INNLEGG: Kulturløftet har gitt mye til institusjonene, men lite til det frie feltet. Dette til tross for at det er i det frie feltet at etterspørselen øker mest, påpeker Kristin Danielsen.

Denne teksten innledet et dialogmøte om kulturpolitiske retninger etter valget. Representanter fra seks partier diskuterte, og Transnational Arts Production var arrangør for motet som fant sted i Oslo 14. mai.

Det frie feltet er det motsatte av de offentlig finansierte kulturinstitusjonene. Det kan forstås som det ikke-institusjonelle feltet som er prosjektbasert uten fast bygg og faste ansatte.

Frem mot valget vil de politiske partiene diskutere forskjeller på deres politikk. I deres rykende ferske partiprogram ser vi en skarp kontrast mellom hvilke partier som vektlegger tradisjon og kulturvern og hvem som snakker om nyskaping, entrepenørskap og innovasjon. Det frie feltet representerer det siste, og jeg mener det er avgjørende å satse på dette feltet i kulturpolitikken i årene som kommer.

Hvorfor er nå nyskaping så viktig?
Et klassisk eksperiment er å stoppe tilfeldige folk på gata og be dem nevne tre kunstnernavn. Svarene du vil få er Munch, Picasso, Matisse, Van Gogh eller Monet. Alle var nyskapende kunstnere milevis unna det etablerte feltet i sin tid. De var banebrytende innovatører.

Ta Skrik som eksempel. Verdens mest berømte maleri vakte avsky da det først ble presentert. Midt i all skjønnheten valgte Munch å vise angst, edder og galle. Alt det som kan finnes på innsiden av et menneske. De politiske partiene er kanskje ikke enige i hvordan Munchs arv skal forvaltes, men de er enige i at Munch er en stor kunstner som krever sin plass i norsk offentlighet. Den rabiate samtidskunstneren er nå en del av vår etablerte kunstkanon.

Det er samtidskunstnen som blir husket. Det er nyskapingen som beveger hele feltet fremover. En offensiv kulturpolitikk må vise satsingsvilje på de som skaper det nye, tenker gamle tanker på nytt, går sine egne veier og peker mot dit vi skal. Det som produseres i dag reflekterer oss selv i vår egen samtid, en tid fylt av raske endringer og omstilling. Derfor er nyskaping viktig.

Institusjonene versus det frie feltet
For å forstå det frie feltet må vi først se på de offentlig støttede kulturinstitusjonene som er bærebjelken i kulturpolitikken. De rødgrønne innførte i 2005 Kulturløftet, og del I og II er nylig evaluert i Kulturutredningen. Den konkluderer med at løftet aller mest har gitt mer til de som hadde mye fra før.

På scenekunstfeltet er det investert en milliard, den totale bevilgningen er mer enn doblet. Hvis vi analyserer tallene ser vi at 85,6 % er gått til de faste institusjonene, 40 % av dette alene har gått til DNOB. Engerutvalget peker på at 1/3 av den milliarden som er investert har gått til drift som pensjonsutgifter og vedlikehold av bygg. Det samme gjelder på musikkområdet, museums og litteraturområdet.

Til tross for denne investeringen har antallet forestillinger og publikummere bare gått marginalt opp. Etterspørselen etter nyskaping har heller ikke økt. Norsk komponistforening og Norske dramatikeres forbund melder at etterspørsel av ny norsk musikk og dramatikk står på stedet hvil.

For å forstå dette må vi se på formålsparagrafen til institusjonene:

Hovedmålsettingen for scenekunstfeltet er et tilbud av høy kvalitet som er mangfoldig, nyskapende og utfordrende, som når hele befolkningen og som forvalter kulturarven.

Les også: Sats på det frie feltet!

Samtlige institusjoner har samme overordnede oppdrag, uansett størrelse og beliggenhet i landet. Det står – hvis jeg får oversette – gjør alt for alle. Og vi vet at når du forsøker å nå alle, så når du ingen. Engerutvalget advarer mot ensretting i det offentlige kulturtilbudet. I stedet for spissede profiler i institusjonene ser vi en tendens til litt av hvert for alle overalt. Altså mindre mangfold.

Jeg er ikke motstander av sterke institusjoner. Tvert i mot er jeg tilhenger av den grunnpilaren de utgjør i en offensiv kulturpolitikk. Men skal vi snakke om kulturpolitikk generelt og det frie feltet spesielt må vi følge pengene. Og de går altså først og fremst til institusjonene.

Det er på mange måter den norske modellen. Det å være institusjonalisert er et tegn på status i kulturlivet. Det er jo litt vittig, for ellers i livet ønsker vi å vente i det lengste med å bli institusjonalisert. Men når investeringene er på nivået vi ser her må det være lov å stille noen grunnleggende spørsmål. Hva slags styringsdialog skal kulturpolitikerne ha med de store institusjonene? Hvordan kan de få et langt tydeligere, og aller helst differensierte oppdrag, fremfor det umulige mantra gjør alt for alle? Er vi i ferd med å få et kulturbudsjett hvor midlene er fordelt til institusjonell infrastruktur og det frie feltet må sloss om smulene?

Det frie feltet
Nå må det sies at Kulturløftet også har tilgodesett det frie feltet. Bevilgningene har gått fra 4 % – 5,1 %. Men der institusjonene viser til 25 % økning i antall forestillinger har det frie feltet en oppgang på 72 %. Publikum har for det frie feltet økt med 41 % mot institusjonenes14 %. Dette er tall fra scenekunstfeltet – på musikkfeltet ser vi tilsvarende. Antall konserter og festivaler øker, antall publikum som oppgir at de går på konsert øker. TONO oppgir at aldri før har det vært så mange opphavsmenn som får TONO-vederlag.

Les også: Den viktige helårsarrangøren

Det frie feltet er i vekst og tjenestene har økt etterspørsel. Hvis vi et øyeblikk kaller feltet kulturnæringer, bekreftes potensialet ytterligere. I siste rapport på feltet fra Menon / Perduco i 2011 har kulturnæringene 50 % økning i antall sysselsatte fra 2000 – 2009. Verdiskapingen økte i samme periode med 77 % fra 24 mrd til 42 mrd. Veksten i kulturnæringene var i perioden 71 % mot 69 % i øvrig næringsliv.

Det er innen dette feltet fremtidige kulturløft bør finne sted. Det er kulturpolitisk viktig for å sikre mangfold. Men gitt potensialet og vekstratene vil en investering også være smart av markedsmessige årsaker. Eller for å være enda tydeligere; Det er rimelig dumt å la være. Innen dette feltet finner man individer som tar seg bryet med å skape sin egen arbeidsplass og bidra til nyskaping og mangfold i norsk kulturliv.

Dette er en råvare vi har gode forekomster av i Norge. Vi er et lite land med få institusjoner som derfor gir få, faste arbeidsplasser og mange starter for seg selv. Spørsmålet er hvordan vi velger å foredle disse råvarene.

Finansiering og infrastruktur
Hovedvirkemidlet for de frie gruppene er Kulturrådet som forvalter Norsk kulturfond. Kulturrådet har mange gode ordninger, og flere av disse er styrket betraktelig under Kulturløftet I og II. Spesielt er tildelingene for fri scenekunst, arrangørstøtten, ensemblestøtten og musikerordningen avgjørende for det frie feltet. Et enkelt grep er å fortsatte styrke disse ordningene. Betraktelig. Men for å være litt mer kreativ må vi også se på hvordan pengene benyttes.

Der 1/3 av bevilgningene til institusjonene går til murstein og pensjon har det frie feltet ingen anledning til å bruke penger på drift eller administrasjon. Kulturrådet har fått i oppdrag å vurdere alle søknadene kvalitativt og pengene skal gå uavkortet til kunstnerisk produksjon.

Selvsagt. Men kunstnerisk produksjon foregår ikke i en liten boble av kreativitet og begeistring. Kunstproduksjon handler om planlegging, logistikk, økonomi, transport og andre tørre saker, som krever tid og kompetanse. Tid er som kjent penger og det er ikke alltid at kunstnerisk kompetanse strekker til for administrative oppgaver.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter

Jeg drev selv et firma i fem år hvor vi tilbød produsenttjenester til det frie feltet. Jeg vet akkurat hvilken forskjell det gjorde. Og jeg vet at våre tjenester i det lange løp var med på å skape et bedre sluttprodukt. Likevel er administrasjon et fy-ord. Jeg mener dette er uansvarlig og at det undervurderer ambisjonsnivået i det frie feltet. Et hederlig unntak er basisfinansieringen som finnes innen scenekunstfeltet – denne modellen bør enkelt kunne videreføres til flere kunstformer.

Kun en dør
Det at Norsk kulturfond er eneste kilde er også problematisk. Jeg er sterk tilhenger av systemet Kulturrådet har med fagutvalg som oppnevnes uavhengig og som skiftes ut hyppig. Men det er mye makt samlet på et sted og det gjør at det kan skapes en diskurs eller en slags nasjonal smak som er topp hvis du er innafor men veldig problematisk hvis du er utafor.
Innovasjon Norge kunne vært en tilsvarende finansieringskilde for kulturnæringene. Påfallende er det da at i en periode med voldsom vekst i kulturnæringene velger de å legge ned sin satsing på nettopp kultur.

Rammer for innovasjon
Er du innafor får midler via Kulturrådet får du de som oftest for et år av gangen. Som ramme for innovasjon og entrepenørskap er dette lite effektivt. Skal du starte noe nytt tenker du langsiktig. Målet er å få ideen til å fly og det er ikke alltid at gode prosjekter rekker å lette innen regnskapsårets slutt. Jeg kaller dette ettårssyken og den gjør noe med tankesettet vårt.
Vi trenger større variasjon i virkemidlene. For eksempel ordninger som heter utvikling, som kan støtte apparatet rundt kunstneren, noen kortsiktige produksjonsmidler og langsiktige ordninger som gir tillit i 3-5 kanskje 10 år. Vi må ha rom for mangfold i støtteapparatet for å sikre mangfold i den kunstneriske outputen.

Kill some darlings
Det sies at det vanskelig å komme inn på statsbudsjettet – men jeg tror det er enda vanskeligere å komme ut. Hvis støtteapparatet gir tillit i lengre perioder må prosjektene tåle å bli grundig evaluert. Med den risiko at man ikke mottar ny tillit. Evaluering gjøres i dag men min påstand er at det kun er på papiret.

Ta mitt lille selskap som eksempel. DanielsenKroepelien mottok treårig støtte fra Kulturrådet. Vi var selvsagt glade for det. Støtten var gitt slik den skulle, og startet med en høyere sum som tikket nedover med mål om å klare seg selv. Etter endt støtteperiode ba vi om et evalueringsmøte. Vi fikk ingen respons. Vi skrev da en egen evaluering som analyserte behovene for produsenttjenester i det frie feltet. Vi sendte den over. Den ligger nå i arkivene og er vårt forskningsbidrag. Vi hadde produsert den kunnskapen de ba om, men fikk altså ingen tilbakemelding.

To år senere lyser Kulturrådet ut forskningsmidler for å analysere behovet for produsenttjenester innen scenekunstfeltet. Forstå den som kan. Håkon Berge oppsummerte presist på en samling om kompetansehjulet i musikkbransjen: Vi finner opp hjulet på nytt hver gang. Også brenner vi det.

Hvis vi vil ha et levende, innovativt og verdiskapende kunstfelt må vi tilrettelegge bedre for å foredle de råvarene vi har:

Vi trenger
• En økt opptrapping av midler til det frie feltet i Kulturrådet

• Muligheten til å bygge opp en minimal infrastruktur i det frie feltet

• Et mangfold i virkemidlene i støtteapparatet, som gir tillit i lengre perioder, skaper rammer for innovatører, og ikke gjør kunstnere til passive mottagere av støtte i korte perioder

• Et skikkelig evalueringssystem som kan sørge for at kunnskapen bygges sten for sten framfor å forsvinne eller brenne opp hver gang

Min oppfordring er å satse på det frie feltet som en pool av kulturelle entrepenører over hele Norge. Med noe hjelp, gjerne fra både nasjonale og regionale fond, kan arbeidsstyrken igangsettes med å utøve sitt kunstnervirke der de bor. De kan bidra til å skape arbeidsplasser, fylle alle lekre men akk så tomme kulturhus i det ganske land og bidra til verdiskaping lokalt.

Nå er det tid for et lokalt kulturløft. Det frie feltet, med lokale kunstnere og arrangører, representerer et nettverk som står klar til bruk. Sammen med et tydeligere oppdrag for de store institusjonene vil dette være et stort skritt i riktig retning for å skape et bredere mangfold i norsk kulturliv.

Kristin Danielsen har drevet eget konsulentselskap med produsenttjenester for det frie scenekunstfeltet, vært daglig leder for Ny Musikk og direktør i MIC. Hun er nå styreleder i Norsk Jazzforum og styremedlem i Jo Strømgren Kompani.

Publisert:

Del: