KOMMENTAR: Ane Brun åpner Øyafestivalen i august, uten at det rokker nevneverdig ved den samlede kjønnsfordelingen blant hovedartistene på Quart, Hove, Norwegian Wood og Øyafestivalen. Mens kulturminister Trond Giske er rystet over den skjeve kjønnsfordelingen i jazzfeltet og stiller krav om større kvinneandel med den offentlig støtten, lar han kjønnsfordelingen være et spørsmål om kunstnerisk frihet for pop- og rockefestivalene, skriver Ballades redaktør i denne kommentaren.

Trond Giske, helfigur 2007 (Foto: Guri Dahl/ Statsministerens kontor)

Av Carl Kristian Johansen, redaktør Ballade

Aftenposten har talt antall kvinnelige hovedartister
på Hove, Quart, Norwegian Wood og Øya, og kom til at én av 23 er kvinner.
Siden har Ane Brun blitt booket av Øyafestivalen, som er knutepunktfestival
fra 2008. Hun kommer for å åpne festivalen i august.

Bookingen av Ane Brun pynter litt på Aftenpostens
kjønnsstatistikk, men selv om man finner flere kvinner nedover på festivalplakatene
skygger ikke det for hovedbudskapet til avisen; nemlig at dette er en kjønnskonservativ
arena.

Årsaken handler ikke om en bevisst kjønnsdiskriminering,
som kjønnsforsker Mari Teigen også påpeker
til samme avis. Men det er vanskelig å tenke seg at en omvendt fordeling
ved de samme festivalene er mulig med de samme begrunnelsene; kollisjon
i turnéplaner, profilplanlegging, pris og tilgjengelighet.

Trondheim Jazzorkester

I sin kommentar til Aftenposten i kjølvannet
av avisens regnestykke, sier kulturminister Trond Giske at programmeringen
er festivalenes eget frie valg og at det ikke er aktuelt å legge føringer
på festivalene selv om de mottar statlig støtte.

— Å ha noen form for kjønnskvotering der
ville være å blande seg i de kunstneriske valgene, og det gjør vi ikke,
sa Giske til Aftenposten.

Men i jazzsektoren har Trondheim Jazzorkester
fått spesiell oppmerksomhet fra kulturministeren i likestillingsspørsmålet,
og ved budsjettframleggelsen for 2008 var Giske tydelig på at han var rystet
over mannsdominansen der.

— Når de er fast på budsjettet forventer
vi at de gjør en jobb for å få med flere kvinnelige musikere. (…) Gitt
at evne og kunstnerisk innlevelse er ganske jevnt fordelt mellom kvinner
og menn, så går både orkestrene, og vi som publikum, glipp av veldig mye
god musikk når kvinner ikke dras med på samme måte som menn, sa Giske til
Ballade i fjor.

Trondheim Jazzorkester skal dermed være en
arena og spydspiss for å rekruttere flere kvinner til jazzen så lenge de
finansieres fra Kulturdepartementet.

Opera og film

Kulturministeren har altså en tydelig holdning
— og de politiske verktøyene i sin besittelse – noe han har demonstrert
flere ganger i likestillingsspørsmålet. Som da han i egenskap av å være
generalforsamling i Den Norske Opera & Ballett oppnevnte Ellen Horn
som styreleder. Ved siden av andre faktorer var en viktig kvalifikasjon
at hun var kvinne.

— Det er viktig for kjønnsbalansen i norsk
kulturliv, sa Giske da.

Og i filmmeldingen
fra 2007 kan man lese at kvinner er underrepresentert i nøkkelposisjoner
i norsk filmproduksjon. Der er “regjeringens klare mål at minst 40
% av disse posisjonene skal innehas av hvert kjønn i 2010”.

Men her sies det ingenting om hvordan kjønnsbalansen
skal være scenen i Operahuset eller foran kameraene i
norsk film.

På den måten signaliserer Giske varsomhet
i forhold til armlengdes avstand prinsippet han har fått kritikk fra opposisjonen
på Stortinget for å tøye. Hvem som skal stå foran kameraet skal være er
en kunstnerisk avgjørelse han ikke skal legge seg opp i.

Økt trykk?

Det er en forskjell på en helårs prosjektbasert
institusjon som Trondheim Jazzorkester og en knutepunktinstitusjon som
Øyafestivalen. Men det handler til syvende og sist om kvinnelige artister
og musikere på scenen, foran et publikum.

Tatt i betraktning at likestilling er et
overordnet mål i Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringens politikkutforming,
kan det synes merkelig at Giske ser ut til å gjøre likestillingsaspektet
til politikk i tilfellet Trondheim Jazzorkester, og til et kunstnerisk
valg for rock- og popfestivalene, skal man forstå kommentaren til Aftenposten
riktig.

Spesielt når disse feltene er sammenlignbare
størrelser når det kommer til kjønnsfordeling og rekruttering.

Trondheim Jazzorkester blir åpenbart sett
på som et instrument for å rekruttere kvinnelige musikere til jazzfeltet
fra departementalt hold. Nå som Øyafestivalen har blitt knutepunktfestival,
og etter hvert må godta statlig oppnevnte styrerepresentanter, blir det
interessant å se om det legges mer trykk på likestilling i og fra nøkkelposisjonene
i Øyafestivalen. Og om festivalen vil bli en spydspiss når det kommer til
høyere grad av kjønnsbalanse i rock og pop.

— Om det blir mer trøkk på likestillinga
når departementet bevilger eller om Kulturrådet bevilger, det er jeg ikke
sikker på. Men for oss, vi øker jo trykket vårt på den institusjonen som
får fra oss når det gjelder likestilling, sa ministeren til Ballade i fjor.

Det gjenstår å se om dette blir synlig og
konkret for kvinnelige artister – og et allerede mer jevnt fordelt publikum
— ved neste års Øyafestival.

Eller om fenomenet fortsatt vil bli betraktet
fra en armlengdes avstand.

Publisert:

Del: