Lars Amund Vaage 2 (foto: Oktober)

Lars Amund Vaage: – Litteraturen jobber med hele mennesket, akkurat som musikken

Ballade har denne høsten sett på sammenhengen mellom musikk og litteratur – med særlig fokus på skrivende rock-musikere. Som et apropos til denne serien har vi her gleden av å bringe dette intervjuet med Lars Amund Vaage, en forfatter som i særlig grad har gjort den klassiske musikken til et tema i sine romaner. I høst er Vaage aktuell med ”Tangentane”, en roman som tar opp tråden fra kritikerroste ”Rubato” fra 1995.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Av Geir Rege, Bergens Tidende

Det er i skjønnlitteraturen man finner de beste beskrivelsene av musikk. Tross sin kunnskap og kompetanse må musikkvitere og kritikere se seg overgått av forfatterne når det gjelder å kle musikk i ord.

— Å forklare musikk med ord er jo regnet som en skikkelig tøysesjanger, et tapsprosjekt, det er nærmest foraktet av musikere. Men litteraturen setter ikke bare musikken på begrep, den kan gestalte stemninger, emosjoner, den jobber med hele mennesket, akkurat som musikken gjør det. Litteraturen kan ikke kopiere musikken, men forsøke å uttrykke noe av det som ligger bak både musikken og teksten.

Ordene kommer fra Lars Amund Vaage, en forfatter som i særlig grad har gjort musikken – den klassiske musikken – til et tema i sine romaner. Vaage har selv en avbrutt pianistutdannelse bak seg på det som den gang het Bergen Musikkonservatorium. I høst er Vaage aktuell med ”Tangentane”, en roman som tar opp tråden fra kritikerroste ”Rubato” som kom i 1995. I begge romanene dreier det seg om menn som har forlatt en pianistkarriere, forlatt musikken for å gjøre noe annet, akkurat som Vaage selv.

Har bakgrunnen som pianist preget måten du skriver på?

— Helt sikkert, men dette er ikke noe jeg fokuserer bevisst på. Det jeg kan si er at musikken har alltid vært en viktig del av livet mitt. Fortsatt spiller jeg mye, alt for mye, til tider glemmer at jeg har en annen jobb å passe, sier Vaage og ler.

–Når jeg skriver jobber jeg med musikalske elementer som rytme og ikke minst klang, lys og mørk, lyden av vokaler og konsonanter. Alle gode forfattere er musikalske. At Dag Solstad etter eget utsagn skulle være komplett umusikalsk har jeg ingen tro på. Samtidig skal man være forsiktig med å trekke parallellene mellom kunstartene for langt.

Amatøren

Romanfigurene i ”Rubato” og ”Tangentane” er begge på sett og vis amatørmusikere eller mislykkede profesjonelle. De spiller hardt, kantete, men også personlig: ”Dette var noko anna enn konsertsalane, musiseringa, den store harde kommunikasjonen mellom dei profesjonelle, deira innspelingar, deira strålande sigrar. Eg var den funksjonshemma spelemannen. Eg var pianisten med stive, langsame fingrar.”

–Forholdet mellom amatør og profesjonell musiker er et viktig tema i disse bøkene, sier Vaage.

— I dag kan det nesten virke latterlig å satse på musikk hvis man ikke er på profesjonelt nivå. Genidyrkelsen, solisten fremfor sitt publikum som overgår alle forventninger, det kan bli noe elitistisk og prestasjonsfokusert over dette. Det forekommer mye uviktig musisering i konsertsalene. Samtidig har jeg stor respekt for profesjonelle musikere som har brukt all sin tid, alle sine krefter på å beherske et instrument. I romanene belyser jeg disse dette temaet fra ganske mange forskjellige synsvinkler. Jeg lar presten si ”hvorfor kan ikke jeg spille?”, han tar en mellomvei, han vet han kommer til kort, men jobber knallhardt for å nå lengst mulig. Det kan føre til noe, kanskje ikke på en konsertarena, men i en annen sammenheng. Jeg har lyst til å holde dette frem som en viktig og stor ting. I all denne profesjonelle kunsten, som jeg selv er en del av. Mange kunstnere hater amatører. Men det finnes visse eksistensielle aspekt ved dette, at et uttrykk er et uttrykk, et menneske et menneske. Dette på sett og vis mitt eget perspektiv: jeg jobber ganske alvorlig med musikken, selv om jeg vet det er mange pianister som spiller fletta av meg!

I krabbegang

Både i ”Rubato” og ”Tangentane” bruker du et karakteristisk bilde, du skriver at pianistens hender glir over tangentene som ”krabbeføtter”. I musikken står ”krabbe-” eller ”krepsgang” for en egen teknikk som både Bach og Schönberg benytter, nemlig det å spille et tema baklengs. Tittelen på Günter Grass’ roman ”I krabbegang” henspiller jo på dette. Kan man si at dine romanfigurer forsøker seg på en eksistensiell krabbegang, de går baklengs i tid for å finne tilbake til noe i seg selv?

— Ja, de fleste av romanene mine inneholder sprang tilbake i tid. Dette handler også om å oppsøke barnet i seg, det lekende, det myke og formbare. Jeg er tiltalt av tanken om at man på ethvert tidspunkt i livet kan begynne pånytt. Selv om psykoanalysen hevder vi er ferdig formet tidlig i livet, tror jeg på forandring, også som forfatter. Kanskje er dette en utopi, men en fruktbar utopi. Også i musikken dreier det seg om å bli en annen. Disse romanene handler også om å ha en sterk utopi om den kunstneriske forløsning, om å spille for å bli ny for seg selv.

Schubert

–Schubert er kanskje den komponisten du vier mest plass i bøkene dine. Hva er det med Schuberts musikk som fascinerer deg?

–Både Schuberts musikk og Schuberts livsløp opptar meg sterkt. Jeg drømmer å skrive en bok om ham en eller annen gang. Musikken har veldig mye tragisk over seg, særlig i sangsyklusene. Hvis man først begynner å se på tekstene, ta dem innover seg, er dette så mørkt som det kan bli. Jeg er opptatt av paradokset, å være 26 år og vite at du skal dø og samtidig skape denne fantastiske musikken! Det er den samme tematikken som i ”Tangentane”: avgrensningen på den ene side, utfoldingen på den andre.

Når vi først er inne på dette med tragiske, det mørke, du er ikke redd for at folk skal oppfatte ”Tangentane” som en dyster, mørk roman?

— I mine øyne kan god kunst aldri bli dyster. Du ser det hos forfatteren Thomas Bernard i boken ”Havaristen” som også handler om musikk. En av karakterene tar selvmord fordi han innser han aldri kommer til å spille like godt som Glenn Gould. Han blir funnet med Goldbergvariasjonene oppslått på klaveret! Man blir ikke nedtrykt av slik litteratur når noen har gjort sitt ytterste for å gi oss denne leseropplevelsen, og kommuniserer på en insisterende måte slik Bernard gjør.

— Da jeg skrev ”Tangentane” var tanken faktisk å skape en mer optimistisk bok en ”Rubato”. ”Rubato” handlet om et fall ut av musikken mens hovedpersonen i ”Tangentane” er offensiv, vil ta musikken tilbake. Selv om han kan være både patetisk og latterlig har han en sterk livsvilje, et ønske om å gi noe til noen. Slik sett skiller han seg ikke fra den profesjonelle pianisten. Og romanen åpner for at dette kanskje fører frem til slutt, avslutter Vaage.

Intervjuet er i noe forkortet utgave også publisert i Bergens Tidende, der Geir Rege for tiden skriver om jazz, klassisk og samtidsmusikk. Rege har ellers praktisk musikerutdannelse fra Griegakademiet i Bergen, samt universitetsfagene filosofi og allmenn litteraturvitenskap. I 2003 avsluttet han hovedfag musikkvitenskap ved Universitet i Oslo med en oppgave om Anton Weberns musikk.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.