Bylarms første konsert anmeldt: Lil Halima spås en stor, lysende karriere. Men blir det for stillestående?

Lil Halima på Blå under Bylarm 2019, © Erlend Lohne

Lil Halima – Blå – Bylarm torsdag 28. februar

Lillian Halima er et av navnene som virkelig er hypet før årets Bylarm. Hun entrer scenen i en sky av summende, digitale bier over høyttalerne – og en sky av tyll.

Å starte showcase-fesjået, som Bylam er, med 1) så og si pakket sal, 2) en liten rekke dansende fans som viser at de kan rappen på en av dine semi-hits og 3) et ungt band som jazzer i vei med høy bassfunk, det lover godt.

Bardu-jenta har også urban kulhet i bagasjen og en stemme med holdning og varme. Dog står det altfor stille på de første låtene.

Så slipper hun Eryka-nikkene løs: Gjennom hele denne halvtimes smakebit-konserten er den sterk, og god å være i. Produksjonen får blant annet full effekt av triks som stop/release og holder meg interessert.

Etter to av hennes beste låter unnagjort («Take me to your spaceship» og «Jasmine»), lurer jeg på om hun egentlig har mange nok låter til å bli noe mer enn mellomstor.

Både i start og slutt-parti av konserten sløyes tempoet ned, uten at det blir helt kult. Snarere nærmer de seg småkjedelig.

Men så slutter de, bokstavelig talt, på ei høy note, med et tent band på jazzpiano: Avslutningslåta «Train» er ei lita reise, og lar meg henge i lengsel etter mer pop fra Halima.

Dette er fikst og flinkt, men hviler også trygt på en god stemme, på smart produksjon og i et band jeg gjerne hører igjen.

Først på siste låt ble det altså skikkelig swingende, men jeg vil gjerne bruke mer tid på denne musikken.

Gjennom årets dekning på Bylarm vil Ballades anmelder se noen av dem som har grunn til å forvente at en Bylarm-showcase kan utgjøre et springbrett til noe viktig i en artistkarriere. Relevans, nyskapning, tidsånd de fanger, og bredde er noe vi vektlegger. Dessuten vil anmeldelsene speile showcasens korte format.

Publisert:

Del: