© Thor Møller

Luftspeilinger i Bergen

Simon Steen-Andersens visjon er å gi like mye til en døv som til en blind, og resultatet er forbløffende – også når en både ser og hører, skriver vår anmelder fra Victoria Johnsons festspillkonsert.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Festspillene i Bergen har et viktig legitimitetsgrunnlag i sin rolle som arena for nye, norske musikkuttrykk, så vel som sceniske uttrykk og kunst. Festivalens vide kunstneriske ramme, brede palett av uttrykk og store publikumstilfang gjør at den potensielt kunne fungert som det ultimate utstillingsvindu for norske komponister. Når den likevel ikke gjør det er det kanskje fordi fallhøyden er større i Bergen enn i smalere festival og konsertsammenhenger der konsensusen er større og publikumskjernen mindre. Men kanskje er det også fordi festspillene ikke har skapt en større og mer solid ramme rundt den nye musikken.

Øde øy eller klanglig oase?
En sen festspillsøndag i Logen Teater i Bergen presenterte Victoria Johnson nye farger fra norske og europeiske komponister. For noen var nok dette en øde øy i et bølgende festspillprogram – et sted der palmene svaier og solen skinner, men uten forbindelser til omverdenen. For andre var det en kjærkommen klanglig oase i festspillene – et sted der elektronikk, videokunst og lyssetting beriket en allerede frodig strykeklang og der tverrestetiske samklanger fremmet nye tanker.

Begge – både øya og oasen – har sine problemer, dels isolasjonen i festspillprogrammet, forsterket gjennom plasseringen i den umulige kategorien Forstyrrelser – hvem er det som forstyrres av dette? – dels i at det alltid er en fare for at oaser er luftspeilinger som forsvinner når du nærmer deg eller ser det hele i et større perspektiv.

Tundra og telleøvelser
Isolert sett, og betraktet fra den rette avstanden, kan ikke Johnson og de andre beskyldes for å være smale, verken i klang eller konsept. Det var stort spenn fra Henrik Hellstenius’ hektiske virtuositet og enerverende telleøvelser i ”Victoria Teller II” for akustisk fiolin og elektronikk til Peter Tornquists dundrende ensformighet i ”Tundra Songs” for el-fiolin og elektronikk.

I ”Victoria Teller II” har Hellstenius basert seg på en øvelse etter den armenske filosofen George Gurdijeff, som går ut på gjentatte ganger å telle fra en til femti og tilbake. Øvelsen viser hvor vanskelig det kan være å konsentrere seg om selv den enkleste oppgave over tid. Hellstenius’ verk er dynamisk, i flere betydninger av ordet. For det første forflytter Johnson seg fysisk rundt i rommet til notestativer plassert blant publikum, for det andre er det en dynamikk mellom det virtuose fiolinspillet og den enkleste telling, både live og i opptak, og for det tredje er det stor dynamikk i det stadig skiftende lydlandskapet. ”Victoria Teller II” har fine episoder, men blir også i overkant episodisk, oppstykket og hakkete. Til gjengjeld er det alltid i bevegelse, både fysisk i rommet og i sin store variasjonsrikdom – klanglig og teksturalt.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

Da er Tornquists nyskrevne ”Tundra Songs” langt mer endimensjonal og enkel – kanskje tilsiktet nedfrosset, gitt tittelen? Tornquists stykke har en avrundet struktur som begynner og slutter med utholdte, alarmerende toner og ugjennomtrengelig masse på grensen til støy. Midtpartiet har mer impulsive elementer, blant annet med lengre pizzicatosekvenser og tilsvarende elektroniske elementer. Klanglig var verket konsertens minst interessante med sin uttværing av lange ”syntetiske” strekk og mange klanglige laptop-klisjeer – ja, jeg tror vi allerede er kommet dit at vi kan snakke om klisjeer i denne sjangeren. ”Tundra Songs” må utvikles for å fremstå som noe mer enn en øvelse i elektronisk musikk.

Mektige masser og Victorias hemmeligheter
Kveldens andre urfremføring, Gerhard Stäblers ”Messenger of Spring” for el-fiolin, elektronikk og lysdesign var ikke helt ulik Tornquists stykke i sine mest massive lydelementer. Stäblers verk, basert på poesi av den antikke dikteren Sappho, gjorde imidlertid sterkere inntrykk – på godt og vondt. Vondt gjorde i alle fall den epilepsifremkallende lysdesignen og kvalmende fargebruken som sammen med støytilgrensende lydmasser voldte fysisk ubehag. De lysere flageolettpartiene tilførte derimot vårlig varme og klarhet. I motsetning til Tornquists øvelse, skapte Stäblers ”Messenger of Spring” inntrykk, refleksjon og motstand et kunstverk verdig.

Var Stäblers verk konsertens mest ubehagelige var Knut Vaages ”Multimorf II” for el-fiolin, elektronikk og video det mest tiltalende. Selv om Vaage auditivt synes å se tilbake til Ligeti og andre – det er mye ”Atmospheres” i dette – er verket helt og holdent Vaages eget. Også her er det en laptop-klisjé eller to, men verket er klanglig mer interessant enn Tornquists og Stäblers – mer nyansert og uten de overtydelige kontrastene, og mer helhetlig enn Hellstenius’ fordi de ulike elementene smelter mer sømløst og smidig sammen til ett enhetlig uttrykk i Vaages verk. Bilder med varme ørkensandfarger og kalde iskrystaller skapte et fint kontrapunkt til de mektige klangmassene som utfoldet seg fra scenen.


Victoria Johnson utforsker nye muligheter både i instrument, konsertform og typer av lyd. Foto: Sarah Rosenbaum

Midt i alt dette står fiolinisten og pioneren Victoria Johnson. Hennes hjertebarn er utvikling av nye spilleteknikker på instrumentet, en utvidelse av konsertformer og repertoar, samt nye muligheter i sammenblandingen av akustisk og elektronisk lyd, særlig knyttet til strykeklang og fiolinspill. Både ”Victoria Teller” og ”Multimorf II” kan knyttes direkte til Johnsons stipendiatprosjekt, ”Elektrisk fiolin i det digitale rom,” som ble avsluttet ved Norges musikkhøgskole i 2011. Publikum i Bergen kunne med fordel, for eksempel i programheftet, fått innsikt i elektroniske sensorer i buen, i forholdet mellom elektronikk og akustikk og i Johnsons holdninger og tilnærming.

Steen-Andersens ærlige tilnærming
Det forstod Simon Steen-Andersen, som snakket om egne verk før konserten og fortalte at ideen bak ”Study for String Instrument” nr. 2 og 3 er å utforske, utviske og utsi forholdet mellom musikk og bevegelse på et helt grunnleggende plan. Dermed er han også på linje med en bestemt gren innen musikkvitenskapelig forskning, for eksempel ved Universitetet i Oslo, der musikk og bevegelse forskes på ved hjelp av teknologiske nyvinninger og nye teorier. Steen-Andersens visjon er å gi like mye til en døv som til en blind, og resultatet er forbløffende – også når en både ser og hører.

I nr. 2 spiller Johnson med og mot en videoprojeksjon av seg selv med elektroniske sensorer i buen og fokus på instrumentets anatomi og musikerens bevegelser. Nr. 3 er i sin helhet viet én teknisk detalj, glissandoen, som utforskes av Johnson i samspill med Steen-Andersen på en digital pedal fra tidlig 80-tall. I all sin primitivitet og elementære innfallsvinkel, var disse småstykkene konsertens minst premature og mest edruelige og megetsigende. Ved å gå til fundamentet og ved å se både begrensningene og mulighetene har Steen-Andersen skapt ærlige, konsentrerte og virkelig nyskapende verk.

Når blikket løftes blir det nemlig klart at luftspeilingen er reell – det er mye som gjenstår før denne sjangeren blir en oase. Veien dit går ikke om laptop-klisjeer, kolossale klangkontraster eller påklistret elektronikk, men om en ærlig tilnærming til stoffets muligheter og begrensninger, og om videre utforsking av fundamentene.

Thomas Erma Møller er PhD-stipendiat på Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og frilans musikkjournalist og skribent.

Festspillene i Bergen, søndag 25. mai. Logen Teater
Med: Victoria Johnson (akustisk & elektrisk fiolin), Simon Steen-Andersen (elektronikk, lyddesign), Peter Tornquist (elektronikk & lyddesign), Thorolf Thuestad (elektronikk & lysdesign), Henrik Hellstenius (elektronikk & lyddesign), Elisabeth Kjeldal Nilsson (lysdesign), Hans Christian Gilje (video), Cato Langenes (lyddesign)

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.