En av landets mest hardtarbeidende musikere og produsenter heter Hans-Peter Lindstrøm. Det siste tiåret har han bygget opp en solid katalog av egne utgivelser og remikser. – De aller fleste band og artister har muligheten til å gjøre mer selv enn de skjønner – hvis de ikke går så mye ut på byen og heller jobber litt mer, sier han i dette intervjuet.

Av Per Christian Frankplads

I klubber og stuer over hele verden blir musikk og remikser av Lindstrøm spilt mer og mer. Han opererer stort sett innen “space disco”, som kan beskrives som en slags svevende, analogt lydende og som regel instrumental dansemusikk.

Over de siste fem-seks årene har han bygd seg opp et aldri så lite imperium i sjangeren, selv om det selvsagt finnes andre nordmenn som har plassert seg på kartet, som Prins Thomas, Diskjokke, Blackbelt Andersen og Todd Terje.

Der mange andre produsenter og DJ’er innen klubbmusikk ser det som en livsstil å gå ut, DJ’e hver helg, og reise mye, går 36-årige Lindstrøm i motsatt retning. Han er samboer og tobarnsfar, og lever et veldig strukturert familieliv. I tillegg bruker han nesten all sin arbeidstid på å lage eller spille sin egen musikk live, og har sluttet helt som DJ.

Faktisk musiker
Opprinnelig kommer vår mann fra Stavanger, og hadde en svært så musikalsk oppvekst med pianoundervisning, Ten Sing-kor og traktering av trombone i skolekorpset. I tillegg spilte han Hammond-orgel og synther i forskjellige band. Han har lært seg å spille trommer, gitar og bass gjennom rein og skjær øving. Med andre ord har han mye faglig bakgrunn for musiseringen sin, kanskje i motsetning til mange elektronikanerder som gjerne begynner sin musikalske karriere med å sette sammen sammen nedlastede looper i musikkprogrammene FruityLoops eller Ableton Live.

Lindstrøm flyttet til Oslo på midten av 90-tallet, men det tok allikevel noen år før han oppdaterte platesamlingen (som på det tidspunktet besto mest av folk som Hank Williams og Bob Dylan) og begynte å høre på nyere ting. Alt i et desperat forsøk på å forstå hva folk på klubbene Headon og Jazid – de to viktigste klubbene i Oslo på 90-tallet – egentlig drev med.


Lindstrøm i bakgården (Foto: Per Christian Frankplads)

— Jeg gikk på Headon og skjønte ikke noen ting av musikken, ikke hip hop, house, ingenting. Så jeg kjøpte en Ninja Tunes-samling og prøvde å sette meg inn i det, og tok det derfra. Faktisk er nittitallet et svart hull for meg. Jeg mener, jeg oppdaget My Bloody Valentine i fjor, ler han.

Rundt millenniumsskiftet ga han ut noen vinylsingler og et album under navnet slowSupreme på Jazids plateselskap, men i 2002 gikk han sin egen vei, skiftet artistnavn til Lindstrøm, og satt opp Feedelity, sitt eget plateselskap. Sånn har det blitt til at helt siden hans første 12″ vinylutgivelse “Untitled EP” i 2003 har han skrevet, produsert, gitt ut sin egen musikk, og fått inn alle inntektene.

Ved å gjøre alt selv har han kunnet brødfø familien, kjøpe inn nytt utstyr når han vil, velge og vrake blant remiks- og livejobber, og gi ut akkurat den musikken han ønsker. Uten noe innblanding fra andre.

— Hvis man driver med litt smal musikk er det å gjøre ting selv den eneste måten jeg kan tenke meg. Det krever ikke så mye heller. Jeg har sikkert vært veldig heldig, men jeg anbefaler alle å starte eget plateselskap og ikke binde seg opp til noen andre. For jeg tror de aller fleste band og artister har muligheten til å gjøre mer selv enn de skjønner – hvis de ikke går så mye ut på byen og heller jobber litt mer.

Selvgjort gir resultater
Ikke så dum filosofi, og det kunne nok ellers vært vanskelig å få gitt ut hans andre soloalbum, som kom ut i fjor høst. “Where You Go I Go Too” fikk veldig gode kritikker og har hittil har solgt nærmere 20.000 eksemplarer, som må sies å være sensasjonelle salgstall for et såpass ambisiøst, men allikevel lite promotert prosjekt – alt fra space disco til krautrock og kun tre spor; ett på en halv time, ett på et kvarter og ett på 10 minutter.


Omslag “Where You Go I Go Too”, Smalltown Supersound

Hans nyeste album er altså “II” med Prins Thomas, oppfølgeren til det selvtitulerte debutalbumet deres fra 2005. ”II” er litt mindre dansemusikk og litt mer progressivt og organisk, med låter fra rundt 6 til 13 minutter. Hittil har albumet fått veldig gode kritikker, og ser ut til å være et av de albumene som begynner beskjedent, men jevnt og trutt selger mer og mer.

Og om en liten stund kommer Lindstrøms tredje plate på litt over et år. Med vokalisten Christabelle har duoen kommet opp med et album fullt av funky og dansevennlige pop/soul-låter i forskjellige tempi, inspirert av klassisk amerikansk 80-talls soul á la M’Tume og produsentene Jam & Lewis.

— Elektronisk soul med psykedeliske undertoner? Det er vanskelig å si hva det er, men det var viktig for meg å gjøre noe annerledes enn det jeg har gjort tidligere, og jeg har alltid digga soul. Så det er gøy å inkorporere sånne elementer, og fordi det er vokal er det gøy å lage ordentlige låter. Vi hadde lyst til å lage et album på cirka 45 minutter; 10 korte låter, rett til poenget og droppe lange introer, selv om avslutningene kanskje er litt utflytende. Og for klubbene kommer det en del mikser i forbindelse med skiva.

Men forvent ikke å se Lindstrøm på lang lanseringsturné med Christabelle for å promotere plata. Han er ikke spesielt interessert i å turnere, og kommer nok til å overlate mesteparten av den jobben til henne.

— Hun har veldig lyst til å reise rundt og spille live, og det er jo bra, det promoterer jo plata også. Men jeg vil heller trappe ned livespilling enn opp, så for min del har jeg gjort jobben min nå, nå er det opptil plateselskapet og andre å ta det videre.

Janteloven lever ennu
Interessant nok er ikke Lindstrøm typen til å skryte av alt han har utrettet de siste årene, man får heller inntrykket av at han er bittelitt av en pessimist som underselger prosjektene sine.Er det den sindige siddisen i ham som får komme frem?

For eksempel når jeg nevner at platen med Christabelle har crossover-potensial som gjør at den kan spilles på radio, og også nå frem til klubbpublikummet. Da er Lindstrøms svar heller lakonisk:

— Det verste jeg kunne gjøre nå var jo å lage en ny dinosaurplate á la “Where You Go…”, så dette er jo noe helt annet. Jeg håper folk skjønner hva vi har prøvd å få til med platen, men hvis ingen liker det er det greit. Det er sikkert noen som blir sure eller skuffet av skiva, men kanskje noen som blir glade også?

Hva med å anta at de blir glade?

— Ja, men man kan jo aldri vite om en ting går bra eller ikke, og det kjipeste jeg kan tenke meg er å bruke masse penger på noe som ikke har livets rett, så og si. Hvis man lager en plate som til syvende og sist selger dårlig og får tilsvarende kritikker, er det kjipt å ha brukt en halv million på tre videoer og masse PR. Da går man liksom majorlablene i næringen.

Jeg foreslår at det er i overkant pessimistisk, og at man nå for tiden kan få produsert musikkvideoer nærmest gratis fra folk som vil inn i bransjen, og at det heller ikke koster noe å sende ut presseskriv og digitale lydfiler til radiostasjonene, så de får låtene og kan spille dem på lufta.

— Tja, kanskje jeg er litt pessimistisk av natur, men for eksempel i England koster det jo en formue å ha pluggere som promoterer tingene dine så man faktisk får det spilt på radio. Mens jeg vil helst at radioer skal plukke det opp av egen fri vilje, og ikke at noen skal få betalt for å plugge det. Det er sånn vi helt bevisst har tenkt hele tiden uansett, at det er bedre å undereksponere enn å overeksponere. Når man slår på stortromma og hopper fra tiern lander man jo hardt hvis man hopper skjevt eller feil. Men hvis man hopper fra en-meter’n gjør det ikke så vondt med et magaplask.

Jobber best alene
Ikke akkurat noen Kanye West, men så er det samtidig akkurat “gjøre realistiske ting, ikke bare snakke om det”-holdningen, og en sober innstilling om å gjøre det aller meste selv, som har gjort at han for tiden kan gjøre akkurat hva han vil. Som altså er å tilbringe masse tid i studio, spise store mengder jordbær og lage sin egen musikk.

— Jeg synes jo det var veldig gøy å jobbe med Christabelle og stå for all musikken og produksjonen, og jeg har vel tenkt at det kunne vært gøy å jobbe med andre vokalister også. Og jeg får tilbud om produsering for andre og å spille på deres ting og sånt, også fra “store” navn. Men jeg er mest hypp på å jobbe med mine egne ting, jeg kan liksom ikke sette av to-tre måneder til å jobbe med et annet band, i hvert fall ikke nå. Ikke så lenge jeg har muligheten til å fortsette sånn som jeg gjør nå.


Lindstrøms studio (Foto: Per Christian Frankplads)

Og du ville kanskje ikke fungert så godt som streit produsent for andre heller, siden du er så vant til å lage dine egne ting. Kanskje det ville vært litt vanskelig for deg å tre ut av komponistrollen?

— Ja… Jeg er så vant til å få jobbe i fred, så hvis jeg skulle jobbe med noen og måtte bli enige om ting kunne det fort bli slitsomt. De få gangene jeg har for eksempel har gjort remikser og en eller annen A&R i plateselskapet har hintet om at de gjerne vil ha det litt i den og den retningen, så tenker jeg kanskje at “æsj, da kan det være det samme med hele remiksen”. Pluss at når alt kommer til alt er det ikke alltid det musikalske folk er mest interessert i heller, kanskje de bare vil ha et navn som kan hjelpe dem å promotere utgivelsen sin.

Harde pakker lyder best?
Det er 2009 og man kan gjøre alt i datamaskinen (slik Ugress gjør) med alle instrumenter, samples og effekter. Men en del folk innen elektronisk musikk velger å gå tilbake til fysiske instrumenter og vekk fra lyder fra datamaskinen, ofte fordi de mener at lyden er bedre og/eller at det er mer tilfredsstillende å jobbe med instrumenter man kan ta og skru på.

Lindstrøm er blant disse, og over de siste årene har han gått til anskaffelse av et tonn med utstyr – masse forskjellige synther, trommemaskiner, gitarer, bassgitarer, effektbokser, effektpedaler, sitar, banjo, trommer, perkusjonsinstrumenter og et stort monster av en analog mikser.

I tillegg tar han opp alle instrumentene som lyd i sequencerprogrammet Cubase, en viktig forskjell fordi det betyr at han ikke bare kan gå tilbake og endre alt med letthet, som man vanligvis kan så lenge man bruker MIDI. Så hele fremgangsmåten og tankegangen er analog, ikke digital. Kanskje det blir litt mer støy og sus, og litt mer knotete å lage ting, men det betyr lite for Lindstrøm.

— Kanskje jeg får “dårligere” lyd, men det blir kanskje også mer… autentisk? Det er jo mer sjarmerende at synthene oppfører seg litt tilfeldig og at noen ledninger spraker når man kommer borti dem. Jeg liker litt sånn halvdefekte instrumenter. For eksempel har orgelet en springreverb, og hvis du kjører begge spakene ned begynner hele orgelet å feede. Og det er jo en kul effekt som bare er sjarmerende! Og selv om jeg har veldig mange VST-instrumenter og -effekter på PCen, er det kulere å kjøre ting gjennom for eksempel de analoge klangene jeg har.

Noen vil kanskje si at du prøver å oppdatere, eventuelt nedgradere, arbeidsmåter og instrumenter fra 80-tallet?

— Altså, jeg vil jo ikke at det skal låte som om det er laget på 80-tallet, jeg er ikke interessert i noen retrogreie. Muligheten for å klippe og lime i datamaskinen gjør at man allikevel kan få et moderne og oppdatert uttrykk, selv om man bruker bare gamle synther og instrumenter. Personlig tror jeg ikke man automatisk får et mer moderne og mer fancy lydbilde med softwareplugins, og uansett betyr ikke det å bruke gamle synther i 2009 at resultatet vil låte 80-talls, uansett hvor mye man prøver å få det til å ligne på Nik Kershaw eller andre pophelter fra det tiåret.

Musikkmaker som blir ved sin lest
Når praten kommer inn på andre ting rundt musikkbransjen fremhever Lindstrøm at han prøver å holde seg til det han behersker best, i hans tilfelle låtskriving og produksjon. Så lar han heller for eksempel Knut Sævik (halvparten av Mungolian Jet Set) mikse ned platene sine, manager Vegard Waske ta seg av kontraktforhandlinger og booking, og samarbeidspartner Joakim Haugland (Smalltown Supersound) ta av seg utgivelse og promotering av platene.

Og det morsomme er at han på stående fot faktisk ikke vet bransjerelaterte ting som for eksemepl om det belgiske plateselskapet Eskimo (som ga ut “II”) har opsjon på enda et album fra Lindstrøm & Prins Thomas, eller hvor mye “II” har solgt hittil. Det er godt mulig andre artister ville vært veldig klar over disse tingene, men vår mann er altså ganske lite interessert i annet enn å lage musikk, mye fordi han har folk rundt seg han kan stole på 100%.

Live, men kjedelig?
Denne sommeren blir det en del livejobber for Lindstrøm, blant annet Pitchfork-festivalen i midten av juli. Men personlig er ikke Lindstrøm så veldig glad i festivaler. Og er kanskje litt skeptisk til bookingmotivasjoner også.

— For å være ærlig har jeg ikke så store forventninger til de festivalene jeg spiller på i sommer. Musikken min passer liksom best på klubb eller sent på kvelden, så vi kan kjøre litt kult lys og sånt til.

Men for eksempel Pitchfork har jo et veldig godt rykte på seg?

— Joda. Og jeg har ikke noe i mot å havne på en scene med indierock og relaterte sjangere, men for alt jeg vet kan det hende at alle som står foran scenen overhodet ikke er interessert i det jeg gjør. Haha! Man kan jo aldri vite. Noen ganger booker jo promotører folk som meg bare for å ha kred-alibiet i orden, liksom noe annerledes enn resten av programmet, uten å sjekke om publikum egentlig vil ha det.


Lindstrøm live på Rokolectiv i Bucuresti i Romania (Foto: Per Christian Frankplads)

Men igjen, la oss anta at folk faktisk vil høre Lindstrøm live, for eksempel da han spilte et sett i et planetarium, hvor folk satt i dype lenestoler og så opp i taket hvor det ble vist visuelle effekter og filmer. Da spilte Lindstrøm ganske rolige låter.

— Det er litt begrensende alltid å spille for å få folk til å danse, egentlig er jeg kanskje mer opptatt av å få folk til å lytte til musikken. Noen steder når jeg spiller synes kanskje folk at det er kjedelig å se på meg lent over laptopen, så de danser mere. Mens andre steder er det mange som står og ser på meg, akkurat som det var en konsert. Det blir liksom elektronikaversjonen av shoegazing… laptop-gazing? Hehe.

Men folk liker det?

— Ja, det virker slik. Det er en side av meg som ikke helt skjønner hvorfor noen gidder å booke en som bare står der og ser utrolig kjedelig ut. Men for publikum er kanskje bare det å se meg på en scene ganske stort? Det er jo sånn jeg tenker selv om mine helter, i hvert fall. Det er liksom det samme hva de gjør når de først står der på scenen. Av og til tenker jeg at nå er vel folk lei av meg snart, men det blir bare mer og mer henvendelser. Jeg sier nei til sikkert 70 % av alle livetilbudene jeg får, jeg har bare ikke kapasitet.

Gjør som Kraftwerk, send en robot.

— Ja, med mange armer, som kan spille mange ting samtidig! En åttearmet Lindstrøm-robot, det hadde vært tingen.

Remikser og re-edit
Selv om han fortsatt får mange tilbud om å lage remikser av både nye og gamle låter sier han nei til det aller meste. Ikke bare tar det dyrebar tid, men han heller vil bruke gode musikkideer til sine egne låter og således sitte igjen med rettighetene og en enda større katalog. Men hva synes han om den voksende “re-edit”-scenen, hvor DJ’er og produsenter lager forlengede og mer dansevennlige versjoner av gamle klassikere?

— Jeg synes kanskje det blir litt mye fokus på det. En fyr som driver en av de beste platesjappene i London fortalte meg at det han selger mest av nå for tiden er disco-edits, og det er litt kult, men samtidig litt trist. For da kan det jo virke som om det ikke lages nok av ny og bra musikk. Hvis noen ser tilbake på 2000-2010 kan de kanskje få inntrykket at mesteparten av musikken var remikser og edits av låter fra 70- og 80-tallet, og det stemmer jo ikke.

Men du er jo også “skyldig”, siden du har gjort noen av dem selv også.

— Ja, og det er veldig gøy. Men jeg er egentlig hypp på å lage ny og egen musikk. Man kan jo lage en låt og la den ligge i to år, og så ta den frem og jobbe med den, klippe i den og lage noe helt annet og nytt. Det blir jo også en form for edit og remiks, liksom.

For Lindstrøms remiks av Imaginations udødelige “Just an illusion” fikk Hans-Peter tilsendt de originale flersporsopptakene til låta, så han kunne plukke ut de elementene han selv ville bruke.

— Det er jo ekstra morsomt å høre sånne gamle multitracks av soul og funk og sånt, å kunne høre på alle sporene fra produksjonen og skjønne hvordan de lagde musikk før i tiden. Nå har jo mange multitracks blitt lagt ut på nettet, så det er på en måte mer demokratisk og ikke så hemmelig lenger, det var mer magisk før. Pluss at artister av og til legger ut sine egne multitracks så fans kan få lov til å remikse låtene.

William Orbit er en av elektronikafolkene som har gjort akkurat det, har du vurdert å prøve det ut også?

— Vi har faktisk diskutert det, uten at noe har skjedd hittil. Men jeg tror ikke det ville treffe så innmari mange, bortsett fra kanskje 40-50 stykker som er hobbyprodusenter og fans og har lyst til å gjøre noe med det.

Fremover gleder Lindstrøm seg til bare å leke seg i studio igjen, uten å planlegge mot noe konkret album eller prosjekt. Spesielt siden han nå har gjort ferdig tre plater i løpet av litt over et år.

— Det jeg vet er at jeg har troen på å lage masse låter og så vrake mye underveis. Og etter disse platene har jeg ikke noe hast, så neste album kan gjerne komme i 2011 for min del. Haha!

Lindstrøm på nett:

Feedelity
– Feedelity på Myspace
– Lindstrøm og Christabelle på Myspace

Publisert:

Del: