Etter en høst på Verdis Rigoletto»- turné med Scottish Opera skal operasangeren gi nytt liv til Gilda i Kristiansund. Men samtidig som hun spiller 167 år gamle verk slår hun et slag for samtidsmusikken.

Lina Johnson Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen / Berlinkontoret

– Nå har jeg gjort «Rigoletto» tre ganger, og rollen som Gilda liker jeg veldig godt. Det begynner nesten å bli et signaturparti for meg, forteller sopranen til Ballade.

Vi møter Johnson i Inverness. Kofferten er allerede pakket og snart skal hun smekke døra til leiligheten hun har bodd i den siste uka bak seg. Kvelden før ble Gilda myrdet for siste gang på scenen etter en to måneder lang turné i Skottland. Men snart vekkes hun til live igjen i Kristiansund i Mira Bartovs regi.

– Jeg gleder meg til å se hva hun har å by på. Når jeg skal gjøre en rolle jeg har gjort flere ganger håper jeg at regissøren kan utfordre meg, slik at jeg kan gjøre karakteren annerledes en sist, forteller Johnson.

Inspirert av Jeanne d’Arc
– Gilda har fantastisk fin musikk. Det er utfordrende å synge og man må være i god form, men du får vist en del som sanger. Publikum får være med på Gildas utvikling gjennom forestillingen, og forhåpentligvis har de sympati for henne på slutten. Det er en reise, og en fantastisk rolle å jobbe med.

Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen / Berlinkontoret

Da Johnson debuterte som Gilda i Stein Winges oppsetning på Oscarsborg festning i 2014 var det i en mer moderne innpakning. I regissør Matthew Richardsons versjon, som den skottske operaen har turnert med i høst, har det religiøse aspektet fått større plass.

– Hun har vært i kloster frem til handlingen starter. Hun flytter inn hos faren som hun ikke kjenner, og ikke en gang vet navnet på. Rigoletto forteller datteren at moren er en engel i himmelen som ofret seg for dem. Hun idoliserer henne, og på slutten velger Gilda å ofre seg selv.

– I denne produksjonen har jeg basert min tolkning på Jeanne d’Arc, siden hun også ofrer seg på religiøst vis. På slutten virker Gilda nesten religiøst ruset. Hun dør for en drittsekk, men hun mener at hun gjør det rette. Mange vil nok tenke at det er helt meningsløst. Men folk gjør ganske sinnssyke ting i religioners navn!

Gilda blir knivstukket og drept av leiemorderen i Verdis klassiker, og i de fleste oppsetningene av operaen blir hun lagt i en sekk, som sangeren kommer ut av og synger en dødsscene før hun tar sitt siste dramatiske sukk.

I Skottland var det en dukke i sekken mens Gilda kommer tilbake på scenen, bak sin sørgende far, som en spøkelsesaktig skikkelse. Eller kanskje hun ble en engel til slutt?

Lina Johnson Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen / Berlinkontoret

Føler press
Operaen i Kristiansund setter opp seks forestillinger av sin nyproduksjon av «Rigoletto» mellom 8. og 22. februar.

– I Skottland har vi gjort 13 forestillinger, og det har vært mye. Da jeg gjorde «Rigoletto» i Trieste i Italia gjorde jeg to. Det var litt for lite. Da føler man at man ikke har kommet i gang før det er over. Generelt er 8-10 forestillinger er ideelt. Da føler man at man har gjort noen skikkelig gode forestillinger, og om noen ikke føles fullt så gode får man sjansen til å hente det opp igjen.

– Man får også mulighet å nesten bli litt lei før man er ferdig. Man må grave litt for å finne gull hver gang, men det går alltid når nervene og adrenalinet kommer.

– Apropos nerver. Blir du nervøs?

– Bare på premierer. Og på audition. Jeg er forferdelig dårlig på audition. Jeg blir veldig ubekvem og synes det føles unaturlig. Men når jeg gjør forestillinger er jeg i mitt rette element, konkluderer sangeren som har jobbet profesjonelt og hatt kalenderen full siden 2011.

– På premierer må man bare skyve det vekk og ikke tenke på presset. Det er viktig for regissøren at forestillingen får god omtale, slik at den vil selge billetter. Det er mange som er avhengig av at en premiere går bra utover en selv. Men det kan man ikke tenke på når man holder på med kunst, det er en veldig uproduktiv tanke. Men det er ikke til å komme fra at man føler et press.

Neste år blir det flere forestillinger som Nattens dronning i «Tryllefløyten» i Den Norske Opera & Ballett, en reprise for Johnson etter oppsetningene i 2015 og 2016. Men hun skal også gjøre en annen «drømmerolle» på samme scene. Men hva det er vil forbli en hemmelighet til neste sesonglansering.

Vår tids stemmer
Sopranen har også et bankende hjerte for samtidsmusikk.

– Jeg synes det er viktig å fremføre det som skrives i dag, og ikke bare 100 eller 200 år gammel musikk. Jeg vil være med på å fremføre det som er vår tids stemmer.

Nå legger hun og den finske pianisten Anne-Marie Lipsonen siste hånd på en plateinnspilling med verk av Rolf Wallin, Per Nørgård og Kaija Saariaho.

– Anne-Marie og jeg har jobbet sammen i mange år. I sommer bestemte vi oss for å gå i studio.

Johnson hadde allerede sunget Wallins «Three Poems by Rainer Maria Rilke» før hun ble tilbudt rollen som Hustruen i hans futuristiske operadebut «Elysium» som hadde premiere i 2016.

– Mens jeg gjorde «Tryllefløyten» ved Den Norske Operaen fikk jeg en forespørsel om jeg kunne hoppe inn å gjøre denne rollen. Og jeg hoppet! Det var en stor drøm å få jobbe med han, og jeg fikk til og med være med på tilpasse rollen og forme musikken litt slik at den passet meg bedre. Jeg ble litt starstruck, ler Johnson.

– Vi fikk et veldig godt forhold og det føles naturlig å spille inn Wallins verk som jeg hadde sunget før «Elysium». Nå føler jeg at jeg kjenner musikken hans enda bedre.

Lina Johnson Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen / Berlinkontoret

Skriver i sand
Hun beskriver plateinnspillingen som et hjerteprosjekt.

– Det skal ganske mye til for å tjene penger på å spille inn klassisk musikk i dag. Men vi driver med øyeblikkskunst. Alt det vi gjør, som for eksempel forestillingen her i Inverness i går kveld, forsvinner med en gang. Det er også det nydelig med det.

– I motsetning til billedkunstnere så skriver vi i sand. Jeg elsker livemusikk på grunn av det. Men man kan være litt misunnelig på bildekunstnere som har et bevis på det de har gjort. Stemmen endrer seg konstant for en sanger, og den kommer aldri til å høres akkurat slik ut som den høres ut nå. Så hvis jeg ikke spiller den inn, så blir det bare borte.

Dette er Johnsons første plateinnspilling og hun syns arbeidet har gitt henne en ny inngang til materiale hun allerede kjenner godt.

– Det er en annen måte å gjøre verkene på. Man gjør andre valg i studio enn på scenen og man streber litt ekstra mot perfeksjon når man har mulighet til å gjøre ting om igjen.

– Har du lært noe i den prosessen som gjør at du kommer til å fremføre sangene annerledes neste gang du står på scenen?

– Absolutt! Da vi var ferdig med å spille inn platen var vi selvfølgelig kjempeslitne, men sa til oss selv: «Ok! Nå kan vi begynne å spille disse sangene live». Selv om vi har spilt dem utallige ganger tidligere.

– Man jobber så mye med detaljene at man blir helt sprø mens man holder på, men man kommer så mye dypere inn i verket ved å jobbe på den måten. Det bringer et nytt fokus til det å bli kjent med musikken. Det har fascinert meg!

Publisert:

Del: