Publisert:

Del:

Få kjente Lasse Myrvold så godt som vennen og bandkameraten Sverre Knudsen. I dette minneordet skriver Knudsen om hvordan han møtte Lasse Myrvold, og hvordan vennskapet utviklet seg igjennom musikk og samvær igjennom nesten 30 år. Knudsen tegner et bilde av en belest, tenkende mann med et stort hjerte: – Lasse mente virkelig noe, og han var en mann man lyttet til. Han var raus med vennskap, men også en engasjert mann: Varm i hodet, boblende av kaffe, med veivende pekefingre og briller som aldri ville sitte helt på plass formidlet han noe som ikke kan kalles annet enn kjærlighet til sine omgivelser, skriver Knudsen.

Lasse Myrvold - cover til hyldestplate

Av Sverre Knudsen, musiker, forfatter og dikter

Lasse Myrvold, musiker og komponist, døde av kreft søndag 3. september 2006.

Jeg ble kjent med Lasse i Bergen i februar 1979. Han spilte i Jonny Banan Band og jeg begynte som lydtekniker for dem. Vi begynte å jamme sammen, etter hvert flyttet vi sammen.

Lasse hadde sine røtter i tradisjonell blues, men var eksperimentell og kunnskapshungrig av natur. Allerede før han flyttet fra Stavanger til Bergen som 21-åring i 1974 var han godt skolert musikalsk; spilte mange instrumenter, skrev arrangementer, leste og lyttet til all slags musikk. Rocken lå i hjertet hans, men det var veldig mye i hodet hans også.

1. oktober startet Lasse og jeg, sammen med Ketil, Chris og Harald The Aller Værste! Dette var begynnelsen på to år som forandret livene våres. Vi ble ikke bare kreativt formet i denne perioden, men også intellektuelt og praktisk. Vi opplevde hva man kan få til i samarbeid, hvordan en gruppe kan bli så mye mer enn summen av medlemmene, og sammen lagde vi bedre låter, tekster, arrangementer, plater, grafisk design, turneer … Og vi la ut på verdens mest fantastiske tur sammen.

Vi ble rockestjerner. Vi forsøkte å la berømmelsen gå oss til hodet, men fikk det aldri helt til. Vi kræsja med busser, vi havarerte økonomisk, vi ble musikalsk uenige og vi ble så definitivt oppløst. Men vi ble ikke kvitt hverandre, har aldri blitt det. Da Lasse kjempet seg gjennom sine siste timer på søndag var vi der alle sammen.

For meg ble Lasse også en nær venn gjennom disse 27 årene. Først et kaotisk år i Nygårdsgaten 65 mens bandet utviklet seg fra noen fikse ideer til et fenomen og en liten bedrift. Senere, utover på 80-tallet, møttes vi mest hos meg i Oslo, der Lasse var onkel for døtrene mine og vi spilte eller skrev sammen. På 90-tallet var det jeg som besøkte ham i Bergen. Han og Øyvor, selve kjæresten. Han og Øyvor og Natalie, datteren. Og så, bare Lasse og Natalie.

Far og datter høyt oppe i åsen mot Løvstakken. Et veldig sjeldent og fint par som gjorde verden mye bedre.

Vi spilte og skrev for hverandre, men var først og fremst venner nå. Så klart det var tøffe tider innimellom, trange tider, frustrerende tider, men det var fint også.

Mest fint, egentlig, slik jeg husker det nå.

For Lasse hadde alltid noe å gi. Han hadde noe å si. Han hadde lest grusomt mye, men tenkt enda mer. Han tok mennesker alvorlig og han var noe så sjeldent som klok. Lasse kunne være en rotekopp og var ingen praktisk mann (med mindre det som skulle gjøres var komplisert nok til å bli angrepet som et slags vitenskaplig prosjekt). Men Lasse kunne føre en samtale. Og det gjorde han gjerne og ofte. Med nysgjerrighet og medfølelse fikk han oss til å snakke om store tanker og bagateller, eller han presenterte selv refleksjoner og heftige teorier.

Med substans.

Lasse mente virkelig noe, og han var en mann man lyttet til. Han var raus med vennskap, men også en engasjert mann: Varm i hodet, boblende av kaffe, med veivende pekefingre og briller som aldri ville sitte helt på plass formidlet han noe som ikke kan kalles annet enn kjærlighet til sine omgivelser.

Jeg vet vi er veldig mange som savner ham i dag.