Line Horntveth i Jaga Jazzist har den siste tiden vært nominert til en rekke musikkpriser. Hun var selv til stede under både Spellemannprisen og Natt og Dag-prisen, og mener at utviklingen går stadig mer i retning av glamorøse og innholdsløse forestillinger, der Se & Hør åpenbart er idealet. – Tror virkelig TV-produsentene at vi er så grunne som det de legger opp til? Hvorfor må alt på død og liv være så folkelig og lettbeint og hipt og trendy og helt uten substans? spør hun i denne humoristiske kommentaren, skrevet i full tillit til at et mer seriøst fokus på musikken også kan fungere som god underholdning .

Line Horntveth, Jaga Jazzist (Foto: Rikskonsertene)

Av Line Horntveth, musiker i Jaga Jazzist

Både filmbransjen, musikkbransjen og motebransjen arrangerer gallaer og kåringer i større eller mindre skala, og ethvert magasin, hjemmeside eller plateselskap, med respekt for seg selv setter sammen lister og kategorier der folk, eller en utvalgt jury, kan stemme på fjorårets beste ditt og beste datt.

Noen ganger foregår denne kåringen på nettet eller i avisene, men tendensen de siste årene er tv-overførte prisutdelings-seremonier som blir mer og mer pompøse, glamorøse og ikke minst useriøse for hvert år som går. Før var det noen få slike seremonier som var verdt å se på. Oscar og Grammy i USA, og Amanda og Spellemannprisen her hjemme. På kort tid har det dukket opp mange nye konkurrenter, og det er både positivt og negativt. Positivt, fordi de store gallaene, i motsetning til de mindre, ikke får med seg alt det nye og spennende som skjer i den alternative verden, men konsentrerer seg om de som allerede er stjerner, og negativt fordi de nye utdelingene bærer mer preg av festing og herjing enn takknemlighet og interesse for det som skjer på scenen.

I løpet av de siste to månedene har det vært Idrettsgalla, Fashion Award, Alarmprisen, Spellemannprisen, Miss Norge, Grand Prix og Natt & Dag/Oslo-prisen for å nevne noen. I tillegg har vi det hjernedøde hitmaskin-programmet Idol, som går som en landeplage på TV for tiden, og snart begynner det lobotomerte Big Brother for tredje gang, der utstemming og kåring er endel av konseptet.

Jaga Jazzist, som jeg spiller i, var nominert til tre av disse prisene, og jeg var til stede ved to av dem. Det var en prøvelse må jeg bare si med en gang. For dere som ikke har vært på en slik tilstelning før, kan jeg bare si at dere ikke har gått glipp av noe. Det høres kanskje blasert ut å si dette, men sannheten er at det ser mye bedre og morsommere ut på TV enn i virkeligheten.

La meg begynne med Natt&Dag-prisen, som var en orgie i fyll og spetakkel fra begynnelse til slutt. Nå er jeg hverken medlem av Juvente (Norsk Godtemplar Ungdom) eller motstander av fest og moro, men når det første som skjer er at det hoies: “HEROIN!!!”, fra bakre rekke skjønner jeg at jeg har havnet i feil selskap. Publikum, med unntak av noen ganske få nominerte, er enten innleide modeller eller kjekke svensker med blond hockeysveis. Til og med annonseringen mellom kategoriene forgår på svensk (er Oslo blitt hovedstaden i Stockholm?). Uansett. Vår klasse er sist ut, så vi må sitte og lide oss gjennom den mest useriøse utdelingen til dags dato.

Kveldens konferansier er den ikke ukjente Prinsessebryllups-gjesten, Jono El Grande, som på en god dag overgår selveste Ari Behn i pompøsiteter og kvasi-poetiske vendinger. Det er merkelig hvordan de, i utgangspunktet, velklingende ordene: Fabelaktig, berusende og sensasjonelt, kan bli så platte og kjedelig etter uendelige gjentagelser fra en felespillende mann i silkedress, borsalino og med munnen full av lomper. Jeg satt eitrandes forbanna og svelget ned den nye vinen så godt jeg kunne, men jeg kunne ikke se det morsomme i det. Som bohem er han kanskje et perfekt eksemplar, men som konferansier var han fullstendig håpløs og uten publikumstekke. Stakkars mann.

Prisutdelerne var et kapittel for seg. Med unntak av Harald Eia og Mia Gundersen Lienhof, som var litt festlige, var det en tragedie. Når det renner inn en hyperaktiv kjendisfotograf og den nye vinen-medlem, Per Heimly, J-Diva, med platåsko, lakktrikot og bodyguard med navneskilt i papp, to Hotell Cæsar-skuespillere som subber inn på stillett og mumler fram hvem vinneren er, en stum, skånsk fotballspiller og kona til konferansieren (Puls-programleder – NRKs helsemagasin), som begynner å råkline med mannen sin i to minutter på scenen, da orker jeg ikke mer. Ikke rart at vinnerne er totalt likegyldige og knapt åpner munnen til takk. Hadde vi vunnet skulle jeg sagt et sannhetens ord, men jeg må bite det i meg. En ting er sikkert. Neste år blir det boikott om jeg så får kasta prisen etter meg.

Den andre prisutdelingen fant sted i Tønsbergs nye storstue, Oseberg Kulturhus. Spellemannprisen, som i tredve år har vært et av NRKs flaggskip, hadde i år gått over til fienden TV2, og det gikk ikke upåaktet hen. Det er helt greit at det skjer forandringer, og at showet skal være litt mer lett og ledig, men når Se & Hør blir idealet blir jeg litt fortvilet. Ikke nok med at halvparten av prisene deles ut mens nyhetene, været og sporten ruller over skjermen, til seernes store forargelse, så er det Absolutt, det mest overfladiske kjendis-sladder-programmet på tv som skal sy det hele sammen til en salig blanding av glamour og kommersielt visvas. Gratis bar for artister og nominerte i “green-room”, og et publikum som går inn og ut av salen under direktesending for påfyll, mens tomme benkerader lyser mot tv-seerne gjør det ikke mer overbevisende. Jeg er sikker på at det satt endel tønsbergensere hjemme, som forgjeves hadde forsøkt å kjøpe billetter til showet, og irriterte seg over hvor god plass det egentlig var der inne.

Nei, gi meg Knut Borge tilbake! Med fare for å høres ut som om jeg er med i Eldrebølgen, må jeg bare si at det var bedre før. Hvorfor må alt på død og liv være så folkelig og lettbeint og hipt og trendy og helt uten substans? Er det ikke nok av reality-serier og såpeoperaer og tullete talk-shows til hverdags? Tror virkelig TV-produsentene at vi er så grunne som det de legger opp til? Er det mulig å få se en prisutdeling der vinnerne blir vist den respekten de fortjener, og ikke blir spurt om hvilken hårlakk de foretrekker?

Nei, gi meg Knut Borge, vær så snill!!!

Innlegget ble opprinnelig skrevet for Tønsberg Blad, der Line Horntveth har en fast, månedlig spalte for personlige ytringer.

Publisert:

Del: