Jon Øivind Ness har i “Lydskrift 2002” skrevet en større artikkel om homoseksualitet og musikk, med utgangspunkt i at han takket nei til å være med på en konsertunder “Skeive Dager” med verker av homoseksuelle komponister. Lene Grenager er i stor grad enig med Ness’ synspunkter, men valgte likevel en omvendt strategi, der konserten for henne ble en måte å synliggjøre at noen lesbiske faktisk har et forhold til samtidsmusikk, stikk i strid med homsebevegelsens insistering på at homofili innebærer en kulturell tilhørighet.

Lene Grenager, profil (Foto: Lisbeth Risnes, MIC)

Av Lene Grenager, komponist

Jeg har lest Jon Øivind Ness artikkel «Om homoseksualitet og musikk» i Lydskrift 2002/Ballade. Ness gir en begrunnelse på hvorfor han ikke deltok ved en konsert under «Skeive dager» ved å gjennomgå homobevegelsens utadrettede politikk og en artikkel i Groves musikkleksikon om homofili og musikk. Siden jeg var en av de to homoseksuelle komponistene som ble spilt på konserten, vil jeg gjerne komme med et tilsvar.

For det første; jeg er helt enig med Ness i de aller fleste av hans poeng. Når det allikevel har resultert i en helt omvendt strategi i forhold til konserten, har det å gjøre med at handlingen for meg ikke var rettet utad til det offentlige rom, men innad i en bevegelse som i alt for stor grad har kanonisert fordommer om homoseksuelle til et bilde av hva en homoseksuell person er. Traktorlesba, designhomoen, Barbara Streisand og musikaler er stengsler for den frie utfoldelsen til alle de som ikke passer inn i slike rammer.

Paradoksalt nok ligger mye av undertrykkelsen av homoseksuelle i dag i den bevegelsen som påstår at de representerer oss alle, og som insisterer på at det å være homoseksuell innebærer en kulturell tilhørighet og ikke bare, slik det faktisk er, et ønske om seksuelle forbindelser med noen av samme kjønn og den idetifikasjonen med noe annet som det innebærer i forhold til en øredøvende heterofil omverden. Poenget med konserten blir nettopp å målbære innad i homobevegelsen at jeg til tross for min homoseksuelle legning lager musikk som høres mistenkelig lite homofil ut. I følge gjeldende fordommer om lesbiske skal vi i motsetning til homoseksuelle menn ikke ha peiling på musikk i den hele tatt; det viktigste for en lesbisk er at artisten/komponisten er lesbisk, hvordan det låter er helt underordnet. Og håndballlandslagets CD i forbindelse med VM/EM/OL etc (Aaaalt for Nååårge!!!) er uansett det aller beste ei lesbe vet. «Skeive dager» er i like stor grad som Ultima en festival for spesielt interesserte. At jeg velger å bruke den arenaen for å fortelle at noen lesbiske har et forhold til samtidskunst generelt og samtidsmusikk spesielt blir for meg riktig fordi jeg på den måten kan bryte ned inntrykket om den spesifike homofile kulturen som noe eget og med en egen klang. Jeg synes intervjuet med Adderley som sto i «Blikk» i forbindelse med konserten på en eksemplarisk måte gjorde nettopp det.

I dette perspektivet blir heller ikke arbeidstittelen «Annerledes – retten til å bli hørt» så forferdelig, i det jeg krever at de som representerer meg som homoseksuell i det offentlige rom får ta høyde for at de aller fleste homoseksuelle ikke identifiserer seg med den såkalt spesifikt homofile kulturen. Homokampen har historisk sett dreid seg om å sikre en spesiell minoritet grunnleggende menneskerettigheter. Det er faktisk rettferdig at jeg skal kunne ha sex med hvem jeg vil (barn og dyr unntatt) uten at det gjør at jeg blir behandlet med et annet sett med regler i det offentlige rom. Homobevegelsen har slik sett fremdeles en misjon i og med at det fremdeles finnes ting i samfunnet som jeg ikke kan gjøre, simpelthen pga min seksuelle legning. Men det gir den ikke rett til å påstå at homoseksuelle som gruppe har en enhetlig identitet og kultur.

Publisert:

Del: