ANMELDELSE: Støypopbandet Deerhof avsluttet festivallørdagen på Borealis. En lørdag som var overskuddspreget når det gjelder konsertfrekvens og antall involverte, men som slet litt med å sprenge tematikkens rammer, skriver Embret Rognerød.

© Olli Toivonen/Borealis

Når Alwynne Pritchard takker for seg etter seks år som kunstnerisk leder, er det samtidsmusikkens evne og vilje til å tematisere ubehag hun selv ønsker å vektlegge.

I fjor var temaet «slutten», i år er det alkymi som er tema. Den tiende utgaven av Borealis var denne anmelderens første, og sammenligningsgrunnlaget er derfor ikke det sterkeste. Men ni arrangementer på nesten like mange scener, et stort antall involverte og fulle lokaler, tyder på høye ambisjoner i Bergen. De tre arrangementene Ballade besøkte hadde også vidt forskjellig form. En poesi og musikk-performance, et samtidsmusikkteater og en alternativ støypop-klubbkonsert gav forventninger til at helheten skulle oppfylle kriteriet om å utfordre,

Johannessen/Phillips: Hemmelighetsfulle dikt
Biblioludium – som finner sted på hovedbiblioteket i Bergen – er Borealis eget forum for møter mellom musikk og tekst. Programerklæringen om at dette skulle være en form for «poesi som lyd» farget seansen, som ble en slags rituell utdeling av små lapper med dikt.

Les også: Ein allstadnærverande musikk

Den bergensbaserte kunstneren Kurt Johannessen jobber både med billedkunst, performance og dikt. På biblioteket samarbeidet han med pianisten Simon Phillips fra improvisasjonsorkesteret Splitter Orchestra.Selve fremførelsen virket som avtalt spill, og det oppsto få nye forbindelser mellom tekst og musikk underveis: Johannesen klapret på mikrofon og skrudde den så av, mens Phillips fortsatte med å hamre på det samme repeterende rytmiske motivet, som riktignok ble utviklet fra tonløs klapring på tangentene til noen små harmonier.

Johannesen begynner og avslutter med å lese opp et gåtefullt, aforistisk dikt. Han er utstyrt med en lommelykt og et svart teppe, og han har også et skrin, som bare en av publikummerne får se innholdet i. Han deler ut en lapp til hver enkelt publikummer. På min lapp står det: «Det som før/var noko ein/kunne snakka med/medan det rørte seg/inni munnen,/er no ein tryllekunst/ingen skjøner noko av» – et dikt som får meg til å tenke på fabulerende, magisk litteratur og som knytter an til festivalens tema, der fantasien åpenbart spiller en vesentlig rolle.

Antagelig lå det vel så mye improvisasjon i publikums respons som i fremføringen til Johannessen og Phillips. Den lange ventetiden mellom hver lapp som ble utdelt, skapte en slags sakral stemning i notesalen, men jeg kunne ha ønsket meg større risikovilje– slik det var under performancen ble poeten, pianisten og overlatt litt til seg selv og publikum til sin egen fantasi.


Kurt Johannessen jobbet med dikt og publikums respons. Foto: Trude Strøm Pedersen

Francois Sarhan: Tradisjonstro surrealisme
I forestillingen til den franske komponisten Francois Sarhan «The Last Lighthouse Keepers», fulgte strålen fra et fiktivt fyr som ble slått av og på alt som skjedde i scenerommet. Forestillingens tre deler baserte seg på alkymiens like mange inndelinger: spørsmål, ritual og ødeleggelse. Black box-en på Georgernes Verft var dekorert som et mysteriekammer, med ulike slagord, papirinstrumenter og obskuriteter montert langs veggene. Vi i publikum satt på gulvet, midt i rommet, mens musikerne beveget seg rundt. Papirinstrumenter ble tatt aktivt i bruk. Det samme gjorde et klaver, et trommesett og en marimba.

Forestillingen starter og slutter i mørket. Den første delen er en slags firemannsmonolog, der talende musikerne beveger seg rundt i black box-en og fremfører beckettske, eksistensialistiske replikker – utsagn som modereres og endres, nærmest i det evinnelige. I sluttakten eskalerer det hele i en nedrivning av dekorasjonene i salen.

I programmet beskrives «The Last Lighthouse Keepers» som «en særegen og surrealistisk opplevelse». Hvor særegen en forestilling med så tydelig forankring i en surrealistisk avantgarde-tradisjon er, kan diskuteres. Forestillingen inneholder mange av de surrealistiske elementene som etter hvert kan sies å oppfylle forventningene våre: bruken av kaotiske montasjer, avbrudd, innslag av absurditet i handling og tekst.

Les også: Musikken og makten

Som publikummer er man også tvunget til å sitte tett inntil hverandre og å snu seg rundt, etter hvert som lyset flytter på seg. Dette forsøket på å tvinge publikum til å beveges – i dobbel forstand – opplever jeg som litt forsert, i hvert fall som et gjennomgående grep. Jeg har også aversjoner mot noen av de mer outrerte utfallene: En plasthette som dras av i desperasjon, en person iført et dyrehode i papp, som holder opp lapper med slagord (og som mest av alt fikk meg til å tenke på skandinaviske krimserier av nyere dato).

Derimot bidrar lyddesignet og videosnuttene, sammen med den skrevne musikken, som omringer både skuespillerne og publikum, til å gjøre forestillingen, som bare varte i ca. en time, til en svært intens affære. Perkusjonisten Adam Rosenblatts trommeorkestrering av replikker og marimbamonolog var også fine høydepunkter, og eksempler på at stykket også fungerte som lytteopplevelse.


Hvor særegent er det surrealistiske i avantgarde-tradisjonen, spør Embret Rognerød. Foto: Olli Toivonen

Deerhof: Skranglete scene, stødig band
Mens Francois Sarhan uttalt jobber med anti-pop og anti-materialisme, lignet støypopbandet Deerhof en mer åpenbar festival-headliner under årets Borealis. Bandet nyter stor anerkjennelse blant amerikanske kritikere, og er åpenbart populære også i Norge – det sto igjen en kø av konsertlystne som aldri slapp inn utenfor dørene på Landmark.

Hvis festivalen først skal ha et alternativ popband på programmet, virker også Deerhof som en rimelig booking: det San Fransisco-baserte bandet, som startet med å spille mer rendyrket noise-musikk, står for mye av den samme mangeårige utforskningen av alternative pop og rock-uttrykk som for eksempel Sonic Youth og Motorpsycho er eksponenter for.

Utover noen lengre støypartier, utartet derimot Deerhof-konserten seg som enhver energisk rockekonsert: Full øs, gitarriff og vrenglyd under store deler av fremføringen. Trommeslager Greg Saunier lignet for meg mest på en bandleder, og flere ganger under konserten bestemte han hvilken vei låtene skulle ta, ved hjelp av raske rytmeskift og brå brudd. Teknisk var konserten dessverre langt fra plettfri, forsterkere og trommemikrofonstativ falt ned flere ganger, og bandet måtte også stoppe midt i låter, noe som førte til noen korte, men unødvendige avbrudd.

Vidt spekter av lyder
Mange av låtene til Deerhof fester seg raskt, og bandet har et vidt lydlig spekter å øse av, de er innom både det melodiøse og det støyfulle. Konserten inneholdt også noen fine, Tortoise-lignende postrock-strekk. Den nasale vokalen til Satomi Matsuzaki, som fremfører enkle og ofte enerverende tekstramser, kan derimot bli monoton, og tekstene bærer sjelden tydelig frem i lokalet. Samtidig er hun en såpass integrert del av uttrykket til bandet at det kun er når bandet legger av at jeg tar meg i å savne mer trykk og stemmekraft.


Greg Saunier i Deerhof. Foto: Olli Toivonen

Les også: David Bowie is... i Norge

Festivalsjefen har uttalt at årets festival skulle være en undersøkelse av myter, med undertekstene ritual, magi og det overnaturlige. Jeg er usikker på om Deerhof forholdt seg aktivt til festivalens tematikk, men deres nærmest idiotpoetiske tekster («Meet me, meet me, meet the perfect me») og måten de hamrer løs med referanser fra ulike populærmusikk-sjangre, tipper mellom det uimotståelige og det banale. Illustrerende nok fant de også plass til en cover av Ramones-låten Pinhead.

Av de tre Borealis-programpostene var det bare Francois Sarhans prosjekt som ga inntrykk av å følge opp erklæringen om å formidle det ubehagelige satt i forbindelse med i alkymiens fremstillingsprosesser. Sånn sett opplevde jeg også tverrsnittet av Borealis-lørdagen som avslutningskvelden på en samtidsfestival med mer bredde enn brodd.

Publisert:

Del: