Den store installasjonen “Norge – et lydrike” har denne uken vært i søkelyset, etter at Anna Karin Rynander mente at konseptet langt på vei var en blåkopi av hennes egne lyddusjer ved Gardermoen. Her får Rynander støtte av muysiker Jørgen Larsson, som mener at kontroversen er et skoleeksempel på sprikende verkforståelse hos billedkunstnere og komponister. – Gjennom manglende kreditering av Rynander har ikke Norges fremste eksperter på elektronisk kunst bare stjålet en god idé, de har også svekket sitt eget prosjekt og sin autoritet, skriver Larsson i dette store innlegget.

Ultimameny, 2002

Av Jørgen Larsson, musiker

Norsk ekspertise i elektronisk musikk, med Norsk Nettverk for Akustikk og Musikk (NoTAM) i spissen, har i samarbeid med blant annet NRK skapt kunstverket Norge – et lydrike, som kan oppleves gjennom lyddusjer på Oslo S. De øvrige samarbeidsparnerne er samtidsmusikkfestivalen Ultima, Bergen Senter for Elektronisk Kunst (BEK) og Produksjonsnettverk for Elektronisk Kunst (PNEK).

For mange fremstår prosjektet som en blåkopi av billedkunstner Anna Karin Rynanders velkjente lyddusjer på Gardermoen Flyplass. I Dagbladet 7. oktober kan vi lese om en fornærmet Rynander som henter støtte hos leder for billedkunstnerne Arne Nøst, når hun mener seg bestjålet. Manglende forståelse møter hun hos NRKs kultursjef Turid Birkeland, og saken følges opp dagen etter ved at leder for NoTAM, Jøran Rudi, hevder at “Rynander burde orientere seg mer “.

Konflikten rundt prestisjeprosjektet “Norge – et Lydrike” på Oslo S er et skole-eksempel på divergerende verk-forståelse hos billedkunstnere og komponister. Lydkunst har blitt en arena hvor komponister og billedkunstnere møtes, og det er her disse forståelsesformene barker sammen. I denne kampen har ikke nødvendigvis den sterkeste part rett.

Motsetningen ligger i selve intensjonene og verkforståelsen hos de ulike parter. Denn forskjellen er vesentlig, selv om det ferdige kunstverket for den jevne legmann gjerne fremstår som identisk – for det almenne publikum blir det kanskje ikke mulig å avjgjøre hvorvidt det er en billedkunstner eller en komponist som står bak.

Litt svart/hvitt kan det sies slik: Når det er tale om lydkunst, er det ofte slik at mens komponister setter gjengivelseskvalitet i høysetet, er selve fremføringsmediet det viktige for en billedkunstner. For en komponist er det vesentlig at gjengivelseskvaliteten ligger så tett opptil komponistens indre øre, eller sannheten, som mulig. Herav kommer f.eks. at man kan presentere lyd på nett, CD, TV, konsert, eller, som i denne konkrete saken, lyddusjer-i-transithall.

Gjengivelseskvalitet er, for en billedkunstner, ofte av mindre betydning: Det vesentlige er at fremføringsmediet dekker de konseptuelle behov og lyden har de kvaliteter kunstneren er ute etter. Dermed vil selve mediet, “lyddusjer-i-transithall”, være av så stor betydning at svært forskjellig lydmateriale vil kunne fylle samme funksjonen i verket – enten det er et tilfeldig valgt fuglekvitter eller lyder hentet fra alle kanter av Norges land.

Anna Karin Rynander eier ikke ideen om lyddusjer. Hun er verken den som har funnet på selve ordet eller patentert formidlingsmetoden “lyddusjer-i-transithall”. Hvorfor skulle hun bry seg med dette? Det hersker liten tvil om at det var hun som foreslo å sette lyddusjer inn i en transithall og la stemmer og lyder hensette publikum til andre steder og andre stemninger. Det er dette som er hennes konsept og hennes verk. Aldri før har det eksistert lyddusjer for å få folk til å stanse opp og stå stille i et rom som først og fremst brukes som en passasje fra et sted til et annet.

Det er ikke umulig å se billedkunstner Rynander som sjanger-skaper. Sjangeren er “lyddusjer-i-transithall”. Ved å invitere andre til å produsere lyder for “hennes” medium, kan man argumentere for at “Norge – et lydrike” er en videreføring av denne sjangeren og ikke en plagiat. Dette er et vesentlig punkt. For møter vi et verk i en bestemt sjanger, møter vi det med visse forventninger og fortolkningrammer. Det er ingen tvil om at Rynanders prosjekt har lykkes med nettopp dette. Rynander har bygget publikumsadferd og åpnet for at kunstopplevelser kan nå flere enn de som allerede er interessert i lydkunst. Selveste Ola Dunk har, mens han ventet på flyet til Grand Canaria, gått innom lyddusjene og dermed lært hva en sånn dings er og hvordan den brukes. Fordi prosjektet er stort, synlig og vellykket, har presentasjonsformen lyddusjer entret den allmenne bevissthet og blitt en formidlingsmetode som brukes av museer og andre lydformidlere som ønsker effektiv isolasjon av lydbølger i rom som i utgangspunktet skal være stille.

Ved å presentere sin ide – nemlig Norway Remixed – eller “Norge – et lydrike” – som er en fantastisk kakofoni av ambient lyd fra hele Norge, overført og mikset i sanntid på Oslo S, gjennom lyddusjer-i-en-transithall uten å på noe vis kreditere Rynander, har ikke Norges fremste eksperter på elektronisk kunst bare stjålet en god idé, de har også svekket sitt eget prosjekt og sin autoritet. Folks fokus rettes mot fremføringsmediet på bekostning av tanken om å samle Norge til et lydrike. Dette er gjort uten at man selv er klar over hva det innebærer. Man har rett og slett, i likhet med Ola Dunk, blitt så vant til å oppleve lyd på denne måten, at lyddusjer slik Rynander har brukt dem, fremstår som noe helt naturlig og selvfølgelig. Men kjenner man det elektroniske kunstfeltet, vet man at slik er det ikke.

Hvordan kunne dette skje? Svaret er enkelt: For komponistene og produsentene av “Norge – et lydrike” var Rynanders konsept, lyddusjer-i-transithall, én teknikk blant flere de kunne ha valgt for å fremføre verket Norway Remixed. I utgangspunktet var det ikke lyddusjer som skulle brukes som fremføringsmedium. Bruken av lyddusjer var et kompromiss som kom til i løpet av de siste ukene for å få prosjektet i havn. At fremføringsmediet var det siste som var på plass, tydeliggjør at dette først og fremst er et ikke-intensjonelt tyveri, gjort i manglende forståelse av Rynanders arbeide. For man kunne spørre: Hvis en billedkunstner hadde vært involvert i utformingen av Lydrike, ville man da brukt lyddusjer? Jeg tror svaret vil være nei. I langt større grad enn komponister har billedkunstnere har tatt opp i seg McLuhans utsagn “the medium is the message”. Et annet spørsmål er om det ville ha vært mulig for komponister å godta at deres kunst ble fremført i et så kjent konsept, dersom de hadde forstått at dette var et konsept, en sjanger og ikke bare en teknikk. Er man bekvem med å bli koblet opp til en billedkunstner som av uvisse årsaker verken er invitert med på prosjektet eller på NoTAMs seminar om elektronisk kunst i det offentlige rom? Den totale avvisningen av Rynander fra NoTAM-leder Jøran Rudi kan indikere at svaret er nei. Og det er ikke helt uforståelig. For ofte latterliggjør musikere og komponister “lydkunstnere”, dvs. kunstnere som arbeider med lyd, men som er utdannet ved kunst-akademiene og ikke et musikk-konservatorium.Årsaken er enkel. Lydkunstnerne viser ofte manglende forståelse av musikkhistorikk, teknikk og konsepter. Det oppleves som svært problematisk at det uteksamineres studenter fra kunst-akademiene som kun arbeider med lyd uten å ha vært i kontakt med en eneste komponist. Det fører til naive og banale uttrykk, gjennoppfinnelser av hjul og krutt og øvelser i historiske sirkelbevegelser. Men på samme vis er det problematisk når komponister inntar rollen som premissleverandører for elektronisk kunst uten å ta høyde for billedkunstnernes verk-forståelse og således til enhver tid stå i fare for å gjøre de samme feil som lydkunstnerne gjør i musikkverdenen.

Når NoTAM arrangerer seminar om den elektroniske kunsten i det offentlige rom, er det å forvente at man evner å favne hele feltet og ha rom for den mangfoldige fauna av perspektiv som eksistrer blant lydkunstnerne. Det er ikke heldig at man med brede dekk kjører over og fremhever sin egen forståelsesmåte som den eneste gyldige, slik det ser ut når Rudi til Dagbladet legger vekt på at “innholdet i Lydrike er noe helt annet”. I hans forståelse av innhold, blir “lyddusjer-i-transithall” ikke iberegnet, men derimot definert som “lydmaterialet som brukes i installasjonen”. Han sammenligner lyddusjene med en hvilken som helst høyttaler. Dette er stikk i strid med Rynanders oppfatning, og store deler av norsk kunstverden, hvor nettopp “lyddusjer-i-transithall” blir å betrakte som en vesentlig del av innholdet, både i Rynanders og Ultima/NoTAM/NRK/BEK/PNEKs verk. Derfor reageres det når Ultima/NoTAM/NRK/BEK/PNEK ikke anerkjenner dette, men derimot avfeier det som irrelevant og bruker sin opparbeidete kredibilitet og anerkjennelse som eksperter til å latterliggjøre den “svenske kunstneren” som “ikke er orientert i feltet”.

Det er bra at NoTAM og PNEK har tatt initiativ til en konferanse om elektronisk kunst i offentlige rom. Det er flott at noen tar på seg oppgaven som premissleverandør i dette feltet. Det er således veldig skuffende når det viser seg at de ikke klarer å fylle rollen. For å kunne fremstå som premissleverandør, må man være orientert, reflektert og åpen for rådende lesninger av hovedverk innen feltet.Dessverre kan ikke dette sies om NoTAM/Ultima/NRK/BEK/PNEK i denne saken.

Etter min mening avfeier Rudi i sine uttalelser til Dagbladet en viktig problemstilling på en lettvint og arrogant måte. Det er svært beklagelig. NoTAM og samarbeidspartene burde heller ha anerkjent Rynander som den som skapte sjangeren “lyddusjer-i-transithall”. Men selvfølgelig kunne man jo ogå insistert på sin egen genialitet og oppfinnsomhet og sagt “Jammen, alvorlig talt, Rynanders medium er jo en flyplass!”

Jørgen Larsson er født i 1972, og har klassisk utdannelse fra Griegakademiet i Bergen. Som musiker har han også drevet mye med fri improvisasjon, både på piano og innen elektronisk musikk. Han har komponert musikk til en rekke stumfilmer, og var med i den eksperimentelle fri-trioen Der Brief. Han har de senere år arbeidet med musikk til dans, teater og installasjoner, hvor de viktigste er “De levende Avdøde” og “Disco-Etudene”. Han var videre med på å grunnlegge BEK – Bergens senter for elektronisk kunst, der han satt som leder frem til januar i år.

Publisert:

Del: