Skuespiller Nicolay Lange-Nielsen inviterer søndag kveld til konsertforestillingen “Dance Me To The End of Love – et møte med Leonard Cohen”, basert på den kanadiske musikeren og dikterens forfatterskap. Forestillingene spilles på den lille scenen på Cafe Mono i Oslo, der Lange-Nielsen vil bli gitt tonefølge av fire musikere.

Leonard Cohen, fra serve.com/cpage/LCohen/

Leonard Cohen, Oslo, 1961 : “Norge er blondt og vidunderlig og jeg er populær som en neger med min mørke nese. Jeg mister lysten til å skrive, luften er for frisk og silden for god. Når jeg ikke ser på blonde piker, spiser jeg sild, noen ganger gjør jeg begge deler. Jeg vil reise for alltid, jeg savner ikke engang marijuhanaen i London.”

Forestillingen “Dance Me To The of Love” omtales som enusikalsk reise gjennom ulike faser av Cohens liv – et innblikk i mannen bak myten, bestående av brev, sanger, romanutdrag, lyrikk, prosa og sitater.

— Mens det internasjonalt har vært laget forestillinger i tilknytning til Leonard Cohens musikk og forfatterskap , har det til tross hans unike posisjon i Norge aldri vært gjort her. Størsteparten av hans materiale er fremdeles ukjent for et stort publikum, selv om koblingen mellom lyrikk, musikk og prosa knyttet til en jeg-form gjør ham velegnet for scenen, heter det i pressemeldingen for forestillingen.

— I lange perioder i sitt voksne liv har Cohen levd isolert som Zenbuddhistisk munk i et kloster. Han har utgitt bønner og relgiøse tekster, og sagt at Jesus er hans eneste forbilde. Mange av hans tilhengere ser på ham som en form for åndelig veileder, sier Nicolay Lange-Nielsen.

— Samtidig har han dokumentert sitt liv nesten som et vitenskapelig eksperiment: Begjær, savn, rus ,sex, melankoli ,selvforakt, ensomhet, kjærlighet, sanselighet og religiøsitet. Hans tekster vever sammen presten og den som skrifter, det moderne menneskets selvsentrerte, rotløse ensomhet og dets reiligøse lengsel og historiske røtter.

— Vi trekkes mot Cohen fordi hans liv og arbeid kommuniserer med den skjulte postmoderne livsmerten. Lidelsen er for ham uungåelig, meningsfylt og en vei til innsikt. Vestens urbane hedonisme har ingen tradisjon for smerte, lidelse eller psykiske problemer. Vi har ingen sjel. Vi er alene med ensomheten og usikkerheten bak drømmen om den lykkelige urbane tilværelsen. Cohens musikk og forfatterskap minner oss om en stemme vi har glemt. Han har sagt at han ser på seg selv som en prest eller profet som har bøyd seg for den oppgave som er pålagt ham.

En rekke av Cohens bøker er oversatt til norsk, inkludert sekstitallsromanene “Skjønne tapere” og “Yndlingsleken”, begge gitt norsk språkdrakt av Kaj Skagen. Også Håvard Rem har gjendiktet Cohen på norsk – og da særlig hans diktsamlinger, slik som “Kjærlighet og hat” og “Slavenes energi”. Rem sto i 1993 også bak de norske tekstene til “Hadde månen en søster” på Kirkelig kulturverksted, der hjemlige artister tolket Norggesvennen Cohen på norsk.

— Leonard Cohen bygger en bro mellom Salomos høysang og den postmoderne individualismen, sier Lange-Nielsen som en kommentar til forestillingen, som har premiere på Mono førstkommende søndag, og også spilles mandag 31. januar og tirsdag 1. februar, alle kvelder klokken 21.

Og for å avrunde med et sitat av Cohen selv: “Jeg ville berøre mennesker, som en magiker, forvandle dem, eller såre dem, etterlate mitt merke på dem for å gjøre dem vakre”.

Manus, regi, vokal, tekst: Nicolay Lange-Nielsen
Akustisk og el.gitar/tekst: Kristian Brunvoll
Keyboard/vokal: Ragnhild Svartdahl
Perkusjon: Luis Landa-Screitt
Bass og el gitar: Hasse Bjørnstad

“Dance Me To The End of Love. Et møte med Leonard Cohen.”

Publisert:

Del: