Lindberg Lyd og 2L er et studio og et plateselskap som har vakt oppmerksomhet utenfor landets grenser det siste året. Deres produksjoner omfatter både samtidsmusikk, klassisk musikk, folkemusikk og jazz. Men kanskje er særegenheten deres nettopp å gå på tvers av alle disse genrene. Les Jonas M. Sørensens store intervju med sjelebrødrene Morten Lindberg og Ultima-aktuelle Wolfgang Plagge.

2L-sessions: fra innspillingen av Trumpetsonaten med Ole Edvard Antonsen i Sofienberg kirke

I et næringsbygg på Skullerud i Oslo har Lindberg Lyd sine lokaler. Lindberg Lyd har nå etter hvert startet opp sin egen label, 2L, som det siste året har fått endel oppmerksomhet for CD’ene sine. Da jeg kom til Lindberg Lyd for å få de to personene som står bak selskapet i tale, Morten Lindberg og Wolfgang Plagge, var de midt oppe i produksjonen av den tredje av Wolfgang Plagges CD-utgivelser på 2L-labelen. Plagges tredje CD med hovedtittelen “Ars Nova” er et korverk som heter “Liknarbraut”, eller nådens vei.

Innnspillingen fant sted i Uranienborg kirke med Ensemble96 under Øystein Fevangs direksjon. Etter å ha hørt noen biter fra den kommende CD’n og sett hvordan teknikerne klipper og limer og kalibrerer opptakene på den store datamaskinen sin, men alltid forholder seg til klangen av hele koret, som de ivrig presiserte, fikk jeg lurt med meg Wolfgang Plagge og hans makker Morten Lindberg ut på gangen og ned i en sofa for å snakke om 2l-labelen.

Den Lindbergske forretningsidé
I forkant av dette intervjuet spurte du, Morten, meg om hvorfor Ballade ville snakke med dere. Da svarte jeg at det syntes som det dere gjør er ganske annerledes enn det mange andre som gir ut plate gjør, og du fortalte meg at dere ville være et alternativ til måten den amerikanske og sentraleuropeiske plateindustrien jobber på. Tenkte jeg ville begynne med å spørre deg om hvordan?

Morten Lindberg: – Det er begrensa hvor revolusjonerende annerledes man kan gjøre noe. Det å lydfeste musikk, å bringe det videre hjem til folk er en industri som har levd i bortimot 100 år. Det har skjedd mye på den tiden som er av stor verdi; vi ser ingen grunn til å snu alle parametere på hodet her.

— Vi viderefører en tradisjon, men legger våre verdier og det vi opplever som viktig inn i våre utgivelser. Inspirasjonen kommer fra at vi starta opp et produksjonsselskap for snart 10 år siden. Selv starta jeg som lydtekniker i 1993 med komplett Grieg CD-boks på 24 CD’er til Griegjubileet for plateselskapet Victoria. Da var jeg ferdig utdannet lydteknikker fra Norsk lydskole hvor jeg hadde hatt Arne Petter Rognan som musikklærer. For å jobbe med klassisk musikk er det viktig selv for en tekniker å lese partiturer godt og ha god musikkforståelse; partiturene er også teknikernes viktigste arbeidsredskap I 1994 traff jeg Wolfgang Plagge og vi har jobba sammen i produksjonsselskapet Lindberg Lyd AS siden da. I fjor startet vi opp labelen 2L, og til nå har vi gitt ut 11 CD’er på 2L-labelen. Vi har sett oss om i bransjen for å finne de elementene og fagområdene som trengs for å lage et godt produkt. Man har jo innspilling og redigering, men også en innpakning, og nå har vi i lang tid utviklet også den grafiske siden ved produktet. Produksjon, distribusjon og markedsføring av CD’ene har vi nå brukt 10 år på å jobbe med. Fortsatt produserer vi mye mer i Lindberg Lyd enn det som gis ut på 2L-labelen. Produksjonsselskapet tilbyr fortsatt sine tjenester til musikere, komponister og andre plateselskaper i Skandinavia.

Så dere produserer mye mer enn dere gir ut?

Morten Lindberg: – Ja, mye mer. Vi har gitt ut 11 plater på 2L-labelet, mens Lindberg lyd har produsert 40-50 plater for andre selskaper i år.

Det er særlig labelen 2L jeg er interessert i. Den har fått oppmerksomhet og anmeldelser i magasiner som The Strad, The Fanfare og Trad Mag, og det synes som det har gått ganske bra, hva er det dere gjør annerledes?

Morten Lindberg: – Vi trodde jo det skulle være vanskelig å få oppmerksomhet rundt disse produktene på et stort internasjonalt marked på de tingene vi gjør. Vi har nok fått fokus fordi produktene våre er annerledes enn det man er vant til, men hva som er annerledes i det vi gjør er litt vanskelig å definere. Den ligger nok i grunntanke bak labelen 2L. Produktene er nok annerledes ved … Dette ikke er en 9 til 4-jobb!

Wolfgang Plagge: – Det er sjelden man bruker lørdagen til å se på tippekampen.

Morten Lindberg: – Og det er sjelden man går hjem før månen er oppe! Når man bruker så mye tid av livet sitt til å gjøre et håndverk, kommer man til et punkt der det ikke lenger er nok å tilfredsstille andres ideer. Etter hvert bygger man opp såpass mye egne formeninger og ønsker at man av mentalhygiene får behov for å tilfredsstille sine egne formeninger.

Så dette er et overskuddsprodukt?

Morten Lindberg: – Ja, et rent overskuddsprodukt, og her ligger det endel parametere. Vanligvis begynner en produksjon med en idé fra et plateselskap eller en gruppe utøvere, og før man har fullført presentasjonen av ideen er man over i å snakke om budsjetter som ikke legges opp etter spørsmålet: “hva krever denne ideen av ressurser?”

Wolfgang Plagge: – Fra et musiker- og komponistsynspunkt vil jeg gjerne legge til; når du vet at du må greie seg med et begrenset antall dager – fra da til da – fordi du vet at det er den tiden du har til rådighet ifølge kontrakten, ligger det automatisk et sikringspress på musikerne som gjør at du ikke tør å ta deg helt ut fordi du vet at hvis det viser seg at dette ikke funker så har alle gått hjem og du vil bli stående igjen uten å ha fått gjort noen ting. Dette fører til at du får en sikkerhetsmargin, og jeg føler at dette er grunnen til at mange ser på det å spille en konsert som mye mer givende enn å spille inn et opptak. “Opptaket blir jo så stivt” er man vant til å høre, men det er ikke noen grunn til at opptaket skal bli stivt hvis man bare forutsetter at musikerne kan få holde på til de er fornøyd. Slik kan også et opptak få den nerven og den fremdriften en konsert ofte har, og i tillegg har du den fordelen at du kan justere på småting.

Morten Lindberg: – Ikke bare kan man holde på til musikerne og komponisten er fornøyd, men også til vi er fornøyd med den tekniske løsningen helt ned til de små detaljene.

Wolfgang Plagge: – Jeg mener at dette er grunnleggende forskjellig i vårt konsept sammenlignet med alle andre konsepter jeg har vært i, og jeg har spilt inn plater for ganske mange selskap etter hvert – det at du har en sikkerhet for at alle faktorer og alle parter i samarbeidet kan bruke sine kvaliteter og gi sitt besyv med til du har kommet frem til et resultat som alle er fornøyd med. Dette gjør at du sitter igjen med et veldig sterkt potensiale i form at et sluttprodukt som du kan stå for. Det har også vært tilbakemeldinga fra alle som har vært med; de er himmelfallne over at man kan holde på på denne måten.

Hvordan har dere råd til dette?

Morten Lindberg: – Ja, vi har bygget opp alle de ressursene vi trenger internt i produksjonsselskapet vårt; dermed blir den vesentlige kostnaden bare tid, vår tid. Det krever vi også av musikerne vi jobber med. Vi hyrer aldri inn musikere på timebasis, men jobber den tiden som trengs for å få produktet helt fram dit vi vil.

Wolfgang Plagge: – Og det er musikerne interessert i, også de vil jobbe i prosjekter der kvaliteten, ikke lommeboka står i høysetet.

Når jeg spurte dere om hva dere gjør annerledes hadde jeg også sluttproduktet, CD’ene fra 2L-labelen, i tankene. Det kan synes som om dere har et … hva skal jeg si … konseptuelt utgangspunkt for utgivelsene, f.eks. når dere gir en CD tittelen Melankoli?

Morten Lindberg: – Vi har fått noen morsomme tilbakemeldinger. Flere av anmelderne(se The Strad og Fanfare) skriver at de synes det er så bra gjort, men at man blir så trist av denne CD’n.

Wolfgang Plagge: – Og der ser vi lykkepillesamfunnet, det er ikke tillatt å være melankolsk. Det er rystende og setter en finger på et problem; folk skal jo ha lov til å være melankolske; melankoli er ikke noen mindreverdig følelse, tvert imot. Jeg synes at også anmelderne burde se på denne følelsen som en legitim følelse.

Jeg synes det blir slik at dere bestemmer dere for å lage en sekk som dere kaller for Melankoli, og for å putte den musikken dere synes er melankolsk opp i sekken. Man kan jo tenke seg at den samme musikken kunne gis andre merkelapper, og at andre verk og komponister enn de dere har valgt kunne sees på som Melankolske?

Morten Lindberg: Kanskje vi ville hatt et riktigere produkt, og gitt lytteren et mer nøytralt utgangspunkt, om det ikke fantes en tittel.

Wolfgang Plagge: Du har nok rett i at det er en konsept-tanke bak mange av produksjonene på 2L-labelet, den er grunnlaget også for innstillingen til de musikerne som bidrar på innspillingene våre.

Morten Lindberg: – Her kommer vi inn på en annen viktig ting, vi gjør ikke repertoar. Vi prøver å forme et produkt som kan gi deg en opplevelse.

Wolfgang Plagge: – …en komplett opplevelse.

Morten Lindberg: – Vi har ikke noe dokumentasjonsbehov, vi skal ikke gjøre noen komplett Mozart-utgivelse. Vi plukker fra alle genre, når vi gjør Wieniawski f.eks. prøver vi å gjøre platen til en reise i et opplevelsesmønster snarere enn å gruppere i valser, mazurkaer og andre verkbetegnelser.

Wolfgang Plagge: – Vi vil at en utgivelse skal være et fortløpende organisk hele, ikke en samling enkeltbiter. Vi ønsker at enhver av våre utgivelser skal oppfattes som en samlet opplevelse. Du kan godt kalle det et konsept, men jeg mener at å utgi alle Beethovens sonater kronologisk også er et konsept.

Morten Lindberg: – Vi holder oss i et genrefritt landskap, og mener å kunne plukke gode opplevelser fra alle genre og besetninger og tradisjoner.

Ultima, Plagge og middelalderen
Jeg har lyst til å spørre litt om enkeltutgivelser. Jeg har hørt på den første av de tre “Ars Nova” – CD´ene hvor du har komponert musikken, Wolfgang Plagge. Spørsmålet mitt dreier seg om det første verket, “Liber Sequentiarum”, for sopran og trompet. Både trompeten og vokalen har jo pusten, luftstrømmen, som utgangspunkt, og jeg lurer på om trompeten her er ment å ligne en menneskestemme. Er dette en likhet som du tenkte på?

Wolfgang Plagge: – Ja, det er helt bevisst. Fordi melodiene i de tre sangene som til sammen utgjør “Liber Sequentiarum” er autentiske, funnet som fragmenter i flere biblioteker – det er en eiendommelig historie, jeg skriver om den i coveret …

Er det Olavsmusikken du tenker på?

Wolfgang Plagge: Nei ikke bare, men den også. Det ble skrevet ned store mengder gregoriansk og verdslig musikk i Nidaros fra år 1090 og frem til reformasjonen. Ved reformasjonen ville man kvitte seg med alt latinsk og katolsk, samtidig var det stor knapphet på skrivepapir, især i skattevesenet. De fantastiske dokumentene ble skåret opp i strimler som ble brukt til å stive opp kladdebøker med; det er ganske vilt. På slutten av 1800-tallet oppdaget en arkivar på Riksarkivet som skulle åpne en slik kladdebok og lime den på nytt bitene fra de gamle dokumentene. Det ble samlet flere tusen biter som ettter hvert kunne settes sammen til komplette manuskripter igjen. Så sangrollene i de tre sangene i “Liber Sequentiarium” er helt autentisk materiale fra Norge på 11- og 1200-tallet. Jeg tenkte på at jeg enten kunne la et gregoriansk kor synge dette materialet slik vi kan anta at de ble sunget, eller sette det inn i en moderne sammenheng f.eks. slik Bartòk gjorde med de rumenske dansene. Men hvordan kan jeg unngå at det vil føles uhederlig …

— … og modernisert?

Wolfgang Plagge: – Ja, nemlig. Det er mye bedre å beholde materialet autentisk og så komme med en kommenterende rolle som ikke er vokal; slik kom jeg til en paring eller krysning mellom en blåserstemme og en vokal.

— Jeg opplever det sånn at mye av den moderne blåsermusikken kan ha en stemme som utgangspunkt, det være seg lyden av tale, en sang eller en samtale …

Wolfgang Plagge: – Ja, helt klart. Jeg skriver mye for blåsere og særlig for messing. Jeg tenker veldig ofte vokalt, jeg tenker som om man snakker gjennom hornet på en måte. I “Liber Seuentiarium” var det viktig for meg at sangene skulle gjengis slik de var, men samtidig ble satt i en sammenheng hvor du ikke skulle komme i tvil om hva som var autentisk og hva som ikke var det. Der det er huller i manuskriptet spiller trompeten og fyller inn tomrommene. Det er som en gammel fasade som er blitt bombet i stykker, med den kan du velge å bygge opp akkurat som den var, eller du kan være mer pietetsfull og bruke en moderne bygningskonstruksjon som antyder hva som manglet i fasaden, og samtidig tilføre helheten noe.

Det skal fremføres et verk av deg på Ultima-festivalen, Sonate IV opus 116 for fiolin og klaver, på Henie Onstad Kunstsenter lørdag 12. oktober kl.14. Dagen før arrangeres “Møt komponisten Wolfgang Plagge”, en samtale mellom deg og Morten Eide Pedersen, på Musikkhøyskolen kl. 16. I og med at “Liber Sequentiarum” er opus 114 og det kanskje ikke er så lang tidsavstand mellom det 114. og det 116. verket du har skrevet, tenkte jeg å spørre om hvordan de to verkene står i forhold til hverandre?

Wolfgang Plagge: – Jeg har lenge jobbet med manuskriftsamlingene fra Nidaros og sammenlignet dem med lignende kilder i Tyskland, England og Frankrike, og gått inn i den førreformatoriske musikken for å se hvordan et lands musikk har blitt til. I samtidsmusikken i Norge har man hengt seg for mye opp i folkemusikktradisjonen slik Grieg så den eller slik han ikke burde ha sett den, men ingen spør om hva som skjedde tidligere enn dette og hvor denne folkemusikken kom fra. Også verket som skal fremføres på Ultima tar utgangspunkt i et av disse fragmentene av manuskripter fra middelalderen, men på en langt mer modernistisk måte enn i de tre Ars Nova CD’ene mine. Det skal ganske mye til for å ane den gregorianske linja i den sonaten for fiolin og klaver som skal fremføres på Ultima, selv om det forekommer fragmenter fra en gregoriansk hymne.

Morten Lindberg: – Jeg ville i denne sammenheng nevne at alt av notemateriell til 2L-produktene ligger tilgjengelig på nettsidene våre og bare er til å laste ned, også store orkesterverk med fulle stemmesett.

Jeg vil gjerne spørre litt om den andre av de 11 utgivelsene på 2L som jeg har hørt litt på, nemlig “Vintermåne”. I anmeldelsen av denne utgivelsen i Trad Mag trekkes det en parallell til Jan Garbarek, hva synes du (Morten Lindberg), om den parallellen?

Morten Lindberg: – Vel, Frøydis Grorud som bidrar på denne CDen spiller jo saxofon, men utover det finnes det vel ikke noen parallell. Likevel, som saxofonist i Norge er det umulig å ikke være påvirket av Jan Garbarek.

Trad Mag hevder at det er en særegen skandinavisk modalitet i denne utgivelsen, det er vel i denne modaliteten de finner parallellen?

Wolfgang Plagge: – Det er jo sant.

Morten Lindberg: – Det kommer nok av folkemusikken.

Wolfgang Plagge: – Den modaliteten kommer ikke bare fra folkemusikken, men mye lenger tilbake.

Morten Lindberg: – Selv om de fleste tradisjonelle folkemusikk-utgivelser henviser til kilder fra første halvpart av 1800-tallet, og sjelden noe før det, så begynte jo ikke norsk folkemusikk på det tidspunktet.

Wolfgang Plagge: – Det synes som tilknytningen til en bestemt folkemusikktradisjon er nødvendig for å legalisere et CD-prosjekt, for å holde seg innenfor grensene.

Men “Vintermåne” går vel utenfor de tradisjonelt opptrukne grensene?

Wolfgang Plagge: – Definitivt.

Morten Lindberg: – Jeg tror at våre utgivelser “Vintermåne” og “Flukt” er eksempler på at det nå skjer noe i norsk folkemusikk med generasjonen mellom 20 og 35 år, at det er her vi finner nyskapning. I denne generasjonen har man sluppet unna disse trange, smale begrepene om hva som er riktig og ikke er riktig i forhold til overlevert tradisjon. Jeg tror dette kommer av at man hos utøverne og i den levende tradisjonen i folkemusikken i dag ser en generasjon som er 55 år eller eldre og denne unge generasjonen, men at det mangler et mellomsjikt. Tapet av denne mellomgenerasjonen, denne knekken i norsk folkemusikk, har gitt den unge generasjonen frie tøyler.

Når jeg hørte på “Vintermåne” tenkte jeg på nasjonalromantikken og blir nærmest lyrisk, høye fjell, klar luft og sildrende bekker, Anna Klykken(vokal) har jo en klar og vakker stemme…

Wolfgang Plagge: – Ja, men samtidig er den veldig henne, sounden som hele konseptet er bygget på kan få oss tilbake til vårt totalkonsept igjen. Starten på skiva, pulsen som begynner og setter i gang “Håvard Hedde” som er basert på en gammel gregoriansk messedel, den 11.gregorianske messen, en kyrie-sats som i sin tur er hentet fra en gammel synagogesang fra før Kristus …

Morten Lindberg: – Likevel sier man at “Håvard Hedde” er en folkevise fra 1800-tallet.

Jeg tenkte meg “Vintermåne” som en duett mellom vokalen og saxofonen, med tangenter og litt elektronikk under. En enkel betraktning kunne være at vokalen her representerte tradisjonen og saxofonen, som vel henter inspirasjon fra jazzen, er det fornyende.

Morten Lindberg: – Ja, her har vi kommunikasjon mellom to forskjellige uttrykk, og det er ingen konflikt.

Wolfgang Plagge: – Samtidig holder både Anne Gravir Klykken (vokal) og Frøydis Grorud (saxofon) på hver sine roller. De har hvert sitt uttrykk, og fordi disse uttrykkene kommuniserer sammen, skapes det noe nytt.

2l- labelens utgivelser finner du presentert på: www.2L.no, der finner du også anmeldelsene i The Strad, Fanfare og Trad Mag, og anmeldelser fra noen norske aviser.

Publisert:

Del: