Publisert:

Del:

Linn Halvorsrød, agent 239 i Origami Republika, lar fire aktører i nettverket fortelle om tanken bak det hun beskriver som en alltid aktuell, spenstig og sprelsk retning i norsk undergrunnsmusikk.

Arnfinn Killingtveit A231, © Origami Republika arkiv.

-Jeg har brukt aliaset Origami Antarktika til og fra siden 2001, men siden 2006 har jeg nesten utelukkende brukt det for mine soloprosjekter. Origami Antarktika kan beskrives som mørk ambient/lydcollage med både elektroniske og akustiske lydkilder, en del dataprosesserte lyder, innslag av improvisasjon og det er ganske variert. Jeg bruker skjell, steiner, metallobjekter, samples, sinusgenerator, synth, ulike instrumenter og andre ting som måtte passe. Det er sjelden jeg bruker rytmer, men en underliggende puls kan man nok finne. Jeg har vel spilt en fire til seks konserter i året siden jeg startet, forteller Jonas Qvale, Origami Republika medlem A196.

Origami Galaktika, Origami Satanika, Origami Stjernetåka, Origami Replika, Origami Gurk… Du har kanskje hørt om eller kjenner til et eller flere Origamiprosjekter. Origami Republika er et norsk eksperimentelt lekent og surrealistisk nettverk, med musikere og kunstnere med humor, drøy takhøyde og en inkluderende holdning.

Jeg er agent 293 i Origami Republika og ble medlem selv om jeg ikke vet så mye mer om nettverket enn at det ble startet i Trondheim på 90-tallet og at det fortsatt er flere aktive enheter. Jeg har tidligere vært imot det meste av organisering, generelt, men denne passe løse og absurde organisasjonen ble jeg tiltrukket av og det er jo godt å høre til et sted. Så for å finne ut mer begynte jeg å nøste, og endte opp med å intervjue fire agenter som en slags introduksjon til herligheten.

De fire er Jonas Qvale A196, Lasse Marhaug A73, Bjarne Larsen A16 og Arnfinn Killingtveit A231.

Men aller først henvende jeg meg til sjefen sjøl, Tore Bøe. Han bad meg om å sjekke ut Origami Republikas internettarkiv. Der stod det at Bøe, på sin 36- års dag den 21. September 2005, sverget på at han aldri engang skulle prøve å forklare hva Origami Republika dreide seg om.

På nettsiden så jeg også en liste over det nettverket mener er relevante stikkord for Origami: social network, maximalism, open source, potentialism, insistism, real life theater, cut-up, collage, merz village, post-most, aufmerzing, underworld, actionism, alchemy, performance, living sculpture, rhizoma, sound art, folklore, literalism, extended family, fluxus, zenarchism, diy, noise, taz, chat group, united nations, champagne & controversy.

Andre fakta jeg fant i internettarkivet var at nettverket ble startet i 1990 og at det består av over 300 medlemmer.

Lasse Marhaug A73 og Aalborg Noise Jihad Foto: Origami Republika arkiv

Det første navnet jeg legger merke til er Lasse Marhaug som er medlem A73. Marhaug er en musiker med internasjonal suksess som opererer innefor flere sjangere og som har vært med på over 200 utgivelser. Jeg spør om han kan fortelle hvem som er hans tre Origamifavoritter, men får ingen topp-tre-liste som svar:

– Jeg klarer ikke å tenke i form av favoritter når det gjelder Origami Republika. Det var ikke snakk om godt eller dårlig. Det var interessant eller ikke-interessant, givende eller intetsigende, ekstase eller kollaps. Origami Republika var min kunstskole, konstaterer Marhaug.

– Andre gikk på Kunstakademiet, jeg ble med Origami og stuntet mail-art utstillinger på gata i Trondheim, spilte inn kassetter som kanskje to fyrer i Polen hørte på, og reiste på interrail-turnéer rundt om i Europa og spilte på de mørkeste kjellere og lyseste blomsterenger. Verdens beste kunstutdanning – og jeg slapp å ta studielån.

– Hvordan kom du i kontakt med de andre?

– Jeg var allerede godt i gang med støy og faenskap da jeg tilfeldigvis ramlet inn på en konsert med Origami Arktika på Samfundet i 1995 og ble kjent med min nye familie. I Origami-nettverket fant jeg en fantastisk plattform for å jobbe i en større kontekst — en mulighet til å prøve, feile og finne ut hva som var viktig for meg, og ikke. Det var neppe tilfeldig at jeg i 1999 ga ut en soloplate som het “Nothing but sound from now on”. Det var en tid med naiv optimisme, vakkert opprør og magien som oppstår når hjerner som er på samme frekvens finner sammen. For alle som tror at 90-tallet bare var ironisk distanse, så var vi en gjeng som tok tullet vårt på blodig alvor.

For alle som tror at 90-tallet bare var ironisk distanse, så var vi en gjeng som tok tullet vårt på blodig alvor.

Etter 2001 ble det ikke noe mer Origami-aktivitet på Marhaug.

– Min tid var over og det var viktig å la andre definere hvor Origamismen skulle vokse. Jeg skylder Tore Bøe så utrolig mye. Det var jævlig gøy, sier han.

Lasse Marhaug ville altså ikke gi meg noen favoritter, men nevnte Origami Arktika. Origami Arktika er et band jeg har hatt gleden av å se på konsert på det nå nedlagte utestedet Sound of Mu, hvor de blant annet spilte en uforglemmelig norsk versjon av Einstuerzende Neubatens sang «The Garden».På Discogs er de oppført med 13 album utgitt fra 1994 og fremover.

Så jeg nøster Origamiveien videre til dem og spør om hvordan det har seg at de begynte å bruke Origaminavnet og hvorfor det ble Origami Arktika. Jeg får svar fra Bjarne Larsen, A16.

– Origami kom til oss i form av en pakke Corn-Flakes™ fra Kellogs. På baksiden; den man satt og leste mens man åt, var det instruksjoner i hvordan man bretter sin egen rev gjennom ”the nobel art of Origami”. Dette fremstod som en meget god idé. I ettertid viser det seg å ha vært et nærmest profetisk valg da mange deler av nettverket, inkludert Origami Arktika, har jobbet med å lage noe fint ut av veldig lite. Ett todimensjonalt stykke papir blir brettet til en tredimensjonal svane og deretter brenner man den opp. ”med blanke ark og fargestifter tel” so to speak, skriver han i en epost.

Litt senere, ca. i år 1992, kom et lyst hode opp med en aldeles umulig variant av Origami: nemlig å bruke polvotter, fortsetter Larsen.

– Som du forstår blir dette en smule knotete og vi synes dette bildet kunne passe bra for en musikalsk praksis hvor tekniske ferdigheter var mindre ønsket enn innsatsvilje og humor. Derav navnet Arktika.

Origami Arktika Foto: Petter Flaten Eilertsen

På reise i Polen rundt millenniumsskiftet traff Larsen og Origami Arktika seriøse fans, som hadde hørt alt og reist langt for å oppleve dem live.

– Noen ble både overrasket og en smule skuffet etter konserten når de fant ut at ingen av oss var mørke okkultister eller selvskadere, forteller Larsen. – Det vi oppfattet som en eksperimentell tilnærming til alskens folkemusikk oppfattet de som en type veldig ”dark ambient”. Like fullt er det forståelig med tanke på at deler av nettverket har og er veldig inspirert av gjengen rundt Thee Temple ov Psychick Youth, Brian Gysin (cut-up) og andre foregangsfigurer og miljøer fra rundt omkring. Men altså, vi er nok adskillig nærmere Monty Python enn Aleister Crowley. ”You are all individuals! Not me! The life of Brian.” For øvrig må det nevnes at Polen er det landet hvor vi står sterkest. På 90-tallet var det en trend innen nettverket at man tilbrakte sommeren med å plukke jordbær i nevnte land som en solidaritetsaksjon med polske arbeidere som gjorde det samme her. Vi knyttet sterke bånd.

Jeg spør også hvordan Origami Arktika-musikken har utviklet seg over årene og hvordan de lager den.

– Ekstra presist er det når jeg kan avsløre at samtlige objekter her nevnt kunne blitt brukt av oss i en musikalsk sammenheng, og bortsett fra bruken av kumøkk ville ingen ha rynket nevneverdig på sine neser. Jeg antar at vi også ville godtatt kumøkka, men da på en utendørsscene. Vi anser et hvert objekt som et musikalsk instrument og det er kun soniske/akustiske og visuelle egenskaper som teller, med vekt på det første kriteriumet selvsagt. Slik kan man hevde at vi lener oss mot en “musique concrete”-tradisjon, men vi er altså mye mer et band enn komponister. Våre tekster er stort sett hentet fra den nordiske sfære med hovedvekt i Telemarkstradisjon men musikken henter like mye fra Einsturzende Neubauten som fra Myllarguten. Vi spiller konserter når noen spør pent.

A16 Larsen avslutter med å fortelle oss at siden debutskiva i 94- har orkesteret utviklet seg fra langstrakte droner til et uttrykk som er mer melodisk/harmonisk og bruken av vokal drar det hele inn i en mer arrangert affære. Som om hele DDE skulle dra på øvern og spille i søvne. Joda, det går likar no!

Metaprosjekt og pseudotolkninger
En møteplass og viktig scene for Origamiprosjekter og medlemmer er Støy på Landet-festivalen, som arrangeres hver sommer på forskjellige steder i Trøndelag, og Klubb Kanin i Trondheim. En som er med på å arrangere begge disse konseptene, og som har en ukentlig lydklubb der du kan komme og bygge dine egen elektroniske instrumenter og lydduppeditter, er Arnfinn Killingtveit, som jeg også tok en prat med.

– Jeg begynte å bruke origaminavn etter at jeg hadde arrangert Klubb Kanin ei stund i Trondheim, etter at den forrige generasjonen Klubb Kanin hadde forlatt byen i jetfly. Det virka som en god idé på det tidspunktet. Mitt nåværende og mest aktive Origamiprosjekt er Origami Trump, et psykisktelepatetisk avforskningsprosjekt i tre deler. Regner med de fleste har fått med seg vår pågående performance, selv om alle da ikke helt får med seg at det er en performance, og hisser seg stadig opp over ditt og datt og dutt, haha. Vi har klart å få ganske stor gjennomslagskraft i statene da, kult det, og vi er enda bare på del 1. Fremtiden blir spennende, jeg lover. Jeg har også nettopp starta opp Origami Linnhalvorsrød, ka?, et slags metaprosjekt basert på min pseudotolkning av prosessen rundt det å bli intervjuet om Origamigreier av Linn Halvorsrød til bladet som ikke heter Absolute Power Ballads 7 i hele tatt. Prosjektet skal bli utgitt i skriftlig form i bladet som ikke heter The Ballad of Bilbo Baggins i hele tatt, ikke sunget av avdøde Leonard Nimoy i hele tatt heller Gleder meg masse til det da det betyr at jeg får navnet mitt på trykk, som må bety at jeg er skikkelig relevant og at verden synes jeg er en knasende fin fyr og sånn. Skal ta med meg minnet om dette helt til neste gang jeg gråter meg i søvn over egen utilstrekkelighet.

– Hæhæhæhæ, jeg, Linn Halvorsrød gleder meg selvfølgelig til å høre Origami Linnhalvorsrød, ka?! Men du har flere Origamiprosjekter, ikke sant?

– Av tidligere Origamiprosjekter jeg har vært involvert i, har vi Origami Malebariska (med Seetyca), Origami Statika (med Resin), Origami Campingka og Origami Ømbient (med Martin Palmer), men jeg har helt sikkert glemt noen. Ingen av de nevnte er veldig aktive lenger, og ble vel starta i forbindelse med et utgivelsesprosjekt eller en konsert eller noe sånt. Jeg har også vært så heldig å være med på en av Origami Replikas opptredener, på Støy På Landet i 2016. Under min korte tid der sparka jeg hele bandet, tok over lederrollen, og diktatorerte i ca. 5 minutt før jeg fant ut at det var alt for mye ansvar og pæs og proklamerte min fratreden og ga ærbødigst makta tilbake til en eller annen i bandet, husker ikke hvem. Jeg tror de enda krangler om hvem som egentlig er sjefen og driver og lager drama og sparker hverandre i hytt og pine.

Killingtveit fortsetter:

– Det ble spurt om hvilke instrumenter jeg bruker i origamisammenheng. Jeg tror jeg har brukt blant annet datamaskin, effektbokser, bjeller, fiskestang, sæmpls, kropp, samt noe utagerende, og noe innagerende adferd. Om jeg har noen Origamifavoritter? Om jeg skal trekke frem noen jeg har ekstra behagelige minner fra kanskje det må være Origami Vokstervisse, Origami Antarktika og Origami Replika. Ellers blir det litt som å finne nåløyet i nåla i veggen i høystakken.»

Tore Bøe Foto: Simona Tombolato

Nå til helgen, altså den 31 mars og 1 april feirer Klubb Kanin 20 år på Avantgarden i Trondheim da blir det nesten som en heksesabbat og alle ovennevnte aganter og mange fler kommer flygende. Det er også mye å titte på og gratis ting å laste ned på internettarkivet som du finner her: www.origami.teks.no.

Med det melder Origami A293 over og ut med noen tanker over morrakaffen fra Tore Bøe:

“Gjentas ofte; vil ikke bli satt i bås, origami ER båsen. Likt og ulikt går inn i en kollasj, vakkert og stygt, og alle fasettene i mellom. 50 shades of colour. Slik de «akustiske laptoppene» jeg arbeider med er basert på søppel plukket opp fra gata og «synligjort via lyd» og settes i sammenheng nettopp i en boks. Og i det meste av min egen musikalske produksjon er det de minste, nærmest vanligvis uhørte, irriterende eller ignorerte lydene som utgjør en større sum når de settes i sammenheng, en komposisjon er jo en ramme, og jo mer ambient og mindre lineært og flerdimensjonalt kan defineres som en boks. Springbrett og sporveksler (i undergrunnen) Perfection is death because it leaves nothing to be desired, “