Til tross for at Lina Felberg Braaten har vunnet priser for sitt pianospill, tatt diplom, som jo er landets gjeveste utdanning for en musiker – og i tillegg kommet helt til Japan gjennom musikken – så har hun en ytterst ydmyk holdning til sine pianistiske kapasiteter. – Pianistens oppgave er å kunne være en allround-musiker, mener hun. Nå har den holdningen ført henne til et av mange spesialfelt, nemlig samtidsmusikken og Ultimafestivalen.

Lina Felberg Braaten 2005

Av Magnus Andersson

Da jeg først leste at Lina skulle holde solokonsert på Ultima, ble jeg litt forbauset. Så lenge jeg har kjent henne som pianist, har jeg sett henne som en typisk klassisk skolert musiker. Musikere av i dag har vel lidd samme skjebne som mange andre deler av samfunnet, hvor spesialiseringen drives så langt at man risikerer å miste oversikten over helheten, men Lina tenker tydeligvis ikke å gå i den fellen. Når jeg uttrykker min overraskelse over at hun nå er på Ultima, bekrefter hun min forbauselse:

— Jeg er også overrasket. Jeg har ikke spilt mye samtidsmusikk i det hele tatt. Faktisk veldig lite. Det har vært en kjempeutfordring å lære et helt program med samtidsmusikk. Men så er det bare fint å løsrive seg fra det klassisk-romantiske repertoaret, som jo er et repertoar jeg kjenner så godt. Jeg er oppvokst med det, og kjenner på meg intuitivt hvordan den musikken skal være. Det er ikke like selvfølgelig med samtidsmusikken. Den krever en annen nøyaktighet. Man må være kjemperytmisk og litt tøff i kantene.

Før vi snakker mer om deg vil jeg spørre litt om musikken. Jeg blir nysgjerrig på de norske utøverne du skal spille, nemlig Magne Hegdal og den langt mindre kjente Jan Erik Mikalsen. Hvorfor har du valgt å spille musikk av disse to?

— Magne Hegdal er kanskje den nålevende komponist i Norge som har skrevet mest klavermusikk. Han er også en nær venn av mamma og pappa [mamma heter Anne Felberg og synger i operakoret, og pappa er den langt mer kjente pianisten Geir Henning Braaten]. Jeg har så å si kjent ham siden jeg var i mammas mage, så det var helt naturlig for meg å spille noe av Magne. Jeg gikk igjennom masse noter, men det var så vanskelig å finne ut hva jeg skulle spille. Jeg spurte ham så direkte, og han svarte umiddelbart: ”Spill Interactions!” Verket er faktisk aldri blitt fremført på konsert tidligere, så dette er en form for urfremførelse.

Hvem er så Jan Erik Mikalsen?

— Jeg studerte med han på Griegakademiet i Bergen, og han er, nettopp som jeg, akkurat i etableringsfasen.

Hva slags teknikker er det komponistene bruker?

— Jan Erik har skrevet relativt lite for piano og heller jobbet mye med symfonisk musikk. Dette merkes gjennom at det klaverteknisk er stort, tjukt, og det er mange noter på en måte som egentlig gjør musikken noe romantisk. Men i begynnelsen var ikke alt bare ferdig og bra, så jeg måtte ta en tur til Bergen for å si: ”Hør her. Dette her går ikke, og ikke dette heller”. Men så ble det veldig bra til slutt. Det er ekspressiv, ja, helt enkelt vakker musikk. Magne er fryktelig forskjellig fra Jan Erik. Magne er så typisk seg i Interactions. Det er overhodet ikke tjukt. Det kan ligge en enkel tone over flere takter, ingen større akkorder, lite pedal osv. Han har jo sine prinsipper og terninger.

At Lina nevner terninger er fordi Hegdal har arbeidet en god del med aleatorikk (fra lat. terning), altså tilfeldighet i sin musikk. Men så til Lina selv.

Hvis du ikke sitter hele dagene for å spille samtidsmusikk, hva gjør du så?

— Jeg er nyutdannet. Jeg tok min eksamen i våres. Etter studiene har jeg mest øvd til Ultima, så jeg vet ikke hvordan min hverdag vil bli senere. Det er et stort sort hull etter Ultima. Nå sitter jeg hjemme om dagene, arbeidsledig, og øver i joggebuksene, så tar jeg det som kommer av arbeid. Det har blitt en hel del kor. Jeg underviser ikke, og har heller ikke noe annet fast arbeid.

Men med din imponerende cv virker dette litt merkelig. Hvis jeg var konsertarrangør og leste om alt det flotte du har gjort, inkludert prisene og diplomutdannelsen, ville jeg ha ringt deg umiddelbart for å booke en konsert.

— Jeg er helt enig, sier hun og ler. – Men det er jo så mange pianister der ute som er kjempegode.

Hva er det så som skal til for at man skal lykkes? Må man spille sært repertoar, må man ta av seg klærne eller er det nok med å bare være veldig god?

— Man kan sikkert komme et sted gjennom å velge sært repertoar, men man må jo velge det selv. Jeg er altfor glad i hele klaverepertoaret, all mulig ulik musikk, så jeg vil aldri kunne velge bort noe. Dessuten har jeg så langt erfart at en pianist må være allround, man må takle mange forskjellige musikalske oppgaver som å blaspille, akkompagnere, spille med kor, spille kammermusikk, være solist og mye annet. Men det er klart at det kan være nok å være jævlig god, og samtidig ha litt flaks.

Men må det være slik? Må pianisten være allround? Er ikke dette litt uortodokst i vårt spesialiserte samfunn?

— Mulig det, men man kommer ikke utenom at pianisten er nødvendig i veldig mange settinger, poteten i musikkverdenen. Jeg føler det ihvertfall sånn nå, men kanskje blir det annerledes når jeg har blitt mer etablert litt lenger inn i fremtiden. Nå må jeg bare si ja takk til alt som kommer av jobber for å overleve økonomisk.

Hva ville du helst gjøre hvis du fikk velge helt fritt?

Som om det var en fremmed tanke prøver hun seg litt:

— Jeg ville ikke hatt for mye å gjøre. Jeg ville spilt kammermusikk og mye solo, eller kanskje jeg ville spilt klaverkonserter resten av livet, sier hun og ler.

— Nei, jeg vil ha forskjellige utfordringer. Så vil jeg fortsatt ha en god lærer. Jeg er jo ferdig med studietiden på skolen, men det betyr ikke at jeg er ferdig. Nå har jeg fått et stipend for å reise til Tyskland i et semester. Jeg skal til Hannover for å spille for den finske Matti Raekallio. Det hele er superbra. Jeg gleder meg!

Hvordan vil du karakterisere deg selv som pianist?

— Som jeg tidligere har sagt så trives jeg med å være allsidig, både i repertorarvalg og i de musikalske utfordringer jeg får. Kanskje hører jeg best hjemme i den romantiske og den senromantiske musikken – slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Men så spilte jeg en Mozartkonsert på min eksamen, og det trodde jeg ikke skulle passe meg, men det var fryktelig morsomt. Jeg liker alt, og nå er har samtidsmusikk blitt en del av det!

Men du kommer neppe til å bli en utpreget samtidspianist?

— Nei, men vi vår vel se hva som kommer av jobber. Akkurat nå gleder jeg meg til å spille Brahms igjen. Jeg trenger den balansen, og vi pianister har et utrolig stort repertoar å ta av.

Konserten under Ultima Ung finner sted onsdag 12. oktober i Nasjonalbibliotekets auditorium i Drammensveien 42 på Solli plass. Konserten er et samarbeid mellom Musikkinformasjonssenteret og Ultima. På programmet står verker av Jan Erik Mikalsen (NO), Arnold Schönberg (DE), Magne Heglad (NO) og Karlheinz Stockhausen (DE). Det er gratis adgang, og konserten begynner klokken 12.

Publisert:

Del: