De siste årene har Live Roggens karrière fortonet seg som det rene kometløp mot stjernene. I tillegg til hennes duo Tu´ba, har hun også markert seg med bandene Wibutee og spellemannsprisvinnerne Come Shine. På årets Vossajazz stilte hun for første gang med et soloprosjekt, og Ballades medarbeider grep sjansen til å snakke litt med Roggen kvelden før hennes første solokonsert.

Live Maria Rogge

Av Kyrre Tromm Lindvig

Dette er jo første gang du går solo, du har jo ikke gjort det før?

— Nei, jeg har jobbet i mange band og vært gjestesolist i en del sammenhenger. Generelt sett har jeg spredt meg veldig mye, har vært aktiv i mange forskjellige genre. Dette her skulle være et prosjekt hvor jeg ikke skulle tilhøre en bestemt genre, men hvor jeg prøver å formidle noe enda mer personlig. Men jeg har også skrevet musikk før dette soloprosjektet, bla. fikk jeg engang et oppdrag for Josefine viseklubb, jeg skrev en milonga-aktig låt med norsk tekst. Jeg tror ikke det funket helt…Ellers har jeg skrevet frie greier som jeg har brukt i duoen Tu’ba med Lars Andreas Haug. Jeg har også bidratt med ting til Wibutee. Det som gjør at dette prosjektet her skiller seg ut, er at jeg prøver å tørre å skrive mine sanger, på min måte. Jeg er for eksempel veldig opptatt av tekst, så ofte må de andre virkemidlene føye seg etter den. Mine melodier skal ikle teksten, og jeg legger også stor vekt på stemmens klang. Siden jeg er så opptatt av dette har jeg valgt folk som er flinke på det jeg ikke kan så godt, deriblant produksjon.

Hvorfor har du ikke gått solo før? Og hvorfor akkurat nå?

— Det som skal spilles her er faktisk en live versjon av en plate som er i kjømda, røper Roggen, før hun fortsetter:

— Men den ble litt glemt fordi Come Shine tok så innmari av. Men jeg vil fortsette med det bandet også, og jeg vil også fortsette å jobbe med Lars Andreas Haug i Tu’ba. I tillegg til dette underviser jeg, og også det er – og vil være – en viktig del av mitt virke. Men det var viktig for meg å gå solo nå, jeg trengte et press på meg, derfor hev jeg meg på denne muligheten som bød seg her på Vossajazz. Da måtte jeg jo bare ha noe klart, ler hun, før hun innrømmer at nervene er tilstede:

— Men jeg er veldig spent på hvordan konserten blir mottatt, det er jo ikke jazz! Jeg ble faktisk hektet på jazz først etter at jeg gikk ut fra Foss, før det var jeg mest interessert i pop. Mitt soloprosjekt er min egen vri på popmusikk, kan man vel si.

Ved å se på Roggens karrière, kan man fort mistenke henne for å hoppe fra den ene suksessen etter den andre, ved å bevisst satse på hippe ting.

— Dette er ikke sant. Wibutee, som jeg nå ikke spiller med lenger, er et band som jeg var med på å bygge opp fra bunnen. Både med dem og med Come Shine jobbet vi først i flere år med spillejobber for så å si ingen publikummere og med lusen eller liten betaling. Og mitt soloprosjekt er heller ikke et forsøk på å gjøre meg interessant, jeg spiller jo musikk som appellerer til meg.

— Jeg er også meget kritisk til showbiz, fortsetter hun. Jeg føler meg for eksempel ikke som en “artist”. Jeg er musiker, med sang som hovedinstrument. Riktignok fronter jeg enkelte band, men hvis noen hadde prøvd å bygge opp meg som “artist”, hadde jeg fått hetta. Jeg klarer ikke å ta PR – jobben seriøst, ler hun.

Men debuten som soloartist, en dag frem i tiden, er blodig alvor for Roggen.

— Dette er nok noe av det skumleste jeg noensinne har gjort. Jeg har spilt så lenge og så mye med Come Shine nå, vi er så trygge på hverandre, at selv når vi improviserer og uforutsette ting skjer, så vet jeg at vi lander. Nå i morgen er rammene betraktelig mindre trygge.

Ellers skryter Roggen mye av sitt band, som foruten Gulleiv Wee på bass også består av Øyvind Brandtsegg på tangenter og diverse elektronikk, og Lars Andreas Haug på tuba og ventiltrombone. – Lars Andreas er det menneskelige alibiet, forklarer Roggen.

— Han er en villbasse som jeg ikke har helt kontroll over, og det er også litt av poenget. Øivind er data-wizard, han bruker blant annet et sensorsystem for å kunne trigge et flerstemt korsample av meg, det er avstanden fra hånden hans til sensoren som avgjør hvilken del av samplet som trigges. Han har masse slike greier, han er rett og slett dritkul. Gulleiv Wee vil vel alltid være kjent som bassisten i September When. Han er antageligvis Norges mest groovy bassist. Det får han imidlertid ikke vist i dette prosjektet på grunn av alle bassfrekvensene i loopene, ler hun. Jeg har faktisk gjort halve soloplaten min i hans studio, han er en viktig samarbeidspartner for meg. Med denne besetningen kan det virke som jeg ikke ville ha med noen som konkurrerer i mitt frekvensområde – alle guttene spiller jo i et mørkt register! Jeg prøver det slik fordi jeg liker et dystert lydbilde, men det blir ikke enkelt for lydteknikeren. Derfor har jeg med Asle Karstad, noe særlig tryggere på den fronten blir man ikke, forteller hun.

— Men hvordan det blir i morgen vet jeg ikke, avslutter Live Roggen:

— Men jeg håper at folk kommer til å høre at jeg er klar for dette soloprosjektet, for det er jeg i høyeste grad nå. Jeg har lyst til å vise folk hvor enkel jeg egentlig er, jeg vil kaste meg ut 100% og satse på at det går bra.

Ballades medarbeider overvar konserten på søndag 14.mars og det var ingen tvil om den slo meget godt an hos publikum. Noen dato for slipp av Live Roggens soloprosjekt har vi ikke fått enda, men utifra konserten å dømme, er de i alle fall godt i gang.

Publisert:

Del: