Musikksnakk #2: – Et intervju handler om det som kan konkretiseres på best mulig måte. Og da er det jo gjerne det som er minst konkret, selve lyden, som faller ut, sier Jenny Hval til Guttorm Andreasen.

© Kristine Jakobsen

Vi sitter midt i en bråkete kaffebar i et knutepunktviktig og veltrafikkert veikryss i sentrale indre Oslo Øst. Det er grå og varm sommer. Trikker skrangler, busser gasser og taxier skrenser mens syklister hoier og hipstere vinker til hverandre mens de prater på mobilen med sidemannen. Det tordner og regner og bråker og hylene fra espressomaskinen overdøver så vidt forbigående babyskrik. Jenny Hval elsker det. Lyden av livet. Lyden av musikk. Men aller først er hun så veldig glad for å få prate om musikk.

— Ja, vi musikere skal jo alltid snakke om plateinnspilling, om kjønn og salg og alt annet, bare ikke innhold. Alt som har med kontekst å gjøre kommer først. Det er litt morsomt, for jeg kom på i dag at da jeg ga ut plate for litt siden, så hadde jeg gjort et intervju et sted. Og så skrev Bernt Erik Pedersen (musikkjournalist i Dagsavisen) på Twitter: «En vakker dag vil noen intervjue Jenny Hval om musikk». Og det blir jo endelig i dag det da! Jeg blir aldri spurt om musikk. Det er bare tematikk. Det er som om innholdet i musikken kommer i veien, at musikken står i veien for musikken. Alt skal gjøres til noe journalistisk.

— Tør ikke journalister å snakke om musikk med musikere, tror du?

— Jeg er nok litt delaktig i det selv, fordi jeg snakker jo, jeg sier ikke «Nei, nå er det nok, NÅ skal vi snakke om musikk!». Men hva er å snakke om musikk da? Hvis jeg leser for eksempel veldig teoretiske musikkvitenskaplige tekster så tenker jeg jo at her er det jo heller ikke noe musikk, dette er bare et skjelett, dette er det som kan stå på papiret. Og et intervju blir jo veldig fort sånn også, det handler om det som kan konkretiseres på best mulig måte. Og da er det jo gjerne det som er minst konkret, selve lyden, det er det som faller ut.

— Det er aller enkleste og vanskeligste spørsmålet blir da: Hva er musikk?

— Ja, det er det vanskeligste og letteste. For å slippe å svare på det kommer jeg på en anekdote om Roland Barthes. Han ble veldig skuffet i sine siste leveår over at pustelyder og alle de andre besværlige lydene hans ble fjernet når han gjorde intervjuer, så det bare var ordene igjen. Det var jo veldig mye der, i selve lyden som var det han sa. Der er det jo også musikk. Selve lyden av det levende.

— Så musikk er det uredigerte, det ubehandlede?

— Ja, jeg tror det. I hvert fall er jeg veldig opptatt av det i min musikk. Jeg skriver veldig lite låter over lang tid. Jeg er veldig opptatt av råopptaket. Jeg vil heller gjøre et nytt råopptak hvor jeg spontant skriver låta helt om enn å sitte og jobbe med et instrument, for eksempel. Men jeg vet ikke om jeg kan svare på hva musikk er, for det blir jo subjektivt. Musikk er heldigvis veldig subjektivt. For meg er musikk noe veldig rått, noe som ikke redigerer bort pusten. Jeg har alltid vært veldig opptatt av å bruke tekst i taleform når jeg lager musikk og når jeg spiller inn musikk og improviserer. Jeg bruker teksten på en måte som faller naturlig, nesten som jeg snakker den selv, det har alltid vært mest interessant for meg å gjøre talestemmen som melodi.

Uten å problematisere hva en tekst er, for deg så kommer teksten før musikken?

Hm… Lyden av teksten kommer som musikken. Man kan egentlig ikke svare på dette, hva kommer først, tekst eller musikk, det er tettere enn som så. I musikkanmeldelser, for eksempler, så er det noen som skriver «..dette var ikke noen fin tekst», men det er jo meningsløst, man må jo høre den.

— Er det noen fasitsvar på hvordan låter oppstår hos deg, er prosessen lik hver gang?

— Jeg tror jeg er ganske lat når jeg begynner å lage noe. Av og til så begynner jeg kanskje med en vokal, men det er alltid et eller annet som jeg jobber til, om det så er lyden av 20-bussen som går forbi vinduet, som må inn som et element. Måten jeg jobber på er at jeg veldig ofte sitter og tar opp noe, og så vet jeg etterpå hvor låta eller stykket begynner. Når jeg sier jeg er lat, så betyr det at jeg gjerne tar bakgrunnsspor og lager noe oppå. Jeg har brukt mye film. På første plata mi, der er det masse scener fra «Spirited away» (“Chihiro og heksene” på norsk), og det var nok bare fordi jeg så den veldig mange ganger.

— Jeg sitter ofte og gjør ingenting, og så plutselig gjør jeg noe. Og den gangen jeg så på tv, så var det plutselig slik at «ja, nå hører jeg et eller annet, den stemmen i den filmen er veldig interessant» og så begynner jeg å ta opp mens jeg fortsetter å se på. Slik skjer det veldig rare ting. Akkurat nå sitter jeg og lager mye ny musikk og da bruker jeg bakgrunnsspor, alt fra Logic-filer som ligger ferdig i spor, utrolig dølt, til field recordings eller gamle ting jeg har tatt opp. Jeg synes det er veldig gøy å jobbe sånn, da blir man satt i en veldig corny situasjon. Du tar en sånn skikkelig stereotyp hip-hop backing track og skal du plutselig lage noe oppå, og så blir det helt feil i forhold til alle konvensjoner, for jeg kan jo ikke rappe. Men jeg kan kanskje noe annet, som gjør at når jeg tar det jeg har tatt opp og legger det oppå det som er helt feil så blir det fint allikevel. Jeg liker å sette meg selv i en sånn karaokesetting.

— Tenker du mye på akkorder og treklanger og kvintsirkel og slikt?

— Jada. Jeg tenker masse på det. Jeg har vel aldri lært meg kvintsirkelen helt, men jeg vet hva som skjer der. Jeg tenker ganske mye på akkorder men jeg liker best det som skjer når jeg ikke vet hva som skjer. Jeg tar ofte opp når jeg har en halvveis idé om hvilke toner jeg spiller. Jeg husker jeg laget en hel plate, andreplata mi, den lagde jeg på tastatur, så jeg ante ikke hvilke akkorder jeg spilte. For jeg hadde ikke noe keyboard så jeg bare brukte tastene i Live. Jeg brukte tastene på datatastaturet. Det var utrolig klønete, men det var veldig fint også for da hadde jeg ingen formening om hvilke akkorder. Jo, forresten, jeg brukte mye ‘Z’. Det ble en favorittakkord! Det var for meg bedre på et vis, for da tror jeg at jeg kan lage bedre pop. I stedet for nok en C-G-F, å nei, man kan ikke gjøre det mot menneskeheten!

— Øver du mye på noen instrumenter?

— Aldri. Jeg tror aldri jeg har øvd. Virkelig. Jeg kan ha hatt korte perioder hvor jeg har prøvd å lære meg noe, men bare for å få et resultat. Å lære meg å spille noe jeg har laget fordi det fortjener å bli hørt. Men jeg er helt håpløs, jeg er verdens dårligste musiker på det punktet der, jeg er veldig uinteressert i å øve. Nå har jeg spilt synth i det siste, fordi det ble så vanskelig å ha med så mange instrumenter i bandet mitt så da har jeg ikke spilt gitar på et år. Men plutselig så kanskje jeg gjør det igjen, for et prosjekt, og da dukker det opp igjen. Jeg er jo veldig opptatt av lyd men lite opptatt av teknikk.

— Jeg hadde en 30-årskrise hvor jeg skulle spille gitar og gjøre det jeg er god på. Jeg er jo flinkere på gitar, det er jo det eneste jeg kan, så at jeg spiller synth nå i mitt eget band er jo egentlig ganske sykt. Men samtidig så er det sånn at når jeg er opptatt av lyden så blir det jo feil å begynne med instrumentet. I hvert fall når jeg ikke er så interessert i instrumentet. Mitt mål nå er egentlig bare å synge så mye som mulig. Jeg er ikke noen musiker. Men jeg er nok en slags sanger, i hvert fall hvis det begrepet også kan innbefatte komponist, eller kanskje en kompositorisk komponent. Jeg liker faktisk aller best bare å synge. Å slippe og være to eller tre steder på en gang. Pluss pedaler og alt annet. Jeg blir veldig misunnelig på de andre i bandet mitt som bare spiller. Jeg kunne egentlig godt tenke meg å være instrumentalist i et band, og bare være det. Hvis jeg kunne øve da. Så spennende å bare kunne lytte til det. For du blir alltid så delt mellom spillinga og fokuset på tekst og publikum. Jeg har blitt veldig mye mere klar over det. Jo mere jeg har spilt jo mindre har jeg lyst til å spille det.

— Da handler kanskje musikk om å ha et spesielt fokus?

— Ja, jeg tror det. Det er jo en slags drakamp mellom å ha fokus mange steder. Det er noen som liker det. Jeg ser jo mange som veldig lett snur seg rundt og har tre keyboards og en bass, men da blir det veldig mye timing og teknisk dyktighet, sånn håndverkstenking igjen, og det er jeg jo ikke så glad i.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

— Er det derfor du velger alle disse bakgrunnslydene og opptakene dine på intuisjon?

— Ja, det er nok mye intuisjon. Litt latskap, men intuisjon og latskap er jo mye av det samme. Latskap i en positiv forstand, da. Jeg mener ikke at jeg er lat på en dårlig måte, men jeg er lat på en annen måte enn hvis jeg hadde vært veldig driftig. Jeg tror det er viktig å lytte rundt meg, sitte og tenke litt, og så høre «Åja, den lyden!».

— Snakker du mye om musikk med folk rundt deg?

— Ja. Jeg liker å jobbe med folk som prater. Jeg er nok ikke av de som synes det er mest spennende å bare spille. Jeg er opptatt av å tenke rundt det, og gjerne høyt også. Det er viktig hva andre mener. Plutselig så sier jeg masse ting om musikk eller andre filosofiske ting og så er det noen andre som sier noe helt annet og så fungerer det også, det er veldig lærerikt å snakke med folk om musikk.

— Jeg har et siste spørsmål, som egentlig er en slags egentest for meg selv på om musikk er virkelig sterk. Jeg gråter ganske mye til musikk, i hvert fall hjemme, og det kan være av alt fra den tyngste metall til den skjøreste polske folkemusikklang. Gråter du ofte av musikk?

— Ja, det gjør jeg.

— Vet du hvorfor?

— Det er vel kvintsirkelen da! Jeg tror jeg lar meg bevege veldig mye, selv hvis det er noe jeg ikke liker. Det er noe musikk som beveger meg veldig. Hope Sandoval. Paul Simon, Kate Bush, selvfølgelig. Det har mye med stemme å gjøre, det kan ha med akkorder å gjøre og ikke minst kan det ha med andre ting å gjøre, ting som er i meg. Jeg setter veldig pris på det, det er en glede å la meg bevege. Det er jo veldig befriende å gråte. Og det minner på mange måter veldig mye om å synge. Det er like ting som skjer. Det er en fin måte å lytte på også, for du er jo helt ute av kontroll, du er ute av deg. Og det å være ute av seg er jo noe av det som jeg synes har mest med musikk å gjøre, det ekstreme ønsket å være ute av seg. Både på gråtemåten men også personlighetsmessig, menneskemessig. Det å være ute av den bundne delen av deg selv.

Publisert:

Del: