Hva forteller Kari Bremnes’ tekster om endring og erindring, spør Åsfrid Hegdal.

Kari Bremnes, © Hans Petter Skolsegg

Der kor berg og båre brytes kommer også sangen
langveisfra med seil av sølv heist av solnedgangen
Der den gamle kampen står åpne sæ det nye
skapt av sjø og stein og sår og lys fra morragryet

(Kari Bremnes: Berg og båre. Fra Spor, 1991)

Da Kari Bremnes og Anne Grete Preus sang «Møte» (1989), en av de tidlige sangene til Bremnes, som avslutning på en svært interessant samtale om sangpoesi på Litteraturhuset i Oslo 23. mai, hørte jeg denne sangen for første gang. Jeg ble dypt berørt av teksten, melodien, samklangen og av hvordan publikum tok sangen imot. Av og til er to stemmer og en gitar nok, tenkte jeg, for å nå fram til sårflatene i oss som lytter. Det universelle i teksten traff oss alle gjennom den lille fortellingen om den unge jenta som har en avtale med gutten hun er forelsket i. Hun kommer tolv minutter for tidlig til møtet, for første gang i livet kommer hun for tidlig, og prøver å dempe forventningen mens hun går gatelangs i regn og venter på at de tolv minuttene skal gå:

Æ kom for tidlig/ for første gang I livet /kom æ for tidlig
Det va tolv minutter igjen
Æ begynte å gå dine gate / Det regna
Et regn som sekkert Gud, staten og politiet va sammen om – og hæren
For så sterk forventning e forbudt

Jenta vil være vakker og tiltrekkende, ønsker seg «munn som en godt moden plomme og øya mørk av visdom». Men i butikkvinduets speil ser hun en annen versjon av seg selv, med smale lepper og et angstfylt blikk. Kontrasten mellom den indre følelsesstormen og den ytre virkeligheten er stor, og møtet mellom det indre og det ytre blikket viser styrken i konflikt med forelskelsens usikkerhet. Forventningen blander seg med skammen over den samme forventningen og over det overveldende ved følelser og lyst som nesten ikke er til å bære. Når gutten åpner døren for henne, etter noe som føles som 700 år, går forventningen over i realitet. Vi vet ikke hva som skjer videre, men før hun går over dørstokken, tenker jenta at «det sterkaste, det svakaste øyeblikk i ditt liv vil alltid gå over i et annet». Jenta blir ikke i forventningen, og vi kjenner at hun står på vippen mellom det som var og det som kanskje blir. De sterke følelsene får henne til å våge å vise seg sårbar. Denne dobbeltheten i situasjonen, at hun kjenner på begge følelsene samtidig, skaper en dybde i sangen som treffer. Fordi den sier noe sant om kjærligheten som gjør deg sterk og modig, men samtidig svak og sårbar for hvordan den andre kommer til å møte deg. Og alle øyeblikk driver oss videre, går over i nye øyeblikk som langsomt skaper den vi blir.

Sang gjør noe med meg som lytter. «Å skrive låter er magi,» sa Anne Grete Preus før «Møte» ble sunget på Litteraturhuset. «Å høre en sang som forløser noe i deg er helt magisk, det kan gå så dypt i et menneske. Samtidig kan det være et helt lett ingenting. Det kan få deg til å skjønne hvem du er og hvor du skal.» Fra samtalen var det denne kommentaren jeg bar med meg inn i lyttingen. Sangen satte i gang refleksjoner over hvordan jeg er formet gjennom en samling av øyeblikk, hvor jeg har våget og ikke våget, vist meg sterk og vist meg svak. Noen øyeblikk husker vi, mange glemmer vi, og vi drives videre av sterke og svake øyeblikk hvor forventning blir til skuffelse, tvil blir til visshet, ro blir til uro. Og jeg tenkte tilbake på et øyeblikk en iskald januarmorgen hvor jeg sto ved en iskald fjord og ventet på en båt. Jeg var i ferd med å gjøre meg kjent med sangdiktingen til Kari Bremnes, komme sangene i møte og lete etter nye tanker i kjølvannet av hurtigruter, langs skinneganger og i røykfylte københavnerkneiper. Denne morgenen strømmet «E du nord» (2012) gjennom øreproppene: «Det e ikkje alltid det går sånn som du hadde tenkt. Det e ikkje alltid du når den ferga du kunne ha trengt. Du ser bare lysan derute på vei tel et anna sted. Og du som var fire minutter ifra en ny begynnelse.»

Oslofjorden er ikke Vestfjorden, himmelen hadde ikke nordlys, og selv om jeg rakk den ferga jeg trengte akkurat da, var det noe i sangscenen som fikk meg til å lytte meg inn i teksten. Sangen handler om det ytre og det indre mørket, om et øyeblikk som går i feil retning og om våren som kommer med lys og håp. Setningen «Førr en kveld, en kveld trekkes teppet fra og det kommer et lys av Guds nåde» spilte på repeat i meg og lyste opp vintermorgenen. Sangen blandet seg etterhvert med «Tog vi ikkje tok» (2017), «Nytt imellom oss» (2012), «Gje dæ ly» (2009) og «Det som ennu ikkje har et navn» (2017) som fulgte meg over fjorden.

Øyeblikkene, tenkte jeg, det er mange øyeblikk i sangene som beskriver at ting endrer seg, at ting snur, at noe går over i noe annet. Øyeblikket vi bestemmer oss for å la toget kjøre forbi oss uten at vi blir med. Øyeblikket det oppstår noe nytt mellom mennesker. Øyeblikket da en venn gir oss varme og ly når det er mange skjær i sjøen og hindringer på land.

Les også: – Det er savn i mine sanger

En av tekstene til Bremnes som beskriver nettopp øyeblikk som er på vei i det skjulte og som kommer til å manifestere seg i et møte eller i en handling, er den tankevekkende «Det som ennu ikkje har et navn».

Det som ennu ikkje har et navn
det som skjer imellom det som skjer
det som ennu ikkje har bestemt sæ
det som ingen høre eller ser
jobbe i det stille for sæ sjøl
mellom all begynnelse og stans
kortan legges allerede ut
lenge før du vesste at de fanns

Det som skjer imellom det som skjer! Det er så fint sett og formulert om det usynlige rommet der følelsene får vokse før de møter verden, der tankene våre utvikler seg, der vi lar tanker og følelser bli eller forkastes, der de holdes våkne eller langsomt dør. Og kanskje, når de er modne, går over i valg og handling. Jeg ble fanget inn i det bremneske univers gjennom nordlyset som åpenbarte seg i musikken den januarmorgenen. Og ble nysgjerrig på hvilke ideer tekstene hennes kretser rundt, og hvilke aspekter ved menneskelivet tekstene hennes søker svar på.

Dåpskjole og sørgeslør
«Alt starter med tekst hos meg», sa Kari Bremnes da hun ble intervjuet ved innlemmelsen i Rockheim Hall of Fame i 2018. «Jeg må ha en ide om hva jeg skal fortelle og hvordan teksten ser ut før jeg kan lage musikk på det. Jeg har prøvd å få ideer til en låt, men jeg har ikke klart å lage tekster oppå det. Teksten definerer egentlig hvordan sangen blir. Og så etterhvert kommer det enten en melodi på det jeg skriver. Eller et beat, en rytme. Ellers må jeg jakte på det når teksten er ferdig.»

Det starter med tekst. Den gode sangen er den som viser deg en scene, en situasjon eller en stemning som du kjenner igjen, og som båret av melodilinjen treffer noe i deg, som formulerer noe du kanskje flyktig har tenkt men ikke har klart å fange i språk. Språket kommer i seg selv til syne i mange av sangene til Kari Bremnes. En rekke metaforer knyttet til sang gir et metaperspektiv på diktningen hennes. Skinnene synger kjærlighetens sang i «Togsang» (1994), men de synger også endringens og erindringens sang. I «Nytt imellom oss» brukes bildet av livet som en sang vi ikke kan, men som vi allikevel må prøve å synge. I «Berg og båre» (1991) synger bølgene som bryter mot stranden i et evig kretsløp:

Der kor berg og båre brytes blir det melodia
alt fra løstig sommarlåt te såre symfonia
Kvasse klippe knuses sund og smuldre bort i sanda
men her finns og steina som e go å ha i handa
[…]
Der kor berg og båre brytes kommer også sangen
langveisfra med seil av sølv heist av solnedgangen
Der den gamle kampen står Åpne sæ det nye
skapt av sjø og stein og år og lys fra morragryet

Kari Bremnes Foto: Øyvind Toft

Teksten skildrer en grå kveldsstemning, hvor hav og himmel går i ett i skumringstimen. Lyden av bølger som slår mot strand og fjell skaper musikk, noen ganger mektig og voldsom, andre ganger stille og dempet. Og bølgenes musikk skaper endringer i landskapet. Berget er det faste, det bestandige, og bølgen er bevegelsen som sakte endrer det. Det nye oppstår gjennom kamp og gjentakelse, i mørket mellom solnedgang og morgengry, som kommer med håpet, som også kom til syne i «E du nord». I dette mellomrommet, i selve bevegelsen, skapes endringen, i øyeblikkene der det gamle møter det nye, stillstand møter bevegelse, hvor det oppstår uro og bruddfaser. Og i dette mellomrommet, i brytningen mellom begynnelse og slutt, kommer sangen med «seil av sølv heist av solnedgangen». For meg er dette en metafor for diktningen til Bremnes. I øyeblikkene mellom berg og båre, der endringene skjer, i øyeblikkene av bevegelse i livet, der skaper hun sine sanger, som ofte skildrer dette mellomrommet og som er gode å ha i handa. Som bølgene skaper sår, men også skjønnhet gjennom bevegelsens kraft, skildrer sangene hennes hvordan all endring innebærer sår og smerte, men at den også kan bære med seg glede og skjønnhet.

Dette skaper et tekstunivers som preges av en syklisk livsholdning, med begynnelser, slutter, og nye begynnelser. Vi står midt i historien, vår egen og andres. Jeg er også et resultat av andre menneskers samling av øyeblikk. Jeget er mangefasettert, både i den jeg er i nåtiden, og som bærer av tidligere generasjoners liv og erfaringer. Når noen andres liv slutter, begynner mitt, og jeg vil møte de samme livsfaser og andres begynnelser og slutter i en ubønnhørlig drift gjennom livet. I «Spor» (1991) beskrives dette sykliske verdensbildet.

Du e ikkje en, du e mange
du e lag på lag på lag på lag
av glemsel og erindring
av pine og av lindring
av folk som har gått før
av dåpskjole og sørgeslør
av salve og av sår
av mange tusen år

Vi er det vi husker, men også det vi har glemt. Det som gjør vondt i det ene øyeblikket kan avløses av lindring i det neste. Og alle livsøyeblikkene rammes inn av dåpskjole og sørgeslør: Vi lever livet fra fødsel til død, gjennom glede og sorg, lys og mørke, mellom fryd og skam. Samtidig plasserer sangen oss i det som gjentar seg og gjentar seg, i livet som rammes inn for oss alle, i en stadig gjentakelse av ro og bevegelse.

«Spor» er tittelsporet på det andre soloalbumet til Kari Bremnes fra 1991. Sangen er også med på den seneste utgivelsen fra 2017: Det vi har, som siste låt. Teksten er den samme, men musikken har gjennomgått en endring og er tilpasset et annet rytmisk lydbilde med hurtigere tempo. Dette grepet underbygger ideen i sangen om at vi er det samme mennesket gjennom livet, men samtidig ulike varianter av oss selv, til ulik tid og i ulike relasjoner. Det er en annen Bremnes som synger sangen i 1991 enn den som gjør det i 2017, med en større del av livet bak seg, med flere øyeblikk som har satt spor. Sangene til Bremnes leter etter de ulike lagene i mennesker. De går tett på individuelle erfaringer og skildrer menneskenes kamper, håp og lengsler. Tematikken i tekstene endrer seg etterhvert som hun selv går gjennom ulike livsfaser. På albumet Blå krukke skildrer hun erfaringen det er å bli mor, i Spor handler flere av tekstene om å reise, og å komme hjem. På Gåte ved gåte (1994) beskrives kjærlighetsforhold som oppstår og følelser som kjølner. På Ly (2009) nærmer sangene seg en annen livsfase. De tematiserer hvem man egentlig tenkte å bli og det man faktisk ble, den tapte kjærligheten, møtet med døden og selvransakelsen etter et brudd eller en krangel. Forelskelse og begjær er fremdeles til stede, gjennom nye følelser eller fornyelsen av gamle. I «Ingenting blir borte» møter vi det sykliske igjen. Jeget i teksten sørger over en nær person som har gått bort, og i sorgens første fase tenker at alle ting blir borte. Men savnet mildnes av tanken om at også de døde er med oss som minner:

Ingenting blir borte
Alle ting e her
Sydd i samme bilde, bare gjemt
Menneskan i livet, alt du hadde kjær
Ingenting blir borte eller glemt

Og så kom resten av livet (2012) møter vi erindringen om det som var og minnenes potensielle melankoli. Som i «Denne veien», hvor jeget tenker tilbake på barndommens somre og en barndomsvenn, og i «Trist når du får tenkt deg om,», som skildrer minnet om barnet som har blitt voksen, og om moren som har blitt gammel. Vi kan dyrke tristheten og melankolien over tiden som går, eller vi kan akseptere livets gang og verdsette nye øyeblikk og følelser som oppstår, som vakkert skildres i «Nytt imellom oss».

Kari Bremnes Foto: M.Rygg & M.Eriksen

Tema i tekstene kommer igjen og igjen med ulike innfallsvinkler, fra ung kjærlighet til middelaldrende kjærlighet, fra ungdommens lengsel ut til tryggheten i å komme tilbake, fra det omveltende i å bli mor, til å se barna reise hjemmefra. Det handler om relasjoner og om det gåtefulle som skjer i øyeblikk mellom mennesker, om endring fra øyeblikk til øyeblikk på mikronivå og livsløpsendringer på makronivå, og om erindring som en del av den indre utviklingsprosessen. Også kjærligheten endrer seg. I «Nytt imellom oss» møter vi igjen et par. Kanskje utviklet det seg til noe mer etter møtet på Blå krukke, kanskje er det det samme paret vi møter på albumet nesten 30 år etter. Men det er ikke viktig. I denne sangen er det ikke det første møtets sødme som beskrives, men to som har et langt samliv eller vennskap bak seg. De er ikke lenger gåte ved gåte, mystiske for hverandre og i prosessen det er å avdekke hverandres lag på lag, men er kommet over i en annen fase, kanskje kjedelig, men kanskje også trygt. Kjærlighet og vennskap endrer karakter, gjennomgår ulike faser, og plutselig kommer noe fra den første forelskelsen tilbake, den første intimiteten, som kanskje har blitt borte underveis.

Det e kommet nåkka nytt imellom oss
nåkka som vi ikkje kan forklare
trur du at det bære e et blaff
trur du vi kan få det te å vare
kanskje e det nåkka vi har hatt
nåkka som vi langsomt gikk ifra
uten at vi skjønte ka som skjedde
uten at vi vesste ka det va
[…]
Det e kommet nåkka nytt imellom oss
trur du vi kan få det te å bli her
livet e en sang vi ikkje kan
og nu går den akkurat forbi her
det du har i øyan dine nu
det som gjor at vannet blei te vin
uten at vi skjønte at det skjedde
og at det va vi som slapp det inn

Den sykliske tanken møter vi igjen her; det som gjentar seg, forsvinner og kommer tilbake. Det magiske øyeblikket hvor øyne møtes og et øyeblikk går over i et annet som innleder noe nytt. Også denne sangen er skrevet til et Du, noe som skaper en sterk følelse av intimitet. Teksten har nesten preg av å være en bønn til den andre om fortsatt å være åpen for det nye i forholdet. Eller vennskapet. Livet er en sang vi ikke kan; det må læres underveis. I mange øyeblikk oppstår noe ukjent, hvor vi ikke har noen oppskrift, og må finne nye veier i relasjoner og i livsvalg. Og langsomt lærer vi forskjellen på refrenger og nye vers.

Tiden som endrer oss er tema i mange av sangene til Bremnes. På Mitt ville hjerte (1988), albumet hvor Bremnes har tonesatt dikt av Tove Ditlevsen, finner vi diktet «Erindring» fra 1961. I diktet ser Ditlevsen sin mor som ung: «Min mor var ung. Det så jeg aldrig før. Hun bar sin lyse kjole som til fest.» Diktet beskriver forholdet mellom foreldrene, og hvordan hun ser på dem i ettertid, med barndommen på avstand. Erkjennelsen i diktet er at moren har vært en annen enn den hun kjente, og at livet har endret henne, fått fram et annet og tristere lag enn den hun var i den ungdommelige forelskelsen. Vi fornemmer også en sorg i diktet fra datteren over at hun aldri har lært sin mor å kjenne da hun var ung og lykkelig, og at moren var en annen uten henne.

Jeg husker ikke nogen dag som den.
En barndom randt. Min far var tavs og grå.
Min mor var altid sorgfuld siden hen
Af hemmelige savn, som ingen så.

I «Tidlig» (2012) beskriver Bremnes en liknende innsikt gjennom en erindring om mor: Mor har vært en annen før. I sangen ser jeget tilbake på sin mor i en tidlig morgenstund i barndommen hvor de spiser frokost sammen på verandaen en sommermorgen, bare de to.

Ho mamma va så mye
æ va nesten ingen
va såvidt ho Kari
æ syns det va tynt
Ingen andre oppe
Bare vi og sola
En og anna fuggel
va såvidt begynt

Ho mamma ska te Spania
tel ho Inger Johanne
som bor i Alicante
De brukte å vær 19
usannsynlig 19
en sommer i Europa

Mor og datter snakker ikke sammen, men datterens glede over å være alene med mor lyser gjennom teksten, det samme gjør kjærligheten til moren. Sangen går over i å fortelle at mor skal til Spania for å besøke en venninne. Disse to var på sommerferie sammen og syklet rundt i Europa da de var nitten år, noe datteren har hørt om og kommer til å tenke på når moren nå skal det samme seksti år etter, nå er de åtti. Erindringen om sommerfrokosten blander seg med datterkjærlighet og erkjennelse av at det er umulig å forestille seg sin mor som nittenåring, og nesten like umulig å forestille seg at moren nå er en eldre kvinne i sluttfasen av livet.

Det einaste vi ville va å vær et anna sted
Tiden endrer oss, og den endrer verden omkring oss. Den tar også mennesker fra oss, mennesker som har elsket oss og gitt omsorg og beskyttelse, kjærlighet og ly for vinden. Sangene til Kari Bremnes påminner oss om dette, som vi kanskje alle vet. En dag blir mors omsorg borte. Beskyttelsen fra de voksne rundt oss forsvinner gradvis og vi er overlatt til oss selv med vår egen vilje som vern mot verden, som hun synger om i «Beskyttelse» (2002):

Den mest rystende erkjennelsen
æ har fått nångang e den at der e
ikkje beskyttelse,
de voksne har gått sin vei og
beskyttelsen e opphørt.
Du har fakta bare en beskytter her i verden
og den hete vilje.

Sangen «Montreal» (1991) skildrer vakkert en scene fra en liten butikk i denne byen hvor jeget i teksten møter en ung kvinne som selger sin mors klær:

Ho hadde sorte negla og gikk rett inn i en sang
da ho langsomt kom imot mæ med replikken:

I’m selling all my mothers clothes
her lingerie, her skirts and coates
Her beauty was as pure as this affair is sordid
I’m seIling all my mothers clothes
and yes, I find it morbid.

Datteren er svært ulik moren, hun er stor og tung og har sortlakkerte negler. Morens plagg er små og nette, fra Chanel og Dior, og i smykkene er det diamanter, gull og rav. Det vakre i morens eiendeler står som kontrast til den kummerlige butikken. Datteren selger det som forbinder henne med moren, det siste som knytter dem sammen, og hun viser sorg. At hun selger både undertøy og yttertøy viser det symbolske i morens ulike lag, det kroppsnære og erotiske gjennom undertøyet, frakken representerer beskyttelsen. Datteren distanserer seg slik fra morens kvinnelighet og kjønn, og fra mor-datterforholdets beskyttelse. I sangen beskrives hun som en gjenglemt datter som ler en hjemløs latter. Her er det moren som har reist ut, forlatt datteren til fordel for en venn i Paris, som er død. Vi får ikke vite hva som har skjedd med moren, men vi må anta at hun også er død. Datteren har mistet sin forankring, og står alene igjen. Selv om moren kanskje har vært lenge borte, er det først nå atskillelsen er endelig og fører til livsendring.

Ønsket om å reise bort står sterkt i tekstene til Bremnes. Til tross for forankringens beskyttelse søker personene i svært mange av tekstene hennes ut; i «Montreal», i «En bar i Tanger», i «En elsker i Berlin», i «Københavnerkneipe». I disse sangfortellingene møter vi både fortelleren som er på reise, og skildringer av møter med eller mellom andre på en permanent eller på en flyktig reise. Reisen er flukt og tilbakekomst, lengselens manifestasjon, et redskap for erkjennelse, og den er en metafor for livsreisen. Og sangene sier noe klokt gjennom fortellingene; om sorgen over en mor, om å bli sett av en fremmed, om valget man må ta når lidenskapen herjer, og om at reisen også kan føre til at man mister seg selv. I den såre «Københavnerkneipe» (1991) møter det reisende jeget en ung pike som tigger om øl i en mørk, dansk kro, «der hvor sommeren aldri lukkes inn». Hun kommer fra et værhardt fiskevær på Senja, men sier at «det storme ennu hardar her». Jeget i teksten blir berørt av møtet, kanskje tenker hun at det kunne vært henne som hadde havnet der om øyeblikkene i livet hennes hadde blitt annerledes.

«Københavnerkneipe» viser at reiser kan ende galt, at lengselen ut også kan ødelegge. I «Hurtigrute» (1989) hører vi om det lille barnets lengsel ut mot verden:

Æ hadde bestandig den drømmen
Da æ va ei lita pia ved en diger fjord
Om å få komme med ei hurtigrute
Dit æ en gang skulle

Hurtigruta bærer bud fra en større og mer spennende verden, og om muligheten til en gang å kunne delta i den. Kanskje kjenner jeg meg godt igjen i denne sangen, og i de nordnorske stemningene hos Bremnes, fordi jeg selv har vært en liten pike ved en diger fjord enda lenger nord, der Hurtigruta også daglig la til. Den lot meg reise på eventyr til mormor tre havner vestover, andre ganger møtte jeg min mor på kaia, endelig hjemme etter en lang reise. Vi lengtet ut vi som bodde der, men vi lengtet også hjem. Lengselen ut blir også nydelig skildret i «Det einaste vi ville» (2017). Under samtalen på Litteraturhuset, som jeg viste til innledningsvis, trakk Bremnes fram nettopp denne setningen da hun snakket om hvordan hun arbeider med tekstene: «Jeg er nok en intuitiv skriver, fordi det kan ofte begynne med en intens følelse av noe, og så noen ord som passer på den og så vet jeg at jeg må jage den følelsen, for det er den følelsen jeg vil ha i den sangen. Og om den er så sterk for meg, må den følelsen også kunne vekkes hos andre […] Sånn som for eksempel ei linje på den siste plata som heter Det einaste vi ville va å vær et anna sted. Det var den setningen jeg hadde i hodet og jeg tenkte: Hva er det med den setningen?»

Det einaste vi ville va å vær et anna sted
det sterkaste vi hadde va en lengsel
Vi gikk den samme gata
og vi gikk ho opp og ned
vi gikk som i en luftegård i fengsel
Det va den samme gata
som va med å sett oss fri
som lærte oss å sykle uten hender
Som vesste kor vi kom ifra
og kor vi gikk forbi
når vi va klar for hemmelige strender

Men nesten enda sterkere står behovet for å komme hjem. «Sang til byen» (1991) beskriver opplevelsen av hjemkomst gjennom å zoome langsomt inn på byen man nærmer seg med båt en tidlig morgenstund. Samtidig beskriver sangen landskap og bebyggelse, en del av identiteten til den som står og ser. Etter møtet med landskapet kommer møtet med menneskene, blikket følger hendelsene på kaia, og den lille nølingen med å gå i land viser følelsene til den som synger om at «du ska vente litt før du forlate rekka sjøl om landgangen e lagt ved byens fot». Hjemkomsten skaper en ny reise, kanskje en reise tilbake til barndom og erindring, kanskje en reise mot nye møter og nye spor og nye sanger.

Du ska si farvel tel de som ville videre
for du har en annen reise du ska gjør
i den byen som var din for lenge siden
og som eide morratiman dine før
Du ska nærme dæ den langsomt ifra sjøen
du er nær og fremmed der du går i land
i en by av gamle bilda og historie
og nån sanga som du ennu ikkje kan

Publisert:

Del: