INTERVJU: I dette intervjuet blir vi litt bedre kjent med Lars Myrvoll og hans musikalske verden. Fra han oppdaget Sonic Youth som ung gutt til han i kveld står på scenen sammen med fiolinist Ole Henrik Moe under all Ears festivalen i Oslo. Han lar seg inspirerer av kunstnere som gjør radikale valg: – De som utfordrer og bryter ned oppfatninger om hvordan kunst “skal” og “bør” være, mener Myrvoll.

Lars Myrvoll (Foto: Kristian Skylstad)

Av Bjørn Hammershaug

— Det begynte vel med Sonic Youth, sier Lars Myrvoll om hvordan forholdet til mer eksperimentell musikk snek seg inn i hans bevissthet.

— Jeg husker godt vi satt og hørte på SYR-utgivelsene [Sonic Youth Records, journ. anm.] i kjelleren til en kompis. Jeg husker også at han spilte Captain Beefhearts “Trout Mask Replica” når jeg var cirka 15 år. Jeg lånte plata, skjønte ingenting, men hang meg helt opp i enkelte partier. Etter disse oppdagelsene begynte jeg å lete febrilsk etter nye musikkopplevelser. Litt senere fulgte oppdagelsen av John Coltrane, spesielt “The Olatunji Concert”. Nerven i den senere musikken til Coltrane er vel kanskje en av de aller viktigste tingene jeg har hørt i livet mitt. Arne Nordheim, Fennesz, Derek Bailey og Morton Feldman husker jeg også som store åpenbaringer.

— Men min aller første interesse ble vekket av en eldre barnevakt som fôret meg med Kiss på ettermiddagstid, legger Myrvoll til.

Dette er altså navn som må stilles til ansvar for Lars Myrvolls musikalske oppvåkning og videre utvikling, og som på kort tid har resultert i myriader av konsepter, band og prosjekter. I kveld står han på scenen under all Ears sammen med fiolinisten Ole Henrik Moe.

Estetisk opplevelse

Han startet først med å spille musikk i hjembyen Bodø og etter hvert i Trondheim hvor han flyttet i 2003. Her markerte han seg blant annet i kollektivet Klubb Kanin. Etter et par år i Trondheim flyttet Myrvoll til Oslo hvor han nå går første år på Statens Kunstakademi der han arbeider med en mastergrad i billedkunst/Fine art. Ved siden av studiene har han nok å henge fingrene i.

Myrvoll begynte som gitarist, men driver nå også med både elektronikk og mikrofoner, og har markert seg ved å ha et bredt musikalsk nedslagsfelt. Han har spilt med blant andre MiNensemblet, Kjetil Møster, Axel Dörner, Tonny Kluften, Kari Rønnekleiv, David Stackenäs og John Hegre – for å nevne noen.

Hvordan tenker og arbeider du i forhold til å møte ulike samarbeidspartnere innen et mangfoldig og bredt musikalsk spekter?

— Improvisasjon er for meg en kontinuerlig estetisk opplevelse. Både spilling og lytting. Å møte andre mennesker i improvisasjon er alltid givende i en musikalsk sammenheng.
Noen ganger en ren nytelse, andre ganger svært frustrerende. Men alltid givende, sier Myrvoll, og utdyper videre:

— Det jeg driver med på den elektroakustiske fronten, har i seg elementer av både jazz, samtidsmusikk og elektronika, selv om det ikke nødvendigvis lar seg kategorisere innenfor noen av de sjangerrammene. Å lytte til min egen musikk og musisering i en annen kontekst hvor jeg ikke bestemmer alt selv, lærer meg nesten alltid noe nytt om både musikken og meg selv.

Radikale valg

Det er vel tillatt å si at du beveger deg mellom det elektroniske og det analoge. Hvordan betrakter du spenningsfeltet i dette forholdet?

— Jeg er opptatt av musikk, ikke elektronikk – og ikke spesifikt elektronisk musikk. Den elektroniske musikken, og dette gjelder for så vidt all musikk, har en tendens til å blottlegge komponisten/utøverens intensjoner. Mye musikk høres ut som om den er laget av noen som er interessert i helt andre ting enn akkurat musikken. Man må på en måte jobbe seg forbi virkemidlene og inn i selve materien/musikken.

— Jeg har jobbet ganske bevisst for å oppnå et dynamisk og organisk uttrykk i den elektroniske musikken, legger Myrvoll til.

Han trekker frem dedikasjon og gode venner som de to viktigste momentene når det gjelder utviklingen av å skape sitt eget musikalsk uttrykk, og lar seg helst inspirere av artister som bryter med det opplagte forteller han:

— Kunstnere som gjør radikale valg, utfordrer og bryter ned oppfatninger om hvordan kunst “skal” og “bør” være. For eksempel Vincent Gallos film “The Brown Bunny”, eller Pharoah Sanders’ solo på balladen “Naima” fra Coltrane-platen “Live at the Village Vanguard Again”.

Tett kart

I tillegg til sitt virke som soloartist er Myrvoll også involvert i en rekke mer eller mindre fast bandkonstellasjoner.

— De siste årene har jeg vært med i mange forskjellige impro-konstellasjoner. Hvilke av disse som kommer til å fortsette og hvilke som vil dukke opp i fremtiden er veldig vanskelig å si. I mars blir det en liten utenlandstur med Martin Taxt og Håvard Volden som trioen Lack. I februar skal jeg jobbe litt med Juhani Silvola og Jo Berger Myhre i en trio vi har spilt litt med. Kjetil Møster og jeg har spilt en del som duoen Medium det siste året, og også i trio med Ole Thomas Kolberg. Håper det kommer til gjenta seg. Ellers er jeg åpen for hva livet har å by på.

— Jeg har deltatt på ett par relativt obskure utgivelser, men ikke gitt ut noen plate selv enda. Men jeg jobber med flere forskjellige prosjekter det skal bli plate av. Blant annet to under eget navn, der den ene vil bestå av elektroakustisk improvisasjonsbasert materiale

Myrvoll driver også med musikk innen den mer melodiøse og skjemabaserte delen av feltet. Han har blant annet vært involvert i et country/folk-prosjekt som gikk under navnet Greenery Day.

— Ja, men det bandet forsvant. Jeg jobber nå med et mer taktfast band som heter Fatuhiva. Det består av meg selv på sang og gitar, Torbjørn Hafnor (The Spectacle, Lukestar) og Ole Thomas Kolberg (NSGA, Klaus Holm Kollektif/Roundtrip, Brat). Fatuhiva lar seg nok best beskrive som melodiøs rock.

— Dog er jeg veldig interessert i folk-musikk, sier Myrvoll, og forteller videre:

— Karen Dalton, Jackson C. Frank, TwilightZone låta “Come Wander With Me” og Linda Perhacs er noen av favorittene. Hippie-gjengen Vetiver, Joanna Newsom og Devendra Banhart har gått jevnt og trutt over anlegget siden jeg først oppdaget dem i 2004. Devendra har en helt fantastisk deilig gi faen-holdning!

Du driver også etiketten Enlightenment, og jobber med festivalen Safe As Milk. Hva er drivkraften bak dette ”misjonsarbeidet”?

— Motivasjonen for å starte Enlightenment var hovedsaklig et ønske om å skape en plattform i Trondheim for litt mere eventyrlystne uttrykk. En mere generell drivkraft, når det gjelder både Safe As Milk og Enlightenment er vel kanskje alle de positive opplevelsene jeg har hatt selv med musikken til de relaterte artistene.

Tette intervaller

Under all Ears skal du spille sammen med fiolinisten Ole Henrik Moe. Det er ikke første gangen dere gjør noe sammen. Hvordan er det å arbeide med ham?

— Ja, jeg har jobbet litt med Ole Henrik tidligere. Vi har spilt sammen i et par impro-sammenhenger. Jeg har også brukt ham noe som konsulent for musikk jeg jobber med. Han har en vanvittig oversikt. Og musikken hans har en dybde som får meg til å tenke på La Monte Young og Xenakis – samtidig. Moe er en favoritt, og for meg er det en stor ære å spille sammen med ham, sier Myrvoll, som regner med en ”del tette intervaller” i kveld, som han selv sier det.

— Det er jo en improvisasjonsmusikk festival, og ikke har vi øvd på noe heller, så vi får vel improvisere, legger han smilende til.

Frem mot sommeren kommer Lars Myrvoll til å fokusere en del på den taktfaste musikken. På den mere eksperimentelle siden blir det blant annet en Norgesturné med SISU i regi av Rikskonsertene i april.

— Det skal bli gøy å spille solosett i i hvert fall noen av landets konserthus. Juni måned skal jeg tilbringe i Japan sammen med Martin Taxt, Eivind Lønning og Espen Reinertsen. Det ser jeg også veldig frem til, avslutter Lars Myrvoll.

Lars Myrvoll/Ole Henrik Moe spiller på all Ears nå i kveld.

Publisert:

Del: