-Jeg liker å jobbe med mennesker, ikke med instrumenter, sier årets festivalkomponist Louis Andriessen. – Det verste jeg vet, det skjer i samtidsensembler også, er når jeg hører at musikeren tenker: OK, du har skrevet en H, vær så god, her er den. Jeg vil ikke ha den H-en! Jeg vil ha en H full av sjel, skjønner du? Det får jeg av jazz- og popmusikere. Det er derfor jeg liker å bruke vulgært materiale.

Louis Andriessen

Av Hild Borchgrevink

Louis Andriessen skriver musikk som kan virke bevisst primitiv. Han er blitt kalt en minimalist, men bruker råere farger, som blant annet er et gjenskinn av ett av hans store forbilder, Stravinsky. Det mange i dag snakker om som en nederlandsk sound i ny musikk, oppstod med Andriessens korps av piano, treblåsere, harper, bassgitar og sangere i verket De Staat i 1976. Han elsker jazz, rock og improvisert musikk for kreativt demokrati og spontanitet. Samtidig er partiturmusikken hans gjennomsyret av intellektuelle referanser og modeller, enten det er historisk litteratur om nederlandsk skipsbygging, Platon, Charlie Parker eller Lao Tse. De Stijl (1984-5) er strukturert etter proporsjonene i et Mondrianbilde.

Men det begynte et helt annet sted. – Jeg var den første serielle komponisten i Holland, sier Andriessen. – Jeg var også med på å etablere det første studio for live elektronikk her, STEIM. Vi gjorde improviserte konserter med live elektronikk. Jeg mistet noe av interessen da utstyret ble tilgjengelig for alle og du kunne få hvilken effekt du ville ved å trykke på en knapp. Men den viktigste grunnen til at jeg forlot avantgardemiljøet var politisk. 60-årene for meg var revolusjon. Ikke hippier og røyking og alt det der, men å løpe i gatene og protestere mot krigen i Vietnam.

Andriessen har sagt at det å se revolusjonen i gatene gjorde at han forstod at han måtte velge en musikkstil som handlet om musikere og om verden omkring ham. Det første han gjorde, var å bestemme seg for å slutte å skrive for konvensjonelle symfoniorkestre. Det neste var å grunnlegge et demokratisk ensemble bestående av musikervenner med blandet bakgrunn fra jazz og klassisk, Orkest de Volharding. Volharding betyr utholdenhet, stedighet, og orkesteret hadde som formål å bygge ned grensen mellom høy og lav kultur.

— På denne tiden hadde Holland også en sterk frijazz- og friimprovisasjonsmusikk. Den var i opposisjon til alle de borgerlige damer og herrer som gikk i filharmonien. Jeg gav opp å skrive for slike orkestre fordi jeg ikke likte situasjonen. Publikum måtte høre på denne musikken de ikke likte, og musikerne likte heller ikke å spille den, sier Andriessen.

Senere, i forbindelse med et seminar han holdt om amerikansk minimalisme på konservatoriet, etablerte han ensemblet Hoketus, denne gangen sammen med studenter med bakgrunn i rock.

— Jeg har lært enormt mye av disse ensemblene, særlig selve holdningen til å lage musikk. Jeg tror mye av grunnen til at musikken min er som den er, er at jeg kom inn i denne helt andre verdenen. Jeg er glad jeg gjorde det. Jeg finner avantgardemusikkens verden veldig posh og konservativ. Tenk på kompleks musikk skrevet for bassklarinett solo, for eksempel. – Brrahh, brraah, imiterer han. – Multiphonics, jeg kan nevne frimprovisasjonsmusikere som har gjort dette hundre ganger bedre, mye tidligere.

Andriessen kom imidlertid inn i jazzens verden lenge før noen Vietnamkrig. Da broren Jurriaan, som også ble komponist, kom hjem til Utrecht fra USA tidlig på 50-tallet med en bunke jazzplater, ble lillebror introdusert for improvisasjon.

— Det har vært viktig at jeg improviserte tidlig. Jeg tror at det å produsere lyden direkte, stimulerer det skapende, sier Louis Andriessen.

Vi befinner oss altså et eller annet sted på noen krøllete akser mellom europeisk modernisme, minimalisme, jazz, pop, spekulativ konstruktivisme og en musikk som synes det er veldig viktig å være skitten på hendene. Andriessen har sagt at han ikke liker musikk som prøver å forsterke virkeligheten. Særlig tysk senromantikk får gjennomgå for å skrive ned ting som etter hans mening ikke skal stå i partituret, men oppstå i utøverens fortolkning. Men mye av hans egen musikk går ikke akkurat stille i gangene?

– All musikken jeg liker er veldig ekspressiv, men den prøver ikke å være ekspressiv. Å prøve å være ekspressiv var et slags hipt tema i musikk mellom, la oss si, 1860 og 1910. Bortsett fra noen beundringsverdige unntak er dette en veldig kjedelig periode i musikkhistorien. Jeg beundrer mennesker som jobber hardt, ikke for å uttrykke seg selv, men for å lage vakre ting. Det at jeg ikke er noen venn av senromantikken betyr ikke at musikken min ikke er emosjonell. Det handler om at det må være en dynamikk i musikken mellom objektivitet og uttrykk. Det finnes musikk som vil være ekspressiv, men ikke klarer det, og resultatet blir diamanter, som Skrjabin, for eksempel, særlig de sene tingene. Og Chopin. Chopin har en imponerende streit venstrehånd, nesten som en jazzmusiker.

Noe av denne forkjærligheten for en kombinasjon av musikalsk engasjement og objektiv distanse kommer fra Louis Andriessens far Hendrik, som var komponist og organist og fôret sønnen med gregoriansk sang, Bach og fransk klassisisme.

— Faren min sa at ekspresjonismen var en typisk dilettantisk tysk idé som har ruinert musikken fullstendig. Han mente det. I den romanske kulturen, på den andre siden av Rhinen, hadde de tradisjon for å skjule seg bak kunstverket.

Affiniteten for fransk klassisisme har imidlertid ikke ført Andriessen over i nyere fransk tradisjon etter Messiaen med detaljert utforskning av instrumentalklang. Når skipsbyggerne hamrer i De Materie, er det klart, monumentalt og kontant. Det handler om rytme og akkorder, ikke om å dyrke forskjeller mellom små, svake hvislelyder.

— Jeg er blitt berømt for to-tre bråkete, hurtige stykker, og det er en skjebne som henger over meg, ler han. – Men det er sant at jeg betrakter timbre som en veldig romantisk idé. Først og fremst synes jeg at allerede tolv toner er altfor mye. Jeg sier til studentene mine at det er greit med kvarttoner, så lenge du fjerner noen andre toner. Men man skal passe seg for å lage noe som vanlige mennesker ikke kan høre. I arabisk folkemusikk skjønner jeg godt hvorfor man bruker kvarttoner, for det er så innlysende hva som foregår. Men dette med å skulle kontrollere alle aspekter ved lyden finner jeg ganske byråkratisk og konservativt.

Når det gjelder uttrykk, derimot, er det greit å snakke om klangfarge.

— Når det handler om å fargelegge, kan det å spille litt surt være veldig, veldig viktig, sier han. – Jeg jobber jo mye med tekst. Ett problem med klassisk utdannede sangere er at hver eneste tone kan klinge helt likt. Men det viktigste er at du ofte hører fra første til siste note at de ikke aner hva de synger om. Det er komponistenes feil, selvfølgelig. Når du skriver lange noter, betyr det at ingen kan forstå et eneste ord, det er innlysende. Man må finne en sanger som vet hva hun eller han synger om.

Han snakker seg varm om sitt samarbeid med den italienske sangeren Cristina Zavalloni. – Hun har bakgrunn fra jazz. Hun synger helt fantastisk, hun er min Cathy Berberian, sier han ivrig. For tiden skriver han for Zavalloni over en historie om ti små djevler hentet fra Dantes Inferno. Hun skal nesten ikke synge, bare snakke.

Det å sette musikken i kontakt med noe ikkemusikalsk, og med en eller annen form for fortelling, er viktig for Andriessen. Han har også skrevet flere operaer, noen i samarbeid med filmregissøren Peter Greenaway, og musikk til teatergrupper.

– Forskjellen mellom teatret og konsertsalen er ikke så stor, sier han. – Jeg tror musikk liker seg når den er omgitt av andre medier, når den har et kostyme. Det kan være i kirken, på diskotek, at den bærer frem tekster eller følelser. Når du aksepterer det, er det en glede å jobbe med det. Det krever også ydmykhet, fordi du må gi fra deg rom som de andre mediene trenger, i lytternes intellekt og persepsjon. Man kan godt høre på TAO (1997) uten å forstå teksten til Lao Tse, men det at det kommer en jente og synger på kinesisk får deg til å tenke på denne andre verdenen. Men selvfølgelig, man kan også skrive strykekvartetter hele tiden, og det er viktig at noen gjør det. Jeg har også skrevet tre. Det er ikke et spørsmål om hierarki. Alle må finne sin vei ut av musikalske problemer. Min gode venn dirigenten Reinbert de Leeuw sa en gang: ”Grunnen til at jeg ikke ble komponist, er at jeg elsker for mye musikk.” Det er en veldig interessant bemerkning. Man må si nei til mange slags musikker for å kunne være komponist.

Artikkelen er hentet fra Ultimas programbok for 2004, som Ballade vil bringe en serie artikler fra den nærmeste tiden. Årets UIltimafestival tar til søndag 3. oktober, og avsluttes med den store konserten “Via Kabul” i Oslo Konserthus søndag 17. oktober. For nærmere informasjon anbefaler vi et besøk til www.ultima.no. Andriessens musikk spilles under åpningskonserten med Oslo Sinfonietta og Forsvarets Stabsmusikkorps torsdag 7. oktober, på Parketeatret med Orkest de Volharding lørdag 9. oktober, med Oslo Sinfonietta i Universitetets Aula søndag 10. oktober, på Parkteatret med Tatiana Koleva tirsdag 12. oktober, med Ardittikvartetten på Norges Musikkhøgskole onsdag 13. oktober, og under klaverkonserten med Ellen Uglevik i Oslo Konserthus, søndag 17. oktober. I tillegg holder Andriessen Masterclass i komposisjon ved Norges Musikkhøgskole i løpet av Ultimafestivalen, og blir også intervjuet for åpen scene i Norsk Forms lokaler søndag 10. oktober. På Cinemateket vises filmen “The Road”, som er en film om Louis Andriessens arbeide med verket”Tao”. 

Publisert:

Del: