Livet ved utdanningsdøren

Du har kanskje sett henne, et vennlig ansikt i en krans av brune krøller like ved inngangen på Norges musikkhøgskole (NMH). Etter snart 25 år i resepsjonen har Vera Scott Stenersen sett en rekke folk komme inn gjennom dørene som unge studenter og bli til etablerte musikere og komponister. Noen har etter hvert også blitt kollegaer.

– Det er rart å tenke på at de har stått her for flere år siden med søknadspapirer i hånden og lurt på hva de skulle gjøre, kommet inn på skolen, vært borte i noen år, og så kommet tuslende tilbake, gjerne gift og med et barn eller to. Da føler jeg meg ikke akkurat ung!, ler Vera.

Gir seg på toppen
Hun gruer seg til å slutte i jobben, det er nemlig ikke helt frivillig. I en alder av 70 år sier staten stopp, og 30. juni har Vera sin siste arbeidsdag før hun går inn i tilværelsen som pensjonist. Hun har hele tiden visst at dagen ville komme, men virker fortsatt litt forfjamset over at tiden har gått så fort.

– Jeg har ikke lyst til å slutte, jeg har hatt det så bra her og studentene holder meg ung. Men jeg er som en idrettsutøver, jeg gir meg på toppen! Og dette høres kanskje litt innbilsk ut, men det var en student som lurte på om skolen skulle legges ned nå når jeg slutter.

Hun gliser.

– Det er jo veldig hyggelig å høre, da.

Lært å like musikk
Det var tilfeldigheter som gjorde at Vera havnet i musikkutdanningen. Hun hadde jobbet i barnehage i 20 år da hun kjente behov for forandring, og et vikarbyrå plasserte henne i administrasjonen på NMH. Hun ble umiddelbart glad i stedet og svært fornøyd da vikariatet etter hvert ble til en permanent stilling. Erfaringen som barnehagetante har hun også fått bruk for i løpet av årene i resepsjonen.

– Jeg tar ut fliser av fingre, klipper plaster, forteller studentene hvor nærmeste tannlegevakt er når de har tannverk. Jeg har nok sydd litt puter under armene på dem, men jeg synes det er hyggelig.

Hun er ikke i tvil om at det er studentene hun kommer til å savne aller mest når hun takker av, den daglige småpraten og sosialiseringen hun har blitt så vant til. Gjennom dem har hun også utviklet en interesse for musikk.

– De kommer jo til meg når de skal booke rom, og noen ganger tenker jeg, skal du øve nå igjen? Men så går jeg på konsert og hører hvor flinke de har blitt, det er som en drøm!
Jeg er ikke spesielt musikalsk og ville nok ikke gått på konserthuset eller i operaen slik jeg gjør i dag om det ikke hadde vært for å se studentene mine.

– Ja, du kaller dem dine studenter?

– Ja, de er jo det! Jeg føler at jeg kjenner dem, og da gir det meg så mye mer enn om jeg skulle hørt på helt fremmede mennesker. Å sitte og høre på en klaverkonsert er helt nydelig når du bare har lært deg det. Du lærer deg å bli glad i musikk.

En skole i forandring
Mye har endret seg på NMH de siste 25 årene. Byggeperioden som førte til at alle ansatte og studenter kunne samles på Majorstua i 2007 var krevende ifølge Vera, men samtidig var det en periode man visste ville gå over. Utvidelsen førte naturlig nok også med seg flere mennesker: Fra å være 10-12 personer på pauserommet rommer dagens administrasjon rundt 50. Lydnivået i kantina har også økt i takt med antall elever, selv om hun skynder seg å forsikre om at det bare er hyggelig. I løpet av årene har hun også merket en endring i studentene som kommer på opptaksprøve.

– Studentene jeg husker for 25 år siden var nervøse og ydmyke, mens nå kommer de og vet nøyaktig hva de vil. Men det tror jeg gjelder hele samfunnet. I dag lærer man fra man er liten av at man skal stå på kravene sine, det gjorde man ikke før på samme måte.

Du skal høre mye
En arbeidsdag for Vera består av alt fra å booke rom, låne ut nøkler, ha orden på adgangskort, bestille ørepropper og sørge for at medisinskrinet er i orden. I tillegg sorterer hun alle henvendelser som kommer til sentralbordet, og her har hun høstet mange snodige erfaringer opp gjennom årene – alt fra folk som løser kryssord og mangler navnet på et instrument, til de som har diskutert en komponist på fest og ikke kan bli enige om hvilke stykker vedkommende har komponert. En gang kom tre tenåringsgutter inn i foajeen med hver sin gitar og lurte på om hun kunne stemme instrumentene for dem.

– Jeg kan jo ikke det! Da sa han ene, men er ikke dette musikkhøgskolen?

Vera ler høyt. Det hender hun får kjeft også, av frustrerte foreldre som lurer på hvorfor barna deres ikke har sluppet gjennom nåløyet.

– Jeg er den første de treffer på telefonen, men jeg vet jo at det ikke er meg de er på jakt etter. De tar den første de treffer, det er en helt normal reaksjon. Da jeg jobbet i barnehage var det også vanskelige foreldre som måtte roes ned. En gang var det en kar som ville klage på meg, jeg husker ikke helt hvorfor. Hvem vil du klage til, spurte jeg, rektoren eller direktøren? Begge to er ledige, så jeg kan sette deg over. Da la han på, gliser Vera.

Ansikt både utad og innad
Det er tydelig at Vera er en person som betyr mye for både studenter og ansatte. Enkelte som for lengst er ferdig utdannet sender henne fortsatt bilder av barna sine, som Vera har fulgt siden de var små. Og da hun fylte 70 år gikk flere studenter sammen og kjøpte et spaopphold til henne.

– Det har jeg aldri hørt om noen som har fått her før! Bare at de tenkte på å gjøre noe sånt var viktigere enn gaven i seg selv, det satte jeg veldig pris på. Men det høres litt dumt ut å fortelle, da skryter man jo litt av seg selv.

Vera er ytterst forsiktig med å dele ut komplimenter på egen bekostning, men superlativene sitter løst hos kollegaene hennes. Knut Jarbo, seksjonssjef ved NMH, beskriver henne som en ”mester til å improvisere”.

– Ansikt utad er et litt forslitt uttrykk, men det passer godt på Vera. Hun er et flott ansikt utad, og ikke minst innad – hun gjør alt som står i hennes makt for å finne løsninger og legge til rette slik at den faglige aktiviteten kan blomstre på tross av dokumentert plassmangel, sier Jarbo, som har vært Stenersens nærmeste sjef i hele perioden hennes på skolen.

Han får støtte fra Kristin Kjølberg, sangpedagog og leder for fagseksjon for musikkpedagogikk og musikkterapi ved NMH.

– Hun er ikke bare NMHs ansikt, men hun er NMHs hukommelse, oppmerksomhet, regulator på både energi og temperatur, minerydder og omsorgsperson. Vera får med seg absolutt alt og innehar en perfekt kombinasjon av å være tilstede, lytte, gi råd og hjelpe på den ene siden og være tydelig og kontant når det er viktig. Man bøller ikke med Vera, men man får hjelp når det trengs, sier Kjølberg.

– Ingen kan klare å erstatte Vera. Det må minst tre personer til for å få utført de arbeidsoppgavene hun utfører. NMH blir aldri det samme den dagen hun tar på seg de nye joggeskoene sine og løper ut i skog og mark istedenfor å sitte i resepsjonen på NMH.