av:

Publisert:

Del:

KOMMENTAR: Kristiansands Punktfestival setter stadig sterkere merker på den internasjonale jazzscenen og blir møtt med økende interesse fra arrangører, medier og musikere verden over. Gründerne Jan Bang og Erik Honoré har gjennom ideen om live remixing, musikalsk åpenhet og et tungt faglig fokus, skapt et unikt, fengende og inspirerende produkt.

Jan Bang_punkt_bak (Foto: Arild Danielsen)
Jan Bang_punkt_bak (Foto: Arild Danielsen)

Av Jan-Olav Glette Foto: Arild Danielsen

Punktfestivalen er et godt eksempel på en tanke om god samhandling mellom ulike musikkmiljøer utøvd i praksis.

I år møtte representanter for impro-elektronika kretsen rundt Rune Grammofon og Jazzland Records noen av landets fineste folkemusikere, samt fremtredende samtidsmusikere og – komponister fra inn- og utland.

Unni Løvlid fikk leke med hip britisk elektroakustisk folkemusikk, Nils Økland viste levende tradisjonsutvikling i sin solokonsert, og Øyonn Groven Myren ga smakebiter på hvor saftig og grov, men også musikalsk følelsesrik tradisjonsmusikken kan være.

Gavin Bryars demonstrerte hvordan utradisjonelle besetninger og besetningsskifter kunne tilføre egenart og organisk liv til neoklassisismen, da han inkluderte Arve Henriksens trompetlek blant sine uortodokse kammermusikere; jazzattityde og ditto tilnærming overført på romantisk harmonistrebende samtidsmusikk.

Eivind Buene demonstrerte at også komponister som han selv kan delta i tolkningene og reformuleringene av musikk. Det viste Buene da han inkluderte saksofonist Håkon Kornstad blant symfonikere og elektrojazzimprovisatører i tolkningen av Kornstads egen solo-opptreden i Alfarommet.

I tillegg ble det gitt rom for nytt blod og mer ungdommelige uttrykk i form av den nye atskilte konsertrekken Punkt Elope.

Internasjonal respons

Den smått geniale ideen om å remikse/tolke liveopptredenene direkte etter at de selv har funnet, sted vekker verdensomfattende interesse og nysgjerrighet. Representanter for blant andre Downbeat Magazine, Village Voice, Jazz Specialisten og europeiske og amerikanske promotører, samt noen assosierte musikere, hadde funnet veien til sørlandsbyen delvis med utgangspunkt i egen lommebok, og på eget initiativ.

Senere i høst tar Bang/Honoré hele festivalen med seg til London Jazzfestival. Allerede har de satt opp mindre utgaver av festivalen i India og Kina, og i samarbeid med Nils Petter Molvær og Eivind Aarset i Düsseldorf. Mange flere har uttrykt ønske om tilsvarende opplegg på sine festivaler andre steder.

Årsaken til denne store responsen er ikke utelukkende den høye kvaliteten på norske jazzartister. Visst skal vi være stolte av kvalitetsnivået på våre utøvere, og det er også en del av bildet. Men i hovedsak tror jeg mye ligger i den ekstreme fokuseringen på musikken og musikkens prosesser.

Definert identitet

Bang og Honoré har rettet fokus og oppmerksomhet på selve kjernen; den skapende prosessen og skaffet utøverne et avslappet rom av ei lekegrind i Alfarommet.

I denne lille salen i kjelleren på Agder teater oppstår det magiske øyeblikk fordi musikerne kaster seg hemningsløst inn i live remixingen uten redsel eller tilbakeholdenhet. Men fordi de her blir tvunget til å risikere noe og prøve ut ting, blir ikke resultatene alltid helt optimale. Det er en pris vi får betale. Desto mer spennende er det når det et øyeblikk oppstår noe nytt, vakkert og uventet. Alfarommet tydeliggjør musikernes evne til samhandling og intuitiv musikalsk improvisasjon, samt deres evner til å kreativt spinne videre på andres ideer.

Et rastløst behov for stadig å utvikle festivalen videre gir Punktfestivalen en sjelden friskhet og en klart, definert identitet. Bidrar til dette gjør også det dynamiske og omskiftelige, men sårbare arrangørmiljøet disse kristiansanderne har skapt.

Den søkende holdningen og nysgjerrigheten som gjennomsyrer stemningen og festivalens profil bidro til nye spennende konstellasjoner og samhandlinger med institusjoner som Sørlandets Kunstmuseum, folkemusikkfestivalen Árinn, og unge lokale musikere (Andreas Stensland Løwe). Særlig var samarbeidet med Sørlandets Kunstmuseum vellykket og kledde festivalen utmerket. Her bør det ligge grobunn for nye spennende prosjekter også i fremtiden.

Utgangspunktet for estetikken og tankegangen som Bang og Honoré er vokst opp med og gir uttrykk for ligger nettopp i dette multimediale og tverrkunstneriske; i et rom hvor vi både får billedkunst og musikk.

Multimedial pedagogikk

De har også et uttrykt mål og ønske om å tilføre lærdom og kompetanse, ikke minst til de lokale musikerne og elevene ved den lokale videregående skolen og Universitetet.

Gjennom det allsidige og mangfoldige musikalske programmet; improjazz-elektronika, samtidsmusikk, tradisjons folkemusikk med mer, og velartikulerte lettfattelige foredrag fra faglige ressurser drev man opplysende virksomhet for lokale musikknoviser, mer inneforståtte musikere, og besøkende. Her fantes muligheter for teoretisk skolering, innspill og oppmuntring til å gjøre seg kjent med et bredt spekter av musikk.

Gjennom de fire årene festivalen har funnet sted har også arrangørene oppmuntret folk til å skape og satse på særegenhet og identitet, gjerne med utgangspunkt i den lokale og nasjonale musikkarven. Samtidig har de eksponert publikum og musikerne for trendsettere og egensindige utøvere og komponister som har inspirert andre.

Det multimediale aspektet, med videoprojeksjoner, tekst og spektakulær lyssetting av konserter, ga sammen med Brian Enos ”77 Million Paintings” festivalen en ny dimensjon. Våre opplevelser ble både sterkere og mer definerte når kunstnerne appellerte til flere sanser på en og samme tid.

Nils Petter Molværs lysmester Tord Knudsen var også en særdeles viktig brikke med spennende lyssetting og visuelle baktepper til konsertene på hovedscenen i Agder Teater, og han vil nok også være det fremover.

Ikke bare var det vakkert, tankevekkende og kunstnerisk. Det er også slik at hans lyssetting åpnet opp og gjorde den ikke alltid like umiddelbare eller lettfattelige musikken forståelig og sansbar.

Gjengangere

En fare med en festival basert på nettverksbookinger på siden av bookingbyråer og til dels også plateselskaper (men i samforståelse med disse) er at den lett kan bli selvrepeterende. Tross at mange av de samme musikerne figurerer i mange ulike sammensetninger synes jeg imidlertid at Punktfestivalen balanserer dette på en fin måte.

I den grad det var utøvere vi også tidligere hadde hørt og sett på Punktfestivalen, så inngikk de ofte i nye roller, eller som tolkere av andres materiale. Unntaket var selvsagt Bang og Honoré selv som gjengangere i sentrale roller i Alfarommet. Men denne gangen også Peter Schwalm som nok en gang fikk en oppsetning på hovedscenen og dessuten fikk ansvaret for Jon Hassells remixene.

Ettersom Schwalm varierer uttrykket og samarbeidspartnerne ganske mye blir det ikke gjentagende, tross at han nok aldri blir undertegnedes favoritt. Sophie Clemens fantastiske lyssetting av konserten hans står frem som et av festivalens visuelle høydepunkter og skygger delvis over en noe grå opptreden.

En vital kraft

Her er det rom for nye spennende konstellasjoner og utvikling ved å også våge å slippe andre til i større grad i denne delen. Viljen er der allerede, vet vi, og på ett punkt er man allerede der.

Punkt overlot kurator-rollen til Andreas Stensland Løwe for torsdagens innledende Punkt Elope. En scene og et springbrett for unge musikere. Ideen er både spennende, spenstig og nødvendig selv om kvaliteten på utøverne og gjennomføring av prosjektet denne gangen kan diskuteres. Ved å slippe andre til sikrere man for å slippe inn ny musikk og ny musikkforståelse. Samtidig åpner man opp for andre estetiske vurderinger og tankesett enn de Bang og Honoré selv er eksponenter for.

Festivalen er en vital kraft i norsk musikk som både integrerer norske musikere og bringer norsk talent ut til verden, både direkte og indirekte gjennom sin flotte eksponering av musikalitet og frisinn.

Punkt fungerer også som en døråpner mellom norske og utenlandske musikere som inngår i tett samhandling musikalsk og sosialt. Vi kan allerede se resultater i form av samarbeider mellom norske og utenlandske gjester også utenom Punktfestivalen.

Dette skal vi vite å verdsette og oppmuntre. For her finnes det grobunn for mye fin musikkutveksling, men også for eksport av talent og utvikling av et salgbart handelsprodukt.

Neste år?

Punktfestivalen slik den ble gjennomført i 2008 var så intens og konsentrert at det kun var de aller mest ivrige og iherdige som klarte å henge med i de døgnfulle programmene og langstrakte pauseløse konsertseriene. Mange flere forsøkte.

Så neste år bør det nok kanskje legges inn en aldri så liten pause i blant, og også muligheter for å kjøpe noe å tygge på i Agder Teater.