Fra utstillingen Fuzz på Popsenteret Foto: Mari Paus

Leken utstilling om musikk og teknologi

Utstillingen «Fuzz» på Popsenteret hopper bukk over de store spørsmålene om hvordan teknologi og musikk former hverandre, og gir de besøkende en interaktiv, leken og god museumsopplevelse, skriver Mari Paus.

Kalender

«Fuzz» har et ambisiøst mål: Den skal «gi et innblikk i den merkverdige fortellingen om den teknologiske musikkutviklingen gjennom hundre år – sett gjennom populærmusikkens briller – og samtidig gi [deg] muligheten til å utforske instrumenter og lydbilder selv». Museet tilnærmer seg dette på en enkel måte, og gjør det ikke så vanskelig for seg selv eller de besøkende.

Utstillingen hopper over de store, underliggende spørsmålene om hvordan teknologi og musikk former hverandre, og fokuserer helt enkelt på å vise fram teknologien og hvordan den brukes. «Fuzz» tar utgangspunkt i teknologien som finnes nå, og hvordan den brukes for å skape musikk. Den er interaktiv, har en imponerende liste over medvirkende musikere, kule digitale løsninger og jeg tror den treffer godt på faglig nivå.

Museet lykkes etter mitt syn veldig godt i å løse to av sine vanskelige og tilsynelatende paradoksale hovedoppgaver; å stille ut noe som er immaterielt, og å se på samtiden med et museumsperspektiv.

Flytende overganger
Utstillingen oppleves som en integrert del av resten av popsenteret, og har ikke en egen introduksjon. Overgangen fra den faste utstillingen og til «Fuzz» er flytende. Man kommer rett fra «historievandringen», som gir en kronologisk oversikt over norske artister og utviklingen av teknologi og instrumenter, og inn i til temporærutstillingen. Populærmusikk er jo teknologi, så at den faste utstillingen og temautstillingen glir sammen på denne måten er muligens et poeng i seg selv.

Men grepet gjør også at den interaktive utstillingen kommer litt brått på. «Nå er det din tur!» står det på et av de første skiltene vi møter, og jeg lurer på om jeg har gått glipp av noe. Fordelen med grepet er at vi slipper å starte opplevelsen med en klassisk introduksjonstekst, som lett kunne vært kjedelig og inneholdt forutsigbare anekdoter. Ulempen er at vi får litt mindre kontekst for den spennende, interaktive utstillingen som følger.

Interaktivt og «hands-on»
Fokuspunktet i utstillingen er fire stasjoner hvor man får prøve instrumenter og teknologi selv. Det er én stasjon for hvert av de klassiske band-instrumentene, gitar, tangenter, bass og trommer. Her får den besøkende prøve seg med ordentlige instrumenter i hendene og headset på øret. Fra en skjerm forteller en av utstillingens mange dyktige medvirkende, som Popsenteret kaller «eksperter», hva man skal gjøre, og gir litt historikk og kontekst også. Ekspertene er Eivind Staxrud (gitar), Henrik the Artist (tangenter), Even Ormestad (bass) og Peter Baden (trommer). Stasjonene har litt ulik utforming, men alle forteller gjennom videoinstruksjoner fra disse ekspertene hvordan man kan gjenskape bestemte kjente sounds ved bruk av ulik teknologi, før man får prøve det selv. Til slutt følger en liten musikktime hvor man får prøve seg på et bestemt musikalsk parti.

Av de fire stasjonene fungerer gitarstasjonen best. Her har Popsenteret gjort en liten genistrek. For det første er Staxrud (fra blant andre Los Plantronics, nå gitarist i Raga Rockers) en utrolig god formidler helt naturlig. Han når gjennom skjermen med en lun utstråling, forklarer rolig og tålmodig hvordan gitarens effektbokser fungerer, og virker oppriktig glad for å få fortelle om instrumentet sitt.

I tillegg balanserer videoene innholdsmessig ganske perfekt både når det gjelder musikkfaglig vanskelighetsgrad, og i balansen mellom historikk og det praktiske. På gitarstasjonen kan man prøve fem ulike el-gitarer, blant annet Fender stratocaster og telecaster, og Gibson Les Paul-gitar. For hver av gitarene forteller Staxrud litt om bakgrunnen til instrumentet, om en kjent norsk musiker som bruker akkurat den gitaren og en bestemt sound, noen av de tidligste som gjorde gitaren kjent, og det mest kjente riffet som spilles på en sånn gitar. Til slutt får man en liten mini-spilletime hvor man lærer et kjent riff, og man får velge mellom to vanskelighetsgrader. På Les Paul-gitaren forteller Staxrud om Knut Schreiner, The Stooges, og at Slash fra Guns N’ Roses har levert det kanskje mest kjente riffet fra en Les Paul med låta «Sweet Child O’mine».

Les også: Vil finne magien i musikken

På hver av de fem gitarene nevnes en norsk musiker, men det er låter fra internasjonale musikere som brukes når den besøkende får spille selv. Det er jo litt uventet for et museum for norsk populærmusikk at de lar internasjonale låter og ikke norske få denne plassen i utstillingen. Jeg synes det er litt befriende – vi får historien om hvem som bruker instrumentet i norsk musikk, men når vi skal prøve oss selv, får vi leke med det aller mest kjente riffet. Det er gøy.

Det er gjort noen veldig smarte valg i denne delen av utstillingen

Det er gjort noen veldig smarte valg i denne delen av utstillingen, og det viktigste er utvalget av «eksperter». Alle de medvirkende, og Staxrud især, lykkes i å snakke til besøkende på ulike faglige nivåer samtidig. Det dukker opp musikkfaglige begreper i instruksjonsvideoene, men det er gjort på en måte som jeg tror fungerer fint for både de som har lite eller ingen kjennskap til det fra før, og de som kan litt.

Detaljert og personlig
Det andre hovedelementet i utstillingen er videoer der samtidige popmusikere forteller om sin egen bruk av teknologi. Vi møter blant andre Petter Baarlie, Röyksopp, Tomas Felberg, Jarle Bernhoft, Hedvig Mollestad, Ine Hoem og Carmen Villain. Videoene kjører i loop på ulike steder i utstillingen, og gir oss et detaljert innblikk i disse musikernes teknologibruk. Klippene fungerer litt ulikt, men i alle får vi detaljert informasjon om hvordan og hvorfor en bestemt effekt eller dings brukes, og hva resultatet av det er. Det er en god spredning i alder, kjønn og sjanger.

Dette er et veldig godt grep som lar oss komme inn i musikkteknologien på et ganske detaljert nivå, gjennom kjente musikere som mange vil kjenne til fra før. Her nevnes bestemte instrumenter, effekter og effektbokser for dem som er litt inne i det fra før, mens personlige erfaringer fra musikerne om hvordan de jobber og hvorfor, treffer enda bredere. Igjen synes jeg det virker som om utstillingen treffer flere målgrupper godt.

Avgrensninger
Utstillingen avgrenser seg naturligvis, det må den. Katalogen som kan kjøpes eller lånes på senteret gir litt mer kontekst, og bør kanskje sees som en del av utstillingen. Produsent og låtskriver Jesper Borgens tekst her er interessant. Han skriver om forholdet mellom teknologi og musikalsk utførelse, og kommer inn på ulike estetiske ståsteder i musikkmiljøene. Men han argumenterer mot et teknologisyn som publikum ikke får kjennskap til, det vises ikke fram, verken i utstillingen eller i katalogen. Også tekster av kunstnerisk leder Paal Ritter Schjerven og Audun Molde tar opp at teknologiutviklingen i musikk har hatt motstandere og kritikere, men baserer seg på at leseren har forhåndskunnskaper om dette.

Forholdet mellom teknologi og musikk handler ikke bare om å være for eller mot, eller hva man har oppfattet som autentisk eller ikke. Musikken er jo helt avhengig av teknologien, og gjennom hele musikkhistorien har de forholdt seg til hverandre. Noen ganger har teknologien formet musikken og drevet den framover, mens andre ganger har musikken formet teknologien. En musikalsk idé om en ny klang eller et nytt sound som kanskje ikke finnes ennå, har fått musikere – som ikke nødvendigvis har hatt teknologiske ferdigheter – til å gå lengre enn bare å utvikle nye spilleteknikker. De har manipulert instrumenter, forsterkere eller annet utstyr for å eksperimentere seg fram til den helt riktige lyden. Noen ganger har tilfeldigheter spilt inn.

Les også: Tar roboter over musikken?

Hver eneste generasjon av musikere og komponister har bevegelser som er teknologifremmende og bevegelser som er teknologiskeptiske, i en eller annen variant. I populærmusikken har for eksempel synet på hvorvidt teknologisk manipulering bør være hørbar i det ferdige resultatet eller ikke gått i bølger. For vokalister har idealet ofte vært at manipulering av den menneskelige stemmen ikke skal høres for godt, det skal fortsatt høres ut som et menneske som synger. Men dette har også hele tiden blitt kontrastert av andre som har latt seg inspirere av teknologi som manipulerer stemmen, og bruker dette kreativt.

Utstillingen diskuterer ikke disse emnene, og det er helt greit. Den opererer på et mer håndfast og konkret nivå, og lar de overordnede diskusjonene ligge. Når det er sagt er utstillingen litt liten – det er brått slutt etter at man har prøvd seg på det siste instrumentet. Jeg skulle ønske det var mer av det samme både før og etter den interaktive delen.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.