musikere årlig på høyskolenivå.

Likevel er bare ti av tusen musikkutøverstillinger i Norge for rytmisk musikk. De 990 andre er innenfor det klassiske feltet. Bare 14 av 240 statlige kunstnerstipender går til rytmisk musikk. Norske jazzmusikere har en gjennomsnittsinntekt på 130 000 kroner i året, og kjente rockemusikere klarer ikke leve av musikken sin. Det er desverre ikke blitt flere spillesteder eller konsertoppdrag for norsk rytmisk musikk de siste årene. I tillegg stuper platesalget.

Trond Giske hadde bedre og enklere hverdag for kunstnere som et av målene i den store kunstnerundersøkelsen for noen år tilbake. Det skulle bli færre steder å søke prosjektstøtte. Målet var mindre byråkrati og mer penger til kunst. Det skulle bli mer tid til utøvervirksomhet via mindre søknadsskriving.

Dette har desverre ikke skjedd, etter min oppfatning. Antall institusjoner og søkedssteder er blitt enda flere. Der dagens musikere samarbeider på tvers av alle musikalske sjangere, tvilholder våre interesseinstitusjoner på sine “revirer”.

Les innlegget: - MIC og MEN må samarbeide

Når støtten fram?
Hva kommer det av? Man skulle nesten tro det dreide seg om arbeidsplasser (ikke utøvernes, desverre). Eller er det den foreldede “kunstmusikk” versus “populærmusikk”-tankegangen som fremdeles ligger til grunn? Brukes statlig støtte til norsk kultur optimalt, og når den fram dit den skal?

Er det nødvendig med evalueringer og utvelgelser? Kan man ikke ha kriterier som må oppfylles for autmatiske støtteordninger?

Rytmisk musikkfelt trenger hvert øre og skulle hatt mye mer! Snakk med oss!

Bugge Wesseltoft er jazzmusiker. Han driver plateselskapet Jazzland og musiknettstedet Gubemusic.com.

Publisert:

Del: