Den nye spektakulære kunstmusikken, som avskaffer konsertformatet og i stedet insisterer på å levere en totalopplevelse av dans, sirkus, lysshow, humor og grøss, produserer forestillinger som noen ganger blir så snakkesalige at det halve kunne vært nok.

Åpningseremonien i Oslo Rådhus, © Ultimafestivalen / Andreas Turau

Eksperimenterende, utfordrende, unik, upraktisk, problematiserende.

Ultimafestivalen skal være alt dette og litt til. Det er bra og nødvendig. Den som har sittet ved siden av snorkende konsertabonnenter når et symfoniorkester for n-te gang dokumenterer en 150 år gammel låt, kan ta seg selv i å glede seg til neste “Ultima”, som aldri er mer enn et år unna.

Men så går man på åpningskonsert i Rådhusets store hall og blir minnet om at også her, under arrangementet som all norsk samtidig kunstmusikk roterer rundt, refererer til og higer etter, foregår det dokumentasjon av innarbeidet stil.

Åpningskonserten i Oslo Rådhus
Åpningskonserten i Oslo Rådhus

Konsert? Kanskje
Det er noen tiår siden selve konsertformen ble vedtatt oppløst av toneangivende kunstkomponister. I tråd med idealet om å stille det store spørsmålet om kunstens verdi, mål, dens institusjoner og mening, er det noen ganger bare ordet konsert som henger igjen i språket. Du hører kanskje noen si at de skal på konsert. Snakk med dem etterpå, og du får høre at dette var vel noe helt annet egentlig. Hva, er litt uvisst.

En del av dette “nye” var imidlertid mer ideen “nytt”, framført med vår tids tone, timing og innslag av ny teknikk, enn noe egentlig rystende ukjent.

Jeg ble utsatt for “noe nytt” da jeg gikk på åpningsforestillingen, Rolf Wallins The Otherroom. En del av dette “nye” var imidlertid mer ideen “nytt”, framført med vår tids tone, timing og innslag av ny teknikk, enn noe egentlig rystende ukjent. Mye var til å kjenne igjen fra flere tiårs normoppløsning.

Snakkesalig
Også snakkesaligheten var til å kjenne igjen. Denne deliriske oppfinnsomheten som prøver å gi plass til musikk, bevegelse, lys, spilt og samplet lyd og flygende droner er en kjent, og for denne lytter oftest kjær, uttrykksform. Det lekes, og det er kiler godt i skattemuskelen av at lekingen i årevis har blitt betalt av knutepunktpenger.

Fra åpningskonserten Foto: Ultimafestivalen / Andreas Turau
Fra åpningskonserten Foto: Ultimafestivalen / Andreas Turau

Wallin lot sine fire messingmusikere (trombone, trompet, franskhorn og valthorn) sitte på hver sin hvite kube, med lys gjennom pleksiglass under musikerstolen, hjul og en “dytter”, dvs. en medhjelper som trillet kuben, hele tiden med musikeren på, rundt i rommet etter den foreskrevne koreografien. Musikken fremstod hovedsakelig som analog, tidvis supplert av elektronisk modifiserte lyder fra de samme instrumentene.

Et stort sort teppe, holdt oppe av sorte heliumballonger spiller en viktig rolle i forestillingen. Det trekkes frem og tilbake gjennom publikum og fremstår vekselvis som en vegg som tvinger seg mellom og skiller oss og som en innpakning med et menneske inni. En del romvesen, en del Berlinmur.

Etter hvert flyr noen store, hvite ballonger ned fra galleriet. De har propeller, lys inni og høyttalere under. En av dem slukker og blir grå. Det kan ha vært meningen, men det er bare så vidt jeg orker å tenke tanken. På det tidspunktet er jeg så mett av strømmen av innfall at jeg sant og si ikke bryr meg så mye lenger. Musikerne har blitt dyttet fort og veldig mange ganger fram og tilbake gjennom rommet. Ingen publikumer har blitt påkjørt, men én ble fanget av de fire kubene. Den unge mannen med skulderveske skjønte at det var meningen og spilte høflig og villig med til ringen av musikere på hjul rundt ham løste seg opp.

Åpningskonserten Foto:   Ultimafestivalen / Andreas Turau
Åpningskonserten Foto: Ultimafestivalen / Andreas Turau

Akustikk på alvor
Det beste ved forestillingen var lyden av den. Lange, flytende klanger som korresponderte fint både med den pelagiske flyten i de fire pidestallenes bevegelser, og med selve akustikken i den store steinboksen som Rådhushallen jo er. Andre partier er mer tonalt rastløse og låter improviserte. Instrumentene har doble schallstykker (lydtrakter) som åpner for at lyden fra hver trakt kan manipuleres forskjellig, med hånd (det franske hornet) eller med forskjellige muter (de andre instrumentene).

Innfallsoverdosert
Selv om balansen i det lydlige er god, redder det ikke kvelden. Summen er innfallsoverdose. Det er som å være snakket i senk av han på festen som hadde fått i seg for mye pepstoff. For femte gang har han vendt tilbake til temaet han startet med. Det har vært lyspunkter, men forestillingens ”snakkesalighet” skygger for godbitene.

Rullingen, ballongflyingen og viftingen med teppe virker til slutt retningsløs. Hvorfor har ikke koreografen sagt at nå er det kanskje nok rulling? Er det fordi musikken ikke er ferdig? Det illustrerer i så fall noe av problemet. Hvis det ikke er en konsert der musikken er prioritet nummer en så må delene kompromisse på tvers av de kunstformene som er i spill for å skape en fungerende helhet.

Trond Reinholdsen Foto:   Ultimafestivalen / Andreas Turau
Trond Reinholdsen Foto: Ultimafestivalen / Andreas Turau

Usynkronsvømming
Trond Reinholdsen er Ultimafestivalens hussatiriker. Hans kødding med opera, filharmoni og plingplong er imidlertid i seg selv hverken utfordrende eller overraskende lenger. Også denne gang brukte han søppel som virkemiddel, mer eller mindre bokstavelig. Det var både spøkelse i hvitt laken som smøres inn med skitt, kabelvaser og replikker og mimikk, levert halvveis planlagt av folk med overtydelig mangel på teaterteknikk, herunder komponisten selv.

Videosnutter viste båttur til Hovedøya med innlagt (og halvveis innøvd) synkronsvømming og utkledte troll som vasser i fjæra.

Det er gøy, men heldigvis får vi også musikk

Det er gøy, men heldigvis får vi også musikk. Musikerne fra OFO så ikke veldig glade ut underveis. Det kan ha vært en innstudert surhet. Uansett var det fremragende spilt og forfriskende godt komponert. Ellen Uglevik overbeviste meg fra flygelkrakken, men ikke i sine forsøk på å tolke Reinholdtsens liksomblodige under-flygel-horror (hvor pianisten ender med å skjære av seg fingrene og dyppe dem i teaterblod med feil farge).

Teknikken sørget for noen herlig, uspillelige pianopartier, som også, på en nesten litt syk måte, gled naturlig inn i helheten. Summen er omtrent like uredigert som Wallins åpningsstykke. Jeg forstår at “det skal være sånn”, uten at det nødvendigvis kvalitetsstempler verket som forestilling.

Foto: Ultimafestivalen / Andreas Turau
Foto: Ultimafestivalen / Andreas Turau

Teknikken er en dårlig produsent
Mellom Wallin og Reinholdtsen var jeg innom Kulturkirken Jacob for å høre Maja Ratkjes Ekkokammer 2.0, utlevert av Trondheim Voices. Også hos Ratkje er idéen å bryte ned skillet mellom kunsten og det private. Her er det sangernes private fortellinger, ikke minst om hvordan de valgte å bli sangere, som står i fokus.

Dessverre tar disse private, mildt sagt ujevnt leverte, fortellingene alt for mye plass. Det er tilløp til fine sangpartier her (minus noe slappe pop, som får meg til å savne mer respekt for en rik, om enn kommersiell, kunstform).

Ratkje er ikke den første som lar musikerne bryte ut av konsertformatet med fortellinger fra egne liv off-stage. Det er åpenbart ment å få meg til å problematisere selve konsertformen. Her, som hos Wallin og Reinholdtsen, vekker denne vinklingen hos meg like mye et savn etter produksjon, redigering og fokusering av stoffet som nye tanker om hva musikken kan være og ikke være.

Særlig problematisk blir det når teknikken tar for stor plass. Droneballonger og trådløse musikere på hjul kan være interessant og friskt tankevekkende, men når virkemidlene får for mye tid i forestillingen vekker de like fort et ønske om mer velfundert innhold. Teknikken er rett og slett en dårlig produsent.

Maja Ratkje og Trondheim Voices Foto:  Ultimafestivalen / Andreas Turau
Maja Ratkje og Trondheim Voices Foto: Ultimafestivalen / Andreas Turau

Gode inngrep
Det finnes noen skarpskodde ensembler og dirigenter som er kjent for å gjøre betydelige endringer i stykker de får fra komponister. Det kan selvsagt gi utslag i begge retninger, men at erfarne musikere, som føler på kroppen hvordan musikken fungerer i møtet med publikum, gjør inngrep i verket, tror jeg bidrar til at mye kunstmusikk i praksis friskmeldes når ideen om fri, eksperimenterende lydkunst truer med å trumfe kritisk formsans.

Dette kan kanskje leses som et ønske om kunstfiendtlig strømlinjeforming. Da er det fristende å peke på noen av vår tids ledende popmusikere, som tidvis lager musikk der det eksperimenteres radikalt med lyd uten at formen ryker i sammenføyningene. Det finnes noen slike perler på Rihannas siste album Anti. Tilsvarende midler som hun har til rådighet kan samtidsmusikken se langt etter. Men popmaskineriets evne, på sine beste dager, til å finne en endelig, skarp og avklart form, kan være et ideal.

Men popmaskineriets evne, på sine beste dager, til å finne en endelig, skarp og avklart form, kan være et ideal.

Jeg håper innfallsnivået i fremtidige Ultimafestivaler holdes høyt. Jeg håper at det blir eksperimentert iherdig med både form og innhold. De store spørsmålene må stilles.

Men når den utfordrende drøftingen av den klassiske konsertformens eksistensberettigelse ender opp som et byggverk av et stort orkester, noen kubikkmeter teknologi, et lass ironi, et svart partitur, teater, tekstframføring og krevende koreografi kan det hele også ende som en vaklevoren konstruksjon, som ingen fikse ideer kan redde, og som til syvende og sist ikke fungerer som forestilling.

Publisert:

Del: